Sammenlignes med Roald Dahl

Julia Kahrs er aktuell med ny bok (Foto: Gyldendal)

Julia Kahrs er aktuell med sin femte bok for unge lesere fra Gyldendal, «Familien Brattbakk».

– Det er elleville greier, sier Julia Kahrs denne vårlige dagen, der hun møter oss i helsvart i Oslo sentrum mens sola titter fram. Julia har toget inn fra Son, der hun bor og jobber deltid som lærer.

Forfatteren har bakgrunn fra skrivekunstlinjen på Nansenskolen, og hun fikk blant annet fin oppmerksomhet for debuten, Sølvrevene (2009).

I den nye boken Familien Brattbakk tar hun oss med til et mystisk sted ved navn Gørja. Hit kommer familien Brattbakk flyttende, de vil prøve lykken et nytt sted etter at yngstebarnet Sam (som også er bokens jeg-forteller) har vært utsatt for grov mobbing.

Men det er ikke bare Gørja som er underlig. Familien Brattbakk er også et studie verdt. De er en litt skakk-kjørt gjeng, som halter seg gjennom hverdagen etter å ha overlevd en alvorlig ulykke. Den mest besnærende av dem alle er nok mor Brattbakk – en romankarakter du aldri har sett maken til. For eksempel spiser hun bare snegler, hun fyller opp huset med de sleipeste skapninger, og så er det noe med huden hennes. Den er unormalt tykk og hard. Men det verste er kanskje det ekstreme kontrollbehovet hennes.

– Noe av det første jeg leste var Roald Dahls bøker, og dermed ble jeg tidlig introdusert for en litt mørk og skakk verden, forteller Kahrs – og svarer slik på spørsmålet om hvor skummelt man egentlig kan skrive for barn:

– Jeg følger en fin læresetning som lyder omtrent slik: «Ta aldri livsmotet fra en barneleser». Men fantasi og fabulering må med, der gir jeg meg selv nokså frie tøyler. For når man slipper fantasien løs, så åpnes verden opp – og det i seg selv er lystbetont, fortrøstningsfylt og hyggelig.

– Personlig synes jeg det ligger mye trøst i det å underliggjøre verden. Fantasien gir farger og muligheter.

Skummelt – og gøy

Julia Kahrs setter gjerne fortellingene sine til et realistisk miljø, men så lar hun underlige elementer og skapninger krype fram. Det å lese en bok som hennes Billie Ve (2014) kan nok ha gitt enkelte barn mareritt, medgir hun. Men skyter inn at det å ha kjent på litt redsel i kombinasjon med undring, faktisk kan ha noe for seg.

– Jeg har ofte med noen overnaturlige elementer i bøkene mine. Jeg tror jo ikke på spøkelser, og aliens er heller ikke noe jeg har hatt befatning med. Men jeg liker å leke med «tenk hvis»-premisset, for dersom vi ikke er alene i universet, og dersom de døde går igjen, så er jo hele eksistensen vår bare desto mer spennende. Det er kanskje litt skummelt, men det er jo også veldig gøy.

Hun legger til:

– Fantasien er kraftfull på så mange vis. Jeg husker følelsen av å ligge i senga og prøve å forstå at det var enorme planeter, galakser og solsystemer over hodet mitt. Det gjorde meg svimmel men også nysgjerrig. Jeg ville vite mer.

Kannibalene ble refusert

Hun karakteriserer selv bøkene sine som litt ville og «crazy banana».

– Det var slike bøker jeg selv likte å lese i oppveksten, forteller Son-forfatteren – som skrev sin første roman allerede som åtteåring. Hun var med i en skriveklubb, og som 16-åring motet hun seg opp og sendte inn sitt første manus til et forlag.

– «Kannibaler og andre kannibaliserende kabaler» het den fortellingen. Jeg fikk tilbakemeldinger på at tittelen kanskje var litt tung, og boken ble også – ikke så overraskende, kanskje – refusert. Men jeg fikk en veldig god konsulentuttalelse, som jeg lærte mye av, jeg følte meg rett og slett sett. Og faktisk, noen av ideene og elementene fra denne fortellingen tok jeg med inn i skrivingen av «Familien Brattbakk».

Om tilblivelsen av denne romanen forteller forfatteren videre:

– Mye startet med den kontrollerende moren, jeg måtte finne ut hva som lå bak dette store kontrollbehovet hennes. Og da jeg lette, så kom det mye spennende boblende opp til overflaten, ler forfatteren – som ofte lar outsider-tematikk være en drivkraft når hun skriver.

– Det å føle seg annerledes, det er nok den røde tråden i bøkene jeg har skrevet til nå. Kanskje handler det om at jeg har kjent litt på dette selv, som skeiv og fra et lite sted der ting var ganske konformt.

Harry Potter-syk

Å finne noen å identifisere seg med i litteraturen, er viktig mener forfatteren – som takker foreldrene for at de alltid sørget for at hun hadde flust av bøker. Hun slukte alt av Astrid Lindgren, Maria Gripe, Dickens og Arne Næss. Etter hvert ble Jostein Gaarder og John Irving favoritter. Og så kom Harry Potter.

– Jeg husker da den siste boken i serien kom, det var så pass stort at jeg måtte være hjemme fra skolen. Jeg hadde kanskje litt vondt i halsen, men jeg kan love deg at jeg gjorde meg langt sykere enn det jeg var for å kunne være hjemme i fred – og lese.

Som lærer ser Julia Kahrs med bekymring på at bøkenes stilling blant unge har endret seg, bøkene lider rett og slett i skyggen av skjerm.

– Jeg tenker det er lurt å kjøre på med bøker og lesing når barna er ganske små. Har de først opplevd leseglede, så kommer de en eller annen gang tilbake til bøkene igjen, til fantasien og spenningen de finner der, fastslår forfatteren avslutningsvis til NTB.

0 Delinger