– Den er nok sintere enn de andre bøkene. Og friere. Da jeg begynte å skrive i tredjeperson, som jeg gjør i denne boka, tror jeg kanskje at jeg mista kontrollen over karakterene og fortelleren, og da ble jeg vel ganske fri, forteller Maria Navarro Skaranger om sin høstaktuelle bok.
Skaranger debuterte i 2014 med romanen Alle utlendinger har lukka gardiner og fulgte opp i 2018 med romanen Bok om sorg. Denne høsten er hun aktuell med sin tredje roman, Emily forever (Oktober).
– Hvorfor skrev du akkurat denne boken?
– Det evige spørsmålet, hehe, jeg vet ikke hvorfor. Jeg bare skriver, jeg husker ikke engang hva jeg ville da jeg begynte å skrive dette her. Men jeg brenner jo for den jenta jeg skriver om, hun er kanskje en lite hørt stemme fra før, jeg ønsker vel å løfte hennes liv fram, sier Skaranger.
Viktige tema
Emily forever handler om gravide Emily, og faren til barnet, Pablo, som har gått i dekning for politiet – men kanskje også holder seg unna Emily. Forlaget forteller at romanen kan oppsummeres i stikkordene «klasse og tilhørighet», temaer Skaranger også har berørt i sine tidligere romaner.
– Hvorfor ønsket du å skrive en roman om nettopp disse temaene?
– Det er vel fordi jeg synes det er viktig, klasse er viktig, utenforskap er viktig, det er personlig for meg. Jeg har ikke et lærd, teoretisk språk for disse temaene, men jeg finner vel en måte å snakke om det på i litteraturen. Både i mine egne tekster og i andre sine tekster.
– Hva ønsker du at leserne skal ta med seg fra «Emily forever»?
– Aldri glemme henne!
Elsker og hater hjemstedet
– Det er sikkert Groruddalen ja, Oslo i alle fall, svarer Skaranger, på spørsmål om handlingen utspiller seg i samme område som hennes tidligere romaner.
Skarangers to tidligere romaner er nemlig blitt omtalt som «Oslo-romaner», og det er spesielt Groruddalen som har stått i sentrum. Men Skaranger forteller hun ikke tar et bevisst valg om å formidle hjemstedet i romanene sine:
– Jeg hater det stedet jeg kommer fra og jeg elsker det stedet, jeg er jo derfra, jeg kommer meg ikke bort fra det, av og til føler jeg de blokkene hjemsøker meg. Jeg tenker ikke engang over stedene jeg skriver om, bryr meg egentlig ikke, det bare er der fra før av, blokkene er for meg en selvfølgelighet, tror jeg.
Føler ikke press
For hennes tidligere bokutgivelser er Skaranger tildelt flere høythengende priser: Tarjei Vesaas’ debutantpris i 2015, Osloprisen i 2018 og EUs litteraturpris i 2020.
– Føler du et slags press med denne tredje boken?
– Nei, nei. Jeg er jo kjemperedd for dårlige kritikker, men det der med at man skal trumfe seg selv, at bøkene blir bedre og bedre, at forfatterskap er en sånn stigende kurve, det orker jeg ikke å tro på, sier Skaranger, og legger til:
– Jeg håper bare jeg blir lest.
