Sankt Georg

Georg Johannesen (1931-2005) (foto: Gisle Hannemyr)

LYRISK: Savnet av min hjemby med «så mange rabule skrullehoder». I dag feirer jeg år. Da er det lov å gå litt utenfor boksen. Feiringen består blant annet, av å dele et halsbrekkende portrett som Niels Chr. Geelmuyden skrev etter å ha besøkt lyrikeren og forfatteren, Georg Johannesen på Majorstuen i 1993. - Utvilsomt noe av det beste Geelmuyden har skrevet. Det sier ikke lite.

Georg Johannesen (fra 1993):

   — Noen hver kan innrømme at en forfatter av min kategori meget vel kan inneha et stort hjerte. Ikke sant. Men straks jeg sier at forskjellen på oss to består i at jeg er mer intelligent og har flere kunnskaper enn deg, blir du veldig provosert. Det er godt mulig at du har et mindre hjerte enn meg. Det er endatil meget sannsynlig. Men det er ikke det som er problemet. Problemet er at du er dummere enn meg. Det blir vanskelig å snakke med deg fordi du skjønner så lite, og har så få referansepunkter, og ikke har lest vanskelige bøker på flere år. Da rygger folk. Men jeg tror det er riktig å si det slik. Nok om det. Vil dere ha kaffe, gutter?

Georg Johannesen bisetter oss efter beste evne med sin stålånde og sitt brune blikk, her han vagger barbent omkring i en trist nordvendt hybelleilighet på Majorstuen, iført en skitten, opprevet helsetrøye. Han ligner en avmønstret gresk pirat som har glemt hvor gullet er gravet ned, og som border godtfolk mest av gammel vane. Klokken er tolv. Han kveler et gulp og bakser på seg en genser. På ganglaget ser det ut som han har spist en hel blysats til frokost. Sikkert har toalettet gurglet og sust helt siden han flyttet tilbake til Bergen i 1973, for å nedtegne sine tre profetbøker. 

En brisk, en skammel og et oppripet grønnmalt bord. Det er hva værelset rommer, foruten tolv hyllemeter med usolgte romaner, lærebøker, dikt- og essaysamlinger av Georg Johannesen. Og atten svært tilfeldig opphengte malerier, hvorav tre er malt av magisteren selv. Lett å se hvilke, da Johannesen har så meget å formidle at han også maler på rammene. Han henter en kaffekvern og maler mens han ganske unødig forklarer at han igår var ute med noen venner på Justisen.

  — Det er min datter som bor her nå. Da hun var tyve år gammel, sa jeg til henne: Du må ikke finne på å bli filolog, som din far. Da blir du bare fattig og snill og uten virkning på noen. Ingen hører på lærde mennesker i Norge. Du må i det hele tatt avstå fra alle de humanistiske fag. Humanisme forstår man ikke bæret av i vårt samfunn. Du må heller ikke studere psykologi, for da blir du en dum svindler. De andre samfunnsfagene må du også droppe. De gjør deg i beste fall til en intelligent svindler, i verste fall til regjeringsmedlem. Og så må du ikke studere økonomi, for da blir du gal eller grisk eller begge deler, sånn som Trygve Hegnar. Jamen pappa, sa hun, hva iallverden skal jeg bli? Botaniker, sa jeg. Nå er hun zoolog. Nok om det. For noen år siden var jeg i radioen med han derre Osmoll eller Olso  ll eller hva det er han heter, han eiendomshaien. Der sitter Omsvold, sa jeg, i en dress han har kjøpt for fire tusen kroner i London. Eh, eh, eh, og her sitter jeg i maken dress, kjøpt for hundre kroner på Fretex. Hvordan kan det ha seg at jeg kler min dress bedre enn Ondsåll. Jo, det er genetisk. I hans slekt har de bare tenkt på penger i hundrevis av år. Det blir man ikke vakker av. I min slekt har de bare tenkt på jenter i hundrevis av år, med den følge at de alltid har funnet vakre ektefeller. Resultatet er som dere ser: Vi er blitt så pene at vi kan kle oss i hvasomhelst.  

