«Sjeldent gripende»

Bokvåren fortsetter å levere flere godbiter innenfor flere sjangere. Her er et knippe bøker det kan være verdt å sjekke ut:

Natalia Ginzburg: Familieleksikon (Oktober)

Natalia Ginzburgs selvbiografiske roman er endelig oversatt til norsk, og anmelderne er begeistret. I VG triller anmelder Guri Hjeltnes sekserterning på boken, og kaller den «sjeldent gripende».

Også Hilde Slåtto i Vårt Land henter frem superlativene: «Natalia Ginzburg er med sin nytenkende, humoristiske og observerende litteratur virkelig en sann fryd å stifte bekjentskap med … en besynderlig og svært interessant erindringslitteratur som ikke ligner på noe annet jeg har lest».

Bjørn Ivar Fyksen i Klassekampen skriver: «Jeg er fascinert av Familieleksikon … Romanen er et historisk betinget forsøk på å finne et litterært ankerpunkt for å omtale livet under fascismen. Den forsøker ikke å framstille virkeligheten i all sin fylde, kanskje fordi krigsårene opplevdes som nettopp uvirkelige og uhåndgripelige, men i familiens snåle, interne omgangstone finner Ginzburg noe hun fortsatt kan bruke, noe unntakstilstanden ikke har rokket ved».

Max Seeck: Heksejakt (Aschehoug)

Det er knyttet stor spenning til den norske debuten til Finlands nye krim-stjerneskudd. Max Seecks debuterte i 2016 med Heksejakt, første bok i en serie om Jessica Niemi. Boken er allerede solgt til 40 land.

Boken har høstet lovord fra flere, blant andre fra forfatterkollega Emilie Schepp, som sier: «En av de beste spenningsbøkene jeg har lest. Noen gang». Kirkus Reviews trekker frem den sterke kvinnelige karakteren, og skriver: «Heltinnens personlige problemer gir et fascinerte motvekt til en forstyrrende fortelling om mord og galskap».

VGs anmelder Sindre Hovdenak triller firerterning, og skriver: «Følelsen av å bli jaget og truet er noe av det Max Seeck får aller best frem i denne historien. Samtidig som han skildrer den paranoide følelsen av at den eller det som truer deg er enda tettere på enn du forstår.»

Max Manus: Rottejegeren (Kagge)

25 år etter hans død, er motstandsmannen Max Manus nok en gang å finne på bestselgerlistene. Det ukjente manuset til en krimbok, Rottejegeren (Kagge), ble utgitt forrige uke – til blandet mottakelse hos anmelderne.

Boken ble opprinnelig skrevet i 1948, og Manus forsøkte aldri å få den utgitt. I følge Aftenpostens Ingunn Økland «gjorde han rett i dette». Blant de kritiske røstene befinner også Morgenbladet seg, som påpeker: «Romanen Rottejegeren forvandler krigstraumenes bunnløse dyp til den mest intetsigende overflate. Utgitt som krim mister den også all historisk verdi.»

Men utgitt ble den altså. Forlagsredaktør Aslak Nore ble kontaktet av Mette Manus, datter av Max og Tikken. Hun hadde en helt spesiell historie å fortelle: Rett etter krigen, sannsynligvis på slutten av 1948, skrev Max Manus altså en roman. Rottejegeren ble skrevet på en reiseskrivemaskin, på tettskrevne ark uten linjeskift. Språket var en blanding av norsk og dansk, fullt av merkelige formuleringer og skrivefeil. Samtidig var det fortalt med forfatterens fortellerglede og en særegen, hardkokt «Oslo-tone», forteller Nore i bokas forord.

Førsteopplaget på 3500 er allerede «revet vekk», for å bruke forlagenes foretrukne terminologi, og 10 000 nye eksemplarer er på vei fra trykkeriet i disse dager.

Andre anmeldere deler ikke Ingunn Øklands skepsis, og har applaudert boken. Dagbladets Cathrine Krøger triller femmerterning, og forsvarer den med at innholdet er kontroversielt: «Det i seg selv er en litterær bragd, og av den grunn fortjener denne riktignok nokså ujevne boka terningkast fem.» Men hun bemerker også at boken er «ingen stor roman, verken teknisk eller språklig. Den er rotete og rar og med en patosfylt kjærlighetshistorie mellom Freddy og motstandskvinnen Gerd, som har likhetstrekk med Max Manus’ kone Tikken.» Krøger beskriver også boken som en «oppsiktsvekkende ærlig og sjokkerende åpen etterkrigsskildring fra en desillusjonert krigshelt».

