På tåketokt i Kollen

Gudny Ingebjørg Hagen

BARNEBOKPROFIL: Blåfjell-mamma Gudny Ingebjørg Hagen holder seg til naturmystikken i sin våraktuelle bok, «Tåketroll på tåketokt».

Gudny Ingebjørg Hagen (f. 1954) har en svært allsidig CV. Hun er både forfatter, dramatiker, barnebokredaktør, førskolelærer og musikant. Hagen har vært involvert i rundt 200 Barne TV-program, og har skrevet alle bøkene, tv-seriene, teateroppsetningene og filmmanuset til Jul i Blåfjell-universet. Og det trolske går igjen i hennes våraktuelle bok.

 

Forfatter: Gudny Ingebjørg Hagen

Aktuell med: Tåketroll på tåketokt (Cappelen Damm)

 

 

 

Hvorfor skrev du akkurat denne boken?

Tåketroll på tåketokt er en utvidelse av et kjent univers med naturfenomener – jeg har jo fra før av påstått hvem som lager Den Blå Timen og Julenatthimmelen i desember, hvem som svarer på ropene i Blåfjell osv. I den nye boka får vi vite hvem som vever tåketepper og flyr ut med dem, og endelig får vi den virkelige forklaringen på hvorfor det bestandig er tåke i Kollen på Skifesten – den dagen er nemlig sammenfallende med Tåkefolkets Høytidsdag. Bok nummer to kommer til høsten, og da møtes de kjente naturfenomenene blånisser, rødnisser og tåketroll i dramatikk og til felles tokt.

Sjekk ut

– Barnebokforfatter og illustratør Malgorzata Piotrowskas fabelbøker. Til å spise opp – for eksempel ”Eplekake”!

Tre barnebokfavoritter:

– Det er ganske enkelt utenkelig og uaktuelt ikke å introdusere nye generasjoner for Thorbjørn Egner, Astrid Lindgren og Tove Jansson, det ville være å lage store, svarte hull i deres barndom. Så er det likevel en stor glede hver gang man oppdager nyere verk med substans, og det er bare å takke Gro Dahle og Sven Nyhus for deres sterke, såre fortellinger og bilder i for eksempel Sinna Mann og Snill. Sammen setter de bjella på katten og kan gjøre en forskjell i barns liv. Som barn og ungdom lette jeg selv forgjeves etter en eneste bok som kunne gjenspeile og normalisere det å være søsken til en som er ”annerledes”, det å være barn i en annerledes familie.

– Videre: Hurra for Henrik Hovlands kloke og morsomme fortellinger om Johannes Jensen, Bjørn F. Rørvik og Gry Moursunds herlige bøker om Bukkene Bruse, Stian Holes Garmanns sommer, Sven Nordqvists bøker om Gubben og Katten, klassikeren Huttetuenes land av Maurice Sendak og mange, mange flere – umulig å velge bare tre. Heldigvis!

 

Hvordan jobber du?

– Hjemmekontoret er døgnåpnet, men fast arbeidstid er fra 9:00 til 17:00, regelmessig avbrutt av møter med oppdragsgivere og samarbeidspartnere. På morgenjoggeturen kan jeg bestemme meg for å finne en ny karakter eller en idé som gir framdrift i fortellingen jeg skriver, og i årevis etterpå ”møter” jeg igjen visse karakterer på nøyaktig samme sted. Når jeg har passert, hender det jeg smiler litt innvendig av hvilket liv de har levd i mellomtiden, i TV, teater, bøker eller filmer. Jeg har utviklet flere finne-på-teknikker, og har lært mye av mange.