Johannesen ler en fæl og knirkende latter. Jo, nå skal vi snart få kaffe. Et enestående menneske har han vært helt siden han gikk til spontan og personlig punktdemonstrasjon i favør av egyptiske interesser utenfor den den britiske ambassade i 1956. Fire år senere tok han magistergrad i vårmotivet hos Olaf Bull, efter å ha debutert med den universalt ubegripelige romanen «Høst i mars». Ingenting kan forhindre ham fra plutselig å forklare oss hvorfor bringebærene i Hardanger har en høyere fertilitet enn noe annet sted på jorden. Men det er ikke her vi finner årsaken til at Kong Haakon aldri besøkte Hardanger. Det skyldes at hardingene stemte ja til republikk i 1905. De har ikke villet ha noen konge siden Magnus Erlingsson. Selv sitter vi og lurer på om det kan være drikkevannet i Bergen som gjør at det finnes så mange rabule skrullehoder der borte bak fjellene.   

  — Arild Haaland er en nydelig mann. Vi har kontor i samme hus. Han kommer stadig vekk ned for å ligge i hengekøyen på mitt kontor og lytte til gregoriansk musikk. Hvis Haalands Reksten hadde kjøpt Sjøfarernes Aldershjem på Nordnes og gjort det til sitt palass, ville han skapt seg et minnesmerke som møll og rust ikke kan fortære. Men siden han var en udannet mann, ville han heller bo på Fjøsanger i stor villa. På museet sitt hengte han opp persiske tepper, tett i tett. Han kunne like gjerne hengt opp tusenlapper. Apropos snobberi. Stemmer det at Geelmuyden egentlig betyr «de gule møyer» eller «de blonde prostituerte»? Jeg leste det hos Grønvold. De lyse horer! Eh, eh, eh, er det virkelig sant?

 — Det er omtrent like sant som at du er avkommet efter en byoriginal og en muhammedaner?

   — Ja, men det er halvveis riktig. Mor var ikke muhammedaner. Hun var tvert i mot en blond og kristen stril. Så kristen at hun talte i tunger og trodde jorden var 6 000 år gammel. Hun anså Bergens Tidende for å være «et apokryft tillegg til Johannes’ Åpenbaring», og var leder for den vestlandske muhammedanermisjon i 40 år. Uten å omvende en eneste sjel. Hver morgen leste hun en time i Bibelen. Det var hennes form for rengjøring. Sånn drit som aviser og mine bøker var hun altfor klok til å lese. Far var kjemiingeniør, sjåførlærer, loddselger og vitseforteller på torvet. I nedadstigende rekkefølge. Lattermilde, triste mennesker, begge to.

 — En tilstand du vel må ha bidratt til, eftersom du tidlig ble politianmeldt for blasfemi?

   — Nei. Jeg anmeldte meg selv til politiet for blasfemi. Det har jeg nettopp holdt et foredrag om i Athen. Jeg anmeldte meg selv for å få blest om «Kassandra», mitt teaterstykke, i visshet om hvor dumme folk er. Alle ropte: Sånn er han! Svinet! Det ble skrik og jubel i månedsvis, akkurat som beregnet.   

 — Hvem var det som ødela Norge?