VG triller også femmer på terningen, og anmelder Elin Brend Bjørhei skriver: «Rottejegeren er en klok og tankevekkende beretning, fortalt av en mann som hadde sett unge mennesker dø for en frihet som kan fortone seg så lik og samtidig så forferdelig forskjellig.»

NRKs Ola Hegdal står med én fot i begge leire: «Å kalle det en nødvendig utgivelse er en overdrivelse. Som et historisk dokument om tenkemåten i landet, i kretsen av motstandsmenn og, ikke minst, i hodet til Max Manus, synes jeg likevel den er høyst interessant.»

Maren Uthaug: Ein lykkeleg slutt (Samlaget)

Dansk-norske Maren Uthaug har fått god mottakelse av sin tredje roman.

Ole Jacob Hoel i Adresseavisen skriver «Et frodig fortellertalent slår til igjen», mens Even Teistung i Klassekampen skriver «Ein lykkeleg slutt [er] et solid skrevet stykke underholdningsroman».

Marta Norheim i NRK skriver: «Maren Uthaug skildrar tabu med dødsforakt og fascinasjon. Ho flørtar med det populærkulturelle landskapet der dei levande støyter på vampyrar og udøde, og koplar det saman med det dagklare arbeidet for at døden skal få ei form. Eit arbeid som i vår tid handlar om å avtale kistemodellar, val av blomar og høvelege songar innanfor arbeidstida.»

Gabriel Moro i VG triller terningkast fem på boken, og hevder at den er «nesten dødsbra». Han skriver videre: «Dette er i det hele tatt en roman som utforsker det smakløse og sjokkerende, men som også stiller ubehagelige og riktige spørsmål om relasjonen mellom døde og levende. Les den nå eller vent på lysere tider.»

BOK365s anmelder May-Grethe Lerum gir boken også terningkast fem, og skriver: «For lesarar med sterk mage er det berre å setja hjørnetennene i denne rå romanen, så liksafta skvett.»

Anders Totland: Vindmøllekampen (Samlaget)

Det er få moderne offentlige debatter som har skapt så mye temperatur som vindmølledebatten. Det er som undertittelen til Totlands bok sier: «Historia om eit opprør».

Totlands skildring av debatten, har fått gode anmeldelser. Magnus Rotevatn i Framtida.no skriver: «Anders Totland har skrive boka som gjer at du endeleg forstår vindmølledebatten. » Gro Jørstad Nilsen i Bergens Tidende mener det samme: «Dette er boken for alle som finner vindkraftdebatten merkelig og rar, og et hederlig forsøk på å nyansere en polarisert debatt.»

Tom Hetland i Stavanger Aftenblad skriver: «Totland møter menneska med ope sinn. Ei grunnleggjande sympatisk innstilling til det folkelege engasjementet vekslar med kritiske blikk på tendensane til ekstremisme og konspirasjonstenking, som også finst. Og undervegs merkar lesaren ei uro over dei harde frontane, polariseringa og mistilliten som har vakse fram, og som kan bli eit demokratisk problem.»

Annie Ernaux: Far / En kvinne (Gyldendal. Oversatt av Henninge M. Solberg og Sissel Lie)

Annie Ernaux blir regnet som en av Frankrikes viktigste nålevende forfattere. Hun er kjent for sine selvbiografiske romaner, og i disse dager utkommer Far / En kvinne, hvor Ernaux utforsker sin egen bakgrunn og foreldrene sine. Far er et portrett av en av mann som hele livet skammet seg over sin fattige bakgrunn. En kvinne handler om Ernauxs mor, som kjempet for at datteren skulle få alt hun ikke hadde. Ernaux skriver om hvordan foreldrenes klassekamp sørget for at hun kom seg fram i verden – men at det også førte til at de mistet hverandre.

Boken er behørig hyllet av utenlandske kritikere. I hjemlandet Frankrike skriver blant andre avisen Le Monde: «En utsøkt litterær triumf, dirrende av tilbakeholdte følelser og overskudd.». I USA skriver bransjenettstedet Publishers Weekly at boken er «et rørende portrett.»

I Norge har Adresseavisen anmeldt boken til sekserterning, og kritiker Vigdis Moe Skarstein hyller Ernaux som «en fantastisk formidler».