– Da jeg skrev fjernsynsmanus kunne min dramaturg Kirsten Rask si om en karakter: – Hvad skal du med ham der?  Hvis jeg ikke kunne redegjøre tilfredsstillende for hvilken framdrift vedkommende kunne bidra med, sa hun: – Smit ham væk! Da jeg nølte med å hive ut noen selv om historien åpenbart var overbefolket, sa hun: – Okej, så set ham på en hylle! Og der satt stakkaren på en hylle i hodet mitt, enten til jeg hadde gitt ham noe vettug å gjøre, eller til slutt måtte hilse ham farvel. Innimellom har jeg også gleden av å være redaktør for andre, blant annet innen sakprosa for barn, som er en sjanger jeg har stor sans for.  Å eie sin egen dag og arbeidstid er en stor kapital, men jeg har respekt for det apparatet som blir satt i gang i forbindelse med en produksjon, og leverer manus i god tid før deadline.

 

Din egen favorittillustrasjon:

– Av de illustratørene jeg selv har arbeidet med, er det ikke mulig å trekke fram noen spesielt, hver og en av dem er valgt med omhu til hvert prosjekt og har løftet historiene. Mye stor billedkunst er skapt i barnebøker, men skal jeg nevne en eneste klassiker og favoritt, må det bli Gunilla Bergstrøms geniale Albert Åberg-figur.

Hvilken bok gjorde størst inntykk som barn – og hvorfor?     

– Det må være Nordahl Rolfsens og Thorbjørn Egners lesebøker som kom i hus fra jeg var 4 år. Jeg lærte å lese som fireåring fordi jeg fulgte med da mine foreldre underviste min tre år eldre bror, og kjente disse bøkene ut og inn.

Hvilken barnebokskikkelse ville du helst møtt    

– Selv om Ronja Røverdatter er min favorittskikkelse, ville jeg møtt Ninni i Det usynlige barnet av Tove Jansson, gutten Boj i Gro Dahles Sinna Mann, Astrid Lindgrens Mio og Jum Jum i Mio min Mio og alle andre små og store skikkelser som lever i utenforskap og frykt – så kunne jeg holdt rundt dem en stund.

– For øvrig ville jeg møtt Albert Åberg, klappet ham på det litt for store hodet og sagt at det går nok bra selv om pappa røyker pipe og drikker øl, og du må gå rundt i den samme uformelige genseren og buksa år ut og år inn. Jeg ville gitt ham håp, og hadde nok ikke hatt hjerte til å fortelle ham hva Johan Harstad har skrevet om livet hans, slik det virkelig ble.

Hvem ville du helst selv vært?

– I Musikk- og Teatergruppa VISVAS var jeg Albert Åberg i mange år, på CD-er og scener, og trivdes svært godt med det. Teaterstykket startet lunt og stille med at de andre spilte Georg Riedels kjenningsmelodi på kontrabass og gitarer mens jeg sminket de prikkete øyenbrynene og sa: ”Jeg er den minste i VISVAS, så derfor får jeg lov å spille Albert.” En fin fyr i finfine fortellinger!

Hva må en virkelig god barnebok inneholde?

– Personlig liker jeg å merke at forfatteren har et prosjekt. Ingen ting i hele verden er så brukbart som litteratur – enten som ren underholdning, som kunnskapskilde eller som pedagogisk/terapeutisk verktøy. En barnebokforfatter må ha samme kompetanse som dem som skriver for voksne, og selv den enkleste fortelling røper hvilken innsikt og bevissthet forfatteren har rundt språk, dramaturgi, filosofi, psykologi, samfunn, etikk og alt som berører det livet vi mennesker lever. I hvilken grad en forfatter skal ta den vesle leseren eller lytteren med på en stor fantasireise eller skildre det nære og gjenkjennelige, er opp til den enkelte. Fortelles historien godt, er barna med på alle litterære reiser, og den som makter å skildre en fortelling på flere plan, skaper de beste barnebøkene. Gro Dahle sa i et intervju at en god barnebok skal skrives for barn, men hviske til de voksne. Tiltredes – og den må naturligvis bestandig gi håp på slutten!

På eventyr med Potter eller over de syv hav med Pippi?

– Det hadde nok blitt noen fryktelig krevende turer uansett, men jeg velger nok Pippi. Kjenner meg tross alt tryggest på henne.

 

(Hovedfoto: June Witzøe / Cappelen Damm)

 

42 Delinger