   — Einar Gerhardsen! Uten tvil. Frem til 1945 var Norge et land, riktignok en veldig marginal eksistens. Vi fantes nesten ikke. Slik sett lignet vi nokså meget på Portugal. Portugal var selvstendig fra 1450 til 1550. Norge fra 1250 til 1350. Det var bare såvidt vi kunne kalles et land. I middelalderen og frem til 1949 hersket det uklarhet med hensyn til hva som var Norges sentrum. Vi hadde tre sentra med ryggen til hverandre. Dette avspeilet seg også politisk. Nygaardsvold var fra Trondhjem, Hambro fra Bergen og Gerhardsen fra Oslo. Men seremonimester Gerhardsen utvidet Oslo til å omfatte hele landet. Norge ble dermed redusert til en storkommune, et Oslo-imperium. Sogndal er nå blitt en forstad til Oslo, og Bergen er et gjenglemt høl. Et urbant Setesdal. En by i samme tilstand som utkant-Norge forøvrig; avfolket, lutfattig og rasert av overingeniørar. Statens Veikontor, eller Satans Veikontor som vi kaller det i Bergen, består av sånne nynorsktalande landskapsdeportørar som køyrer linjalane over kvær einaste fjord. Det vært tunnel og bru, og bru og tunnel. En av dem sa: Det dei treng i Bergen sentrum er ein bypass-operasjon.   

Filologen dusjer oss med ukvemsord før han tasser ut på det vesle kjøkkenet for å se om det blir noe kaffe. Han skramler fælt, men vender tomhendt tilbake. Slik tilfellet ofte er når han skramler. Ingen kan som Johannesen ta lektyren ved hornene. Ingen kan som han filleriste åndssvake popmusikanter og kringkastingsfolk. Han rider inn i Lydia med gullhjelm og sverd hver eneste dag, men har ikke drept en eneste drage hittil. Og slett ikke reddet noen prinsesse i nød. Slik Sankt Georg gjorde.   

  — Norske sosialdemokrater har dessverre ganske mye til felles med venstrefløyen i Nasjonal Samling. Man bygger med kalde, ingeniøraktige virkemidler en opprustet velferdsstat. Natur, håndverk og skjønnhet forsvinner. En arbeidsplass skal ifølge doktrinen ha 3 000 mann ansatt, med atten ord på deling. Notetegnerne, bokbinderne og sardinboks-malerne teller ikke. Jeg har truffet noen av de folkene. Dannede mennesker på enogåtti år som aldri har skrevet en kvittering. Skjønnhet i hverdagen ble en illegal virksomhet i Norge omlag samtidig som Gerhardsen ble riksordfører. Høyresiden er ikke et hakk bedre. Den er tre hakk værre. Det er en skrikende mangel på dannede høyrefolk i dette landet. En aristokratisk høyremann ville vært en attraksjon uten like. Det er ikke en av disse høyre-apene borte på Vestlandet som vil verne fjorder eller landskap. Ikke èn. Et typisk eksempel er fylkesmann Håkon Randal, som ble kvotet oppover i partiet av høgrefolk i bunad. Han vil asfaltera alt som asfalterast kan. Infrastrukturar, kaller han hærverket han bedriver. Hvis han hadde råd og trudde det var det luraste, ville han gjort om Håkonshallen til parkeringshus og Mariakirken til lampeforretning.  

— Regner du fortsatt deg selv som kommunist?

  — Ja, ja, ja. Jeg er kommunist utfra et moralsk og filosofisk standpunkt. Marxist har jeg aldri vært, men det var jo heller ikke Marx. Den varige impuls hos Marx er å ta parti for de fattige og lidende. Da mener jeg virkelig å ta parti, ikke sånn selvrettferdig fiksjonsbistand og moralfascisme som er så vanlig i Norge. Hos intelligente, velstående mennesker er kommunisme en form for ridderlighet. Jeg ser på det som en aristokratisk holdning. Og nå vil jeg bruke kortstokken! 

— Vil du vi skal gå?

  — Kortstokken består, som dere muligens vet, av fire farver. Farvene representerer de fire stender i samfunnet. Forsåvidt også de fire indiske kaster, men det kan vi ta en annen gang. Efter den franske revolusjon ble storfarvene, spar og hjerter avskaffet. Spar var adel og hjerter var geistelighet. Da satt samfunnet igjen med kløver og ruter. Kløver er proletariatet, og ruter – eller diamonds – er borgerskapet. Mitt poeng er at hjerter og spar er gått over i de andre to farvene. Det religiøse gikk over til borgerskapet og det adelige gikk over til kommunistene. Handelstanden har derved fått en religiøs status, mens proletarene er blitt aristokrater. Jeg er kommet i en alder da jeg ikke lenger skammer deg over å ha små hender.     

