Hislops "Øya" fikk henne nesten til å forkaste arbeidet med boken som har begeistret flere lesere denne bokhøsten. Her er luke 2 i BOK365s julekalender.
Caterina Cattaneo debuterte med krimromanen Dvergene i 2002. Seks år senere kom romanen Løgnere, og hun har også skrevet to bøker for ungdom. Denne høsten kom Jeg sluttet å telle dager (Juritzen), en historisk roman hvor Cattaneo skildrer menneskeskjebner ved St. Jørgens hospital i Bergen. På 1800—tallet var det vanlig å sende spedalske hit. Forfatteren har gjort utstrakt research rundt temaet gjennom flere år, og hadde alt startet å skrive på manuset da Victoria Hislops Øya utkom.
Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg i året som har gått?
Det er uten tvil Ingrid Storholmens Her lå Tirpitz. Først og fremst på grunn av den nesten suggererende måten den er skrevet på; korte og lengre utlegninger fra forskjellige stemmer. En roman er ikke en roman er en roman. Jeg elsker det! Dernest fordi det handler om et tema jeg alltid har interessert meg for, annen verdenskrig. Nærmere bestemt tyske krigsskip. Jeg har sett og opplevd en del av dem oppover norskekysten. At jeg også har dykket på Tirpitz – eller restene av det som engang var et imponerende slagskip på 250 meter – gjør jo ikke interessen mindre. Men romanen! Den er ganske enkelt fantastisk, og fortjener den oppmerksomheten den får.
Hva leser du selv for tiden?
Jeg er et sånt menneske som leser flere bøker på én gang. Akkurat nå leser jeg Erika Fatlands Sovjetistan. Uhyre interessant, meget velskrevet, og både dramatisk, trist og morsom lesning. Burde være pensum på ungdomsskolen; jeg føler jeg foretar en dannelsesreise ved å lese den.
Forleden plukket jeg også opp J. M. Coetzees Slow man. Det handler, på typisk Coetzee-vis, om en mann som havner i en sykkelulykke, og som må amputere et bein.
Ellers har jeg alltid en bok om dykking for hånden, akkurat nå blar jeg meg frem og tilbake i Den store boken om dykking fra 1986 – som får meg til å bipe ut hvor gammel jeg er, og hvor ufattelig langt dykkesporten har kommet – og Robert Burgess’ The cave divers.
Hvilke tre bøker anbefaler du?
Åsne Seierstads En av oss. Den er direkte vond å lese, men alle som orker bør. Vi som ikke mistet, kan ta fri. De som mistet går med konstante skrik i seg og kan aldri ta fri.
Patrick Süskinds Parfymen. En helt vanvittig, sublim idé: fange dufter. En olfaktorisk høydare, fordi jeg faktisk lukter fiskesloen, kvinnene, blomstene og jordene.
Også må jeg få ta med Fiolinane av den dessverre avdøde Jan Roar Leikvoll, som forsvant ut av litteraturen og livet så altfor tidlig. Du finner ikke en bedre skrevet dystopi, du kommer ikke nærmere det innerste og du har aldri sett for deg testikler slik du gjør det når du leser denne romanen.
