Marte Finess Tretvoll ønsker det fremdeles fantes et program som NRKs gamle «Leseforeningen», med interessante gjester og faktisk tid til å prate om litteratur og lesing.
UKAS BOKFJES Vår stafettpinne reiser videre. Sist sendte Samlaget-redaktør Sondre Midthun den videre til redaktør Marte Finess Tretvoll i Cappelen Damm.
Hva jobber du mest med akkurat nå?
– Alle vårbøkene er sendt til trykk, med ett viktig unntak: Signaler 2022. Debutantantologien har holdt koken siden Lars Saabye Christensen var redaktør for den første utgaven i 1986. I år takker vi av Eivind Hofstad Evjemo, som har vært redaktør i fire år, og ønsker velkommen til Amalie Kasin Lerstang. Ved siden av ferdigstillelsen av Signaler går det i manuslesing; høsten kommer alltid raskere enn man tror. Og så er det stor stas å kunne planlegge og delta på lanseringsarrangementer igjen: Først skal jeg en svipptur til Bergen for å feire Lisa Him-Jensens andre diktsamling Sifonofor. Uka etter er det lanseringsfest for Kjersti Halvorsen og Det er jeg som kan hjelpe deg, og den første uka i mars skal vi skåle for Hedda Robertsens Rom 66. Endelig er vi skikkelig i gang igjen!
Bokbrøken: Hvordan er dine lesevaner – hvor stor andel av boklesingen er forbundet med jobb og hvor mye er ren fornøyelse?
– Jeg tar relativt ofte manus med hjem fra kontoret, men det er som regel fordi jeg har lyst og sjelden fordi jeg må. Med en ettåring i hus er det full rulle, og jeg skal innrømme at det kan friste å rigge seg til i sofahjørnet foran TV-en når han er i seng. Men jeg prøver å la meg inspirere av god venn og tidligere kollega Jørgen Jahr Glomnes i Gyldendal Akademisk: Han og samboeren setter hver for seg av én time HVER KVELD til lesing. Så disiplinert er dessverre ikke jeg, men jeg prøver å få lystlest litt hver dag. Og så har jeg jo nettopp investert i en fantastisk ny lesestol, så den må selvsagt sittes inn! Prosjektet mitt for 2022 er å lese mer sakprosa. Året har startet bra med Mary Beards storverk om Romerriket, SPQR, og Carline Tromps sterke debut Kulturkrig, tilfeldigvis (!) begge utgitt på Cappelen Damm.
Trekk frem en i bokbransjen du virkelig verdsetter – og hvorfor?
– Runa Kvalsund, redaktør i Samlaget og en god venn av meg. Grunnen til at jeg trekker frem Runa, er at hun gjennom alle årene jeg har kjent henne, har vist en genuin kjærlighet for litteraturen og for forfatterne hun har jobbet med, både som oversetter og redaktør. Vi har hatt mange givende samtaler om hva det vil si å jobbe med litteratur og i forlag. Det har vært viktig og inspirerende for meg.
Hvis du skulle løfte frem en virkelig god bok du har lest det siste året – hvilken velger du, og hvorfor?
– Det må rett og slett bli Max, Mischa & Tetoffensiven av Johan Harstad. Jeg leste den kort tid etter fødsel, med vesle Alfred sovende på brystet, i en rar og fin mammaperm-boble. Eller, jeg burde faktisk si slukte, for den boka gikk virkelig ned på høykant. En smart og gripende page turner var akkurat det jeg trengte. Så rik og kompleks og vidtfavnende. Jeg husker at jeg var lei meg da boka var ferdig lest. Siden jeg ofte har problemer med å begrense meg, trekker jeg frem en bok til: Virginia Woolfs Til fyret. En evig favoritt og udødelig klassiker. Brit Bildøens nyoversettelse som utkom på Skald i fjor, var en nytelse å lese.
Hva ville du helst blitt spurt om? Og hva ville du svart?
Spørsmålet må bli Hva er det gøyeste du har sett på skjerm i løpet av det siste året?
Og da blir svaret: – Min samboer Knut André (eller Njut, som jeg har lært at de kaller folk som heter Knut der han kommer fra, nemlig Hallingdal) og jeg er dårlige på å få med oss hotte nye Netflix-serier, men desto flinkere til å gyve løs på gullet som ligger gjemt i NRK nett-tv. Da jeg var i mammaperm, så jeg alle episoder av litteraturprogrammet Leseforeningen, med Tore Renberg og Kari Marstein som programledere. Jeg skulle ønske det fremdeles fantes et slikt program, med interessante gjester og faktisk tid til å prate om litteratur og lesing. Jeg blir litt flau når jeg skriver dette, men jeg har også (foreløpig) sett 13 av 19 sesonger av Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Her kommer den indre einstøingen i meg frem: Jeg får ro i kropp og sjel av å høre historiene til dem som har gjort alvor av drømmen om å flytte til et forlatt småbruk innerst i en fjord, eller som har vokst opp i en veiløs trang hytte på fjellet og overvintrer der år etter år. Like før jul så Njut og jeg alle 17 episoder av slektskrøniken Vestavind, som gikk på NRK tidlig på 90-tallet. Ikke akkurat definisjonen av bra TV sett med 2022-øyne, men definitivt moro, og ikke minst nostalgisk, å se hvordan man lagde TV-drama for 30 år siden. Det giiiiiiikk såååååå saaaaaaakte… Jeg blir litt ertet av venner og kolleger for denne hangen til å se såkalt dårlig TV, men det lever jeg veldig greit med!
Marte Finess Tretvoll sender stafettpinnen videre til sin bror og sakprosaredaktør i Aschehoug, Halvor Finess Tretvoll.