Johannesen legger sine hender på bordet til almen beskuelse. De er virkelig meget små. Men det var neppe derfor han ikke ble innvalgt på Stortinget i 1969, som førstekandidat på SF’s liste. Det var heller ikke derfor SF nødig ville ha ham som medlem i sentralstyret i 1971. Det skyldtes snarere at han er så stor og steil i munnen. 

  — Jeg kan vanskelig tro at Gro Harlem Brundtland har et åndsliv. Hun er en arbeidsom, hederlig oversykesøster på et stort sykehus med to avdelinger. En liten og en stor. Den ene er psykiatrisk avdeling Norge, og den andre er et globalt pleiehjem med fem milliarder pasienter. Det beste man kan si om Gro er at hun springer så fort hun kan i korridorene. Hun kan knapt lese eller skrive, men det er et problem hun deler med mange. For eksempel Gudmund Hernes. Han utarbeidet en skolemelding ved påsketider ifjor. Den ble sendt ut på høring, blant annet til Universitetet i Bergen. Her nedsatte man en komitè med lesekyndige folk, som konkluderte med at prestesønnen Hernes hadde skrevet en gudløs preken, full av gjentagelser og selvmotsigelser. Jeg vil forresten ikke sitte her og skjelle ut folk. Hernes har en god egenskap, som jeg gjerne vil fremheve. Hva var nå det igjen? Nå ble den gode egenskapen helt borte for meg. 

Statsstipendiat Johannesen slår et slag utom kjøkkenet for å se om det blir noe kaffe. I åtte år har han mottatt lønn fra det departement som Hernes bestyrer, men det later ikke til å kvie ham nevneverdig.

  — Har dere hørt om Finn-Erik Vinje? roper han. – Både Hernes og Vinje er akademisk korrupte. De mottar tre fjerdedels lønn fra Universitetet og gir Universitetet kanskje en fjerdepart av sin arbeidskraft. De kroer seg i det offentlige liv med sine professortitler, istedenfor å forske. Studentene fortviler. Han er ikke flink nok for oss, sier de. Han følger ikke med. Finn-Erik Vinje tror at tenkning er dansk. Gudmund Hernes er tross alt arbeidsnarkoman. Det var den gode egenskapen. Nå kom jeg på den. 

— Er det noen flere du vil ærekrenke når vi nå først er igang?    

  — Jeg har ingen injurierende kraft. Jeg er blitt stigmatisert med lyrikkpris fra Dagbladet. Da sier folk: Det er bare lyrikk han driver med. De finner på, disse dikterne, ikke sant. Han er visst ganske begavet. Eh, eh, eh, vi trenger sånne også. Per Lønning er typisk. Han utropte meg til en «farveklatt i litteraturlandskapet» da han anmeldte en av mine profetbøker i Aftenposten. Jeg tok hevn i romanen om Mongstad ved å utrope Per B. Lønning til «en farveklatt i den norske bispeheim». 

Guri Johns, som han er begynt å kalle seg når han utgir bøker, krenker i løpende rekkefølge Kongehuset, Bispekollegiet, Knut Faldbakken og Thorbjørn Berntsen. Han remjer av seg personkarakteristikker som gjengitt på trykk ville sysselsatt det norske rettsvesen langt inn i neste årtusen. Så pauser han tilfreds, før han går over til å injuriere hele Norge under ett.

