Krisene stabler seg oppå hverandre og Åsa Linderborg er hardest mot seg selv i det private.
Å anmelde Åsa Linderborgs nye bok er også en øvelse i å la være å anmelde svenskenes håndtering av diverse akademiskandaler, metoo og pressens makt og feilsteg. For det er fristende å gå inn i polemikk etter bøker som Fredrik Virtanens fra i fjor og Cissi Wallins helt ferske bok, begge partsinnlegg i det som hele tiden har vært straffesaker og som foreløpig ikke har noen pådømte. Og som av skjebnens ironi er begge disse bøkene er utgitt på norske forlag som Gloria og Memo. Underforstått: Det var ikke ønske om det i Sverige eller takhøyde nok i debatten.
Sterkt om «det største overgrepet i svensk pressehistorie» skrev BOK365s anmelder Vebjørn Rogne i anmeldelsen av Fredrik Virtanens Nåde i fjor vår. Anmeldelsens tittelen henspeiler nettopp på Åsa Linderborgs beskrivelse av Virtanen-saken.
Åsa Linderborg:
Året med tretten måneder. En dagbok.
Gyldendal
480 sider
Oversatt av Nina Aspen
Mathilda Gustavssons Klubben (utgitt på norsk av Pilar) var beretningen om en journalistisk etterforskning som ledet til nok varslinger og tiltaler at Jean-Claude Arnault ble dømt for to voldtekter.
Les også anmeldelsen Matilda Gustavssons bok er en bra dokumentar om taushetskultur og overgrep i de høyeste sfærer.
Fortsatt eier ingen Åsa
Åsa Linderborgs Året med tretten måneder har et slektskap med disse bøkene og sakene de beskriver, og går i tu er det offentlige bildet av Aftonbladets sterke kvinne gjennom 2017-18. Hun blir sett som en, men under overflaten gløder det. Livet raser sammen.
Linderborg mener hun forsøkte å stå imot strømmen, uten at hun forsøker å renvaske eller gjemme unna sin medvirkning i det offentlige kjøret. Hun møter det med en nødvendig ydmyket og mener på godt innbakt vis at hun forsøkte å stå mot. Dette virker godt betonet. Et eksempel på hvor vill og gal man kan ftillate seg i være i det som virker å være en trang, svensk debatt: Finnes det noe mer politisk ukorrekt enn å lese og elske feministens utskjellingsobjekt Ulf Lundells selvbiografiske samtidsberetninger Vardagar slik Linderborg gjør?
Når en teatersjef i Stockholm begår selvmord etter medieavsløringer i metoo-sfæren, er Linderborg i spaltene og deler av boken er refleksjoner omkring dette, disse tidene, ansvar og hvem som blir revet med av hva. Men det bærer ikke nesten 500 sider alene. Åsa Linderborg har skrevet en øm, desperat og sår bok om å bli forlatt, om å bli eldre, om å være helt der oppe i samfunnet, men likevel kjenne seg liten når rammeverket i livet faller bort. Året med tretten måneder hviler en hel del på hennes bestselger Meg eier ingen om en far som ble satt utenfor arbeidslivet og som drakk opp hennes barndom. Der ligger bokas største styrker og det som vil vare av inntrykk når pressehistorien blir nettopp det, historie. Et liv varer et stykke lenger i hukommelsen.
Krise på krise
Dagbokformen gjør den ikke uangripelig, men dateringene gjør at det er utviklingshistorier som endrer karakter og leserens oppfatning av fortelleren. Høyt oppe, der nede og et sted midt i mellom hvor det flyter av vin og mennesker, møter, måltider og øvre/øvrig middelklassepreik. En annen Åsa er hun som dusjer av seg sæden, kjenner på at hun har begynt å få en mage, kler seg kun i svart for å skjule det som er av kropp, Åsa som blir forlatt av kjæresten gjennom mange år, Åsa som ikke henter sakene sine hos ham, som oppdager at bruddet er på grunn av en yngre kvinne. Kriser har som kjent en tendens til å hope seg opp og sammenfalle i tid.
Unødvendig etterord
Etterordet kunne forlaget ha spart seg. Det blir en undøvdendig halvgardering der forfatteren selv skriver:
Dagbokformen er dristig, i hvert fall når den avslører ting om forfatteren som ikke er særlig smigrende, eller usminket blottlegger menneskelig svakhet. På den andre siden er den feig, fordi det er vanskelig å polemisere med noen som forteller om seg selv.
Dette har leseren for lengst oppdaget. Det å ikke stole på leserens evne og intellekt er kanskje ei journalistisk sjuke som er i ferd med å forplante seg inn i litteraturen? Flere og flere av redaktørene i forlag har journalistisk bakgrunn, men jeg har ikke samlet empiri for påstanden, det er kun en følelse av at overfortelling og forsikringer er blitt en større del av bøkene de siste årene. Si gjerne at jeg har tatt feil og les Åsa Linderborgs bok som en karriere på et vippepunkt, en kropp på vei inn i nye faser, refleksjoner om de lange løpene fra første fottrinn til femti og noen svært spesielle hendelser i Sverige.
VIDAR KVALSHAUG
