Finske Sanna Sarromaa er kanskje mest kjent for sine skråblikk på Norge og nordmenn. I en ny bok er det imidlertid skilsmissebarnas kår hun legger under lupen.
Hvordan har egentlig barna det etter et samlivsbrudd? Det er det bærende spørsmålet i den ferske boken Skilsmissebarna – historiene som ikke er fortalt, signert Sanna Sarromaa. Her etterlyser hun en usensurert diskusjon, en diskusjon som ikke tar hensyn til de voksnes følelser.
– Vi har ikke hatt den diskusjonen, diskusjonen og debatten har hatt de skilte foreldrenes stemmer, og de er som regel opptatt av å glatte over. De forteller gjerne hvor mye bedre barna fikk det da de selv ble lykkelige, sier hun, og legger til:
– Men det er ikke nødvendigvis slik.
For arbeidet med boken har forfatteren intervjuet 40 skilsmissebarn, 10 barn som gjerne skulle vært skilsmissebarn, ett skilsmissebarnebarn og noen eksperter, som en barnepsykolog og en samlivsterapeut. For Sarromaa var det flere ting som ble utfordrende ved bokprosjektet.
– Ikke minst det at man på mange måter holder andres hjerte og smerte i hendene sine! Jeg håper jeg har klart å formidle skilsmissebarns historier på en måte som yter dem rettferd, de skal kjenne seg igjen og føle at de er blitt hørt.
Hun forteller at mange av intervjuobjektene var livredde for å bli identifisert, de var engstelige for å såre foreldrene med sin ærlighet.
– Denne lojaliteten, sammen med foreldrenes sukring av skilsmissen, hindrer den usensurerte debatten om hva skilsmisse gjør med barn.
Fedrene som forsvant
Gjennom arbeidet med boken var det flere historier som gjorde dypt inntrykk på Sarromaa. Blant dem var fortellingene om fedrene som forsvant.
– Før 1990-tallet, og fortsatt til en viss grad inn på 1990-tallet, var det helt vanlig at fedre kunne flytte langt vekk og bli nesten helt borte fra sine barns liv. Noen gikk «all in» i en ny familie, der nye barn, eller stebarn, «erstattet» plassen til de første barna.
En kvinne i 40-årene fortalte Sarromaa om hvordan en fremmed kvinne, 10 år yngre enn henne selv, vokste opp med å kalle hennes far for «far».
– Det er ganske sterkt. Vi har altså en kvinne som ble «forlatt» av faren sin etter skilsmissen, en mann som var så til stede for en annen – en stedatter – at hun begynte å kalle ham for far. Det var naturligvis sårt og vanskelig for min informant, hans biologiske datter.
Sanna Sarromaa er selv mor til skilsmissebarn, og det blir naturlig å spørre om egen skilsmisse har vært en av drivkreftene bak det at hun vil undersøke skilsmissebarnas kår.
– Nei, egentlig ikke. Som mor til skilsmissebarn hadde jeg jo helst sluppet å ta innover meg disse historiene. Det man ikke vet om, har man ikke vondt av. Men nå som jeg vet alt dette, så har jeg vondt av det – også på vegne av egne barn som er blitt utsatt for en skilsmisse og dens livslange effekt.
For forfatteren sier at noe av det viktigste hun lærte gjennom bokarbeidet, er at skilsmisse går over for de voksne, men ikke for barna. De må alltid forholde seg til at foreldrene er skilt, med alt det innebærer av både praktikaliteter, hensyn og emosjonelt arbeid.
– Nesten ingen barn vil at mor og far skal skille seg. Barna bærer med seg foreldrenes brudd, og det påvirker deres egne forhold som voksne.
Et jordskjelv
Hvert år opplever omtrent 20 000 barn i Norge at foreldrene skiller seg, og i tillegg kommer barna som omfattes av brudd i samboerskap. Å ha foreldre som går hver til sitt er blitt ganske vanlig, men Sarromaa minner om følgende: Alle skilsmissebarn opplever skilsmissen hver for seg.
– At noe er vanlig, betyr ikke at det er lett! Vi må orke å lytte til det som ikke er lett uten å bagatellisere eller tilintetgjøre det. Vi må gi rom, både i private samtaler og i den offentlige debatten, til skilsmissebarnas erfaringer, smerte og sorg.
For noen blir skilsmissen ekstra vanskelig, det er krevende å være barn når mor og far ikke samarbeider godt og tonen blir fiendtlig.
– En skilsmisse er veldig ofte et jordskjelv for de voksne også, det er vanskelig å skåne barna når man selv føler seg helt ødelagt. En mentalt og psykisk sterk forelder klarer kanskje å være en god og adekvat forelder, men under bruddet er det ikke så mange som er så sterke, sier forfatteren – som tror barn vil gjennomskue det dersom man prøver å dekke over ting og ikke er ærlige.
– Men man trenger selvfølgelig ikke legge alle stygge detaljer på bordet. Barna trenger ikke vite alt, men de må få en sannferdig fortelling. Mor og far er ikke alltid enige om denne fortellingen, noe det kan være helt ok å si til barna. Men alt skal fortelles slik at det er tilpasset barnets kognitive utvikling, understreker forfatteren. Som i boken sin også gir plass til de voksne skilsmissebarna.
– Vi tenker litt nedlatende at det ikke er noe problem for dem. Men det er noe med grunnmuren og tryggheten som blir borte, også for de voksne skilsmissebarna, sier forfatteren.