  — Norge er et frivillig ensrettet samfunn. Nordmenn tror at tall er saklige. Du skal veie dine tall. De må være korrekte. Ordene kan det være det samme med. Dem er det ingen som bryr seg om her i landet. Det er på den verbale siden Norge bryter sammen. La meg ta to eksempler. Fjernsynsteateret fremførte for noen år siden «Det gode menneske fra Sezuan» av Brecht, i regi av Stein Winge. Bare drit! Den vakreste teaterpoesien Brecht har skrevet, bokstavelig talt valset ned og ødelagt av gravemaskinen Winge. En kunstnerisk forbrytelse. Så oppdaget man efter noen år at Winge rotet med pengene i kassen. Da var det plutselig tall, og da ble det tatt alvorlig. Akkurat det samme gjentok seg med John Stene. Han forsøkte i et debattprogram å forklare hvorfor ikke flere bergensere er med i LO, og lirte av seg noe tøv om bergensernes kristelighet og historiske mangel på solidaritet. Jeg sa til ham at du har for lav utdannelse til å snakke om slike ting, du kan ikke historie, det er bare pinlig å høre på. Fire uker gikk, og så ble han grepet i pengesvindel. Da ble han tatt. Det spiller liksom ingen rolle i Norge at du svindler med ord. Ingenting spiller noen rolle før det blir tallfestet. Tenk deg et blad som het «Dannelse» eller «Intellekt». Ikke en kjeft ville kjøpt det. Eh, eh, eh, men «Kapital» vil alle ha. 

Dikteren går for tolvte gang ut på kjøkkenet for se hva det blir til med kaffen. Hva det nå enn kan komme av, så er det ingen andre i hans familie som har brune øyne. Et rykte vil ha det til at han er født ut av låret på Zevs. Uansett nektet han å tale i sin farfars begravelse, med den begrunnelse at «her finnes emne, men ikke publikum».

  — Syse er den eneste norske statsminister jeg håndhilser på når jeg treffer ham på gaten. Han er en hederlig mann. Det tror jeg ingen tviler på, selv ikke hans motstandere. Han er rotete og lite intelligent og får ikke noe til, men han er et skikkelig menneske. Det var hans trofasthet overfor en stupid venn fra studietiden som felte ham. Grisen og Chateau Neuf og alt det tøyset der, det er viktig for ham. Jeg ser ikke noe galt eller ondt i det. Jeg liker både Syse og Førde. De er retorikere. Det er noe kunstig over deres talemåte. De er verbalt uærlige, men ærlige i hjertet, og det er det som teller. Selv er jeg motsatt. Jeg har en ærlig tunge og en løgnaktig sjel. Jeg snakker alltid sant, men min sjel kan du ikke stole på. Det vesentlige er at sjel og tunge har skilt lag. Det er essensen av dannelse. Et dannet menneske skammer seg alltid over sin tunge, fordi han vet at også munnen er en ræv.  

Den forhenværende førsteamanuensis demonstrerer til ytterlighet hva han mener ved å tyte av seg en tirade om OL, Gardermoen og kirker som detter sammen. Forfatteren av den første lærebok i retorikk siden 1810 blir så oppskjørtet av sin egen tale at han igjen må reise seg for å se efter om kaffen snart er klar. Han er ikke anderledes enn pasifister flest. Aggressiv og rasende døgnet rundt. Ni og en halv måned satt han i fengsel. Slik var det han ble så gammel i hodet og fikk ødelagt de fleste av sine tenner. Nå dekker han bordet med to odde kaffekopper og en termoshette. Efter tre timer synes alt å ligge til rette for at vi skal få en kaffetår. Men i helvete heller! hører vi fra kjøkkenet. Tror vi ikke han har glemt å skru på kaffetrakteren! Han setter seg på brisken og summerer opp sitt liv. Setter tall på sin misère, i et siste håp om å bli tatt alvorlig. Om ikke av almenheten, så i alle fall av World Wildlife Found.

  — Jeg kjente engang et stort barn som het Inger Hagerup. Hun sa engang noe meget pent til meg. Hun sa: Du, Georg, er meget normal og meget ensom. Det er ikke så mange av din sort, men du er normal som den sorten. Jeg tror hun berørte noe vesentlig. Nemlig at jeg er en gammel utdøende bergenser. En høyremann sa for seksti år siden at nå er det bare 80 bergensere igjen. Så kan du regne ut resten selv. 

 

NIELS CHR. GEELMUYDEN

 

232 Delinger