Lars Saabye Christensen: En tilfeldig nordmann (Cappelen Damm)

Saabye Christensens roman om byråkraten Gordon Mo utkom denne uken, og ble møtt av applaus fra et samlet anmelderkorps.

Sindre Hovdenak i VG triller terningkast fem, og avslutter anmeldelsen med oppfordringen: «Les denne boka!». Inger Bentzrud i Dagbladet triller samme terning, og påstår at boken er «både absurd, smart, morsom, provoserende og elegant skrevet.»

Jan Øyvind Helgesen i Nettavisen skriver: «Det er bare å få tak i denne boka, rydde kalenderen og bruke god tid på de tre hundre sidene.»

BOK365s egen Leif Gjerstad trillet også femmerterninger på boken, og skriver «Fortellingen om Gordon Mo kan leses som en skildring av en enkeltskjebne, om den lille pliktoppfyllende mannens brutale møte med øvrigheten. Der vi kan føle både sympati og litt oppgitthet over byråkratens manglende evne til å takle uventede situasjoner.»

Patrick Radden Keefe: Si ingenting (Cappelen Damm. Oversatt av John Grande)

Det var få engelskspråklige aviser som ikke trakk frem Patrick Keefes Si ingenting blant årets beste sakprosabøker i 2019. Boken utspiller seg i Nord-Irland under «The Troubles», og i sentrum står bortføringen av tibarnsmoren Jean McConville.

«Keefe er en fantastisk historieforteller. Det kan virke rart, til og med støtende, å uttale det, men han bringer karakterene sine til det virkelige liv. Boken er smart strukturert», skrev blant andre The New York Times Book Review.

Denne våren utkommer den på norsk – og norske aviser er like begeistret som de engelskspråklige. Sekserterning ble det fra både Adresseavisen og VG. Sistnevnte anmelder hevdet at «Patrick Radden Keefe har skrevet et kinderegg av en bok, bestående av true crime, sakprosa og psykologisk innsikt i ett.»

Liz Moore: Lang lysende elv (Aschehoug. Oversatt av Knut Ofstad)

Liz Moore sin fjerde roman tok USA med storm da den utkom i januar 2020 – blant andre valgte Obama den som en av sine favorittbøker fra fjoråret. Boken er hittil solgt til 19 land, og kommer på norsk denne våren.

Thrilleren sentrerer rundt temaer som rus og prostitusjon, og The Time hyllet den som både «en drivende god thriller og en gripende familiesaga!»

I Norge har både VG og Dagbladet rukket å kaste terningkast 6. VGs Elin Brend Bjørhei skrev det er «… en bok som kryper under huden og blir værende der lenge.» Mens Cathrine Krøger i Dagbladet skrev: «Lang lysende elv er riktignok en seriemorderthriller med en overraskende vri mot slutten, men boka er like mye en sjeldent inntrengende skildring av fattigdommens og håpløshetens USA.»

Douglas Stuart: Shuggie Bain (Gyldendal. Oversatt av Hilde Stubhaug)

Douglas Stuart ble sent i fjor tildelt den gjeve Bookerprisen for debutromanen Shuggie Bain. Nå har boken endelig kommet på norsk, og den ser an til å bli en av vårens store «snakkiser».

Boken, som av en britisk anmelder ble kalt «den skotske Billy Elliot», er lagt til Glasgow på åttitallet. Fortellingen er i stor grad basert på Stuarts egen barndom, og handler om en ung gutt som vokser opp med en mor som er rusmisbruker.

Forrige uke opplyste Gyldendal at de allerede har måttet trykke flere bøker, og at Shuggie Bain nå har rundet 10 000 i opplag.

Boken er behørig rost av flere kritikere: «En knyttneve av en roman!», skrev Sindre Hovdenakk i VG. «… moderne arbeiderlitteratur på sitt aller beste.», sa NRKs Leif Ekle.

Også Karl Ove Knausgård er begeistret over Stuarts debutroman. Til svenske Dagens Nyheter sier han: «En virkelig bra roman om en alkoholisert mor og en far som etter hvert forsvinner. Det høres ut som en klassisk miserabel bok, men den er skrevet i en slags 360 graders vinkel rundt karakterene, og med en varme og en omtanke for alt i boken. Jeg får lyst til å si til folk at de må lese den, og det er noe jeg ganske sjelden får lyst til.»