Sterkt om «det største overgrepet i svensk pressehistorie»

Hvordan kunne det gå så ubegripelig galt som det gjorde i den svenske metoo-høsten? En av Sveriges den gang mest forhatte menn gir sitt svar.

Aftonbladets kulturredaktør Åsa Linderborg har beskrevet dekningen av Virtanen-saken som «det største overgrepet i svensk pressehistorie». Det indikerer at Fredrik Virtanens bok Uten nåde – en ransakelse kan bli et viktig dokument i denne sagaen.

«Taper» og «psykopat»

Det er en historie alle svensker, og stadig flere norske lesere, kjenner til: Den såkalte Instagram-profilen, Cissi Wallin, anmelder i 2011 Fredrik Virtanen for voldtekt. Protokollene med avhørene av Wallin og Virtanen, opptatt seks år etter den påståtte voldtekten, fyller et par dusin sider av boken. Verdien av å ha med avhørene i boken er diskutabel. Det blir to menneskers versjoner, og det går i rykk og napp – fra etappevis stort detaljnivå i noen sekvenser, mens viktigere deler synes innhyllet i tåke.

Uansett: Høsten 2012 lander en brun konvolutt på Virtanens dørmatte. Han er fri. Politiet har henlagt saken.

Likevel fortsetter Cissi Wallin å hevde at «en mektig mediemann» hadde voldtatt henne, til et stadig økende antall følgere på sosiale medier. Metoo-høsten 2017 outer hun navnet hans, og Fredrik Virtanen blir omtalt som «serievoldtektsmann», «taper», «psykopat» og «farlig, notorisk seksualforbryter» – noe Virtanen politianmelder henne for i januar 2018. Der står saken fremdeles dem imellom.


Fredrik Virtanen:
Uten nåde – en ransakelse

Sakprosa
Gloria
253 sider
Oversatt av Lars Lenth

Ironisk og overfladisk

Er det blitt en bra bok av dette? Både ja og nei – eller omvendt egentlig, etter som forfatteren snubler ut av startblokkene og river den første hekken.

At boken også er et partsinnlegg fra Fredrik Virtanen, det være seg et forsvarsskrift eller angrepsskrift, ligger jo i kortene. Men å si at Virtanen forsøker å fremstille seg som en likandes fyr «back then» vil være blank løgn.

Forfatteren anfører selv risikoen for å demonisere seg selv etter alt som har skjedd, etter alle artiklene og overskriftene: «Jeg risikerer å redusere meg selv til den endimensjonale karakteren media har beskrevet meg som, en pappfigur i dyre klær.»

Og så er det kanskje nettopp det han gjør i bokas innledende del «Livet».

Eksempelvis i sin omtale av sommeren 2006 og sommeren 2007, med en temmelig utmattende etappe fra en evig drikke- og andre substanser-uker på Marstrand – evig ironisk, overfladisk og uempatisk, fylt av fitte-prat og plumpheter. Det blir monotont, etter hvert slitsomt, deretter temmelig uengasjerende.

Rotete sekvens

All ære til Virtanen i sin streben etter total ærlighet, muligens drevet av en «jeg var ingen voldtektsmann, men sannelig var jeg en premiedrittsekk»-bekjennelsestrang. Ut fra hva som utspiller seg og hva som fremføres verbalt i bokens innledende del, synes det nærmest ubegripelig at Fredrik Virtanen evnet å nedtegne tre sammenhengende setninger på sin blogg i en av Sveriges største aviser, Aftonbladet, og at dette var samme mann som gjennom flere år hadde vært avisas USA-korrespondent. Når det bare noe sider senere i boken brått dukker opp en ti siders politisk analyse, tenker man at dette må være et resultat av et tilfeldig flyslipp.

I det store og hele fremstår bokens innledende del (boken er delt i tre hoveddeler: Livet – Døden – Livet etter døden) som en litt rotete og ikke helt velskrevet sekvens.

Sveriges mest forhatte mann

Men idet vi begynner å frykte et havari, kommer Virtanen opp i god flyhøyde – og blir der. Bokas midtdel og hovedsekvens, «Døden», er sterk.

Her har han valgt et svært vellykket grep ved å telle ned fra «Dagen minus 13» og frem til «Dag null» – hvor Virtanen blåses opp med navn og ansikt på forsiden og seks sider inne i Expressen. Her evner Virtanen å fremkalle levende og gode bilder. Man kjenner på kroppen hvordan det hele gradvis drar seg til, den uvirkelige følelsen det må være for Virtanen å plutselig være Sveriges mest forhatte mann, om hensynet til familien, den lett paniske krisehåndteringen, og etterspillet frem til Dag 4 etter smellet.

Her formidler Virtanen på glitrende vis sin egen nummenhet over å selv være hovedperson i dette smått surrealistiske teaterstykket.

Mange fellinger

Det er her det virkelig blir interessant, når han gjør sine analyser, maler frem den rådende stemningen og fremfører sin bitende mediekritikk. Selv for oss som har fulgt den svenske dekningen underveis, er dette rystende lesning.

Hvordan kunne det gå så ubegripelig galt som det gjorde i den svenske metoo-høsten, hvor lynsjestemningen rådet, og en enkel Facebook-post eller en anonym kilde kunne legge et liv i grus. Folk som ble «outet» på tynt grunnlag mistet jobben, og står fremdeles uten. Da er det en mager trøst at presseorganer i etterkant har fått et rekordantall fellinger – over 30 – i Pressens opinionsnämnd (PON), svenskenes versjon av Pressens Faglige Utvalg (PFU).

I denne delen av boka gjør Virtanen en god jobb med å anskueliggjøre hvilke krefter som er i sving i mediene.

Presseetikken havarerte

Ledende medier glemte både etiske kompass og grunnleggende kunnskap om kildekritikk. Som Åsa Linderborg treffende uttrykte det: «Rettssikkerheten og presseetikken havarerte da journalister ble aktivister og publisister ble opportunister.»

Det går fra vondt til verre for pressen når SVTs program «Uppdrag Granskning» og journalist Lina Makboul endevender Virtanen-saken og avdekker sviktende kildegrunnlag og grove faktafeil. Makboul blir da utsatt for en veritabel svertekampanje, og nærmest boikottet i enkelte pressemiljøer. Som en gressbrann sprer budskapet seg: «Ikke snakk med Lina Makboul og UG». En oppsiktsvekkende holdning hos en yrkesgruppe som ellers opererer med en selvsagt forventning om at andre folk skal uttale seg.

Å karaktersette en bok som dette er slett ingen enkel øvelse. Vi lar kvaliteten og viktigheten av bokas to siste hoveddeler trumfe den svakere innledningen.

VEBJØRN ROGNE

 

 

-- annonse --