På kjøleskapet til Jon

Hele Norge sørger over Jon Michelet. BOK365s Atle Nielsen minnes ham som et raust menneske og en stor forfatter.

***

Jeg sitter i et fly over Nordsjøen på vei hjem fra noen dager med bøker og fotball i London. Titter ned på plattformer og skip da Norwegians litt ustadige luft-wifi slår inn, og toppsaken i VG lyser mot meg noen sekunder.

Jon Michelet er død.

Selv om vi ante at det gikk den veien, treffer sjokket som en kraftig turbulens. Og etterpå føles det så rart. Og så tomt. Som det gjør når noen som står oss nær forsvinner.

For det er jo sånn det er med Jon M. Han står oss alle nær. Også etter at han har reist. Alle som har hatt gleden av å møte ham har fornemmet noe av den kraften han utstrålte. Interessen for det vi andre drev med, viljen til å lytte og gjerne komme med råd. Ja, han står oss nær alle sammen. Og selvfølgelig er det nettopp bøker og fotball som har okkupert hodet mitt de siste dagene. At jeg sitter og ser ned på sjøen hans når nyheten kommer er ren bonus.

Det siste døgnet er det skrevet opp og ned om Jons forfatterskap og mangfoldighet. Denne lille saken handler om en litt yngre journalist som ble tatt på alvor av en voksen, erfaren kollega, som i tillegg var en berømt forfatter og samfunnsdebattant.

Den unge journalisten var jeg, og jeg beundret Jon Michelet allerede den gangen. Jeg hadde lest om Thygesen i Hvit som snø og Den gule djevelens by, Om Orions belte og om fotball-VM i to bøker, og jeg skulle lage en liten betraktning om forfatteren og altmuligmannen Jon M. i avisen jeg skrev i. For sannelig ble han ikke sidekommentator på fotballsendinger i radio også en stund. I tillegg til å være Norges mest kjente sjømann, kommunist og bryggearbeider.

Så satt jeg der og lurte på et eller annet. Google var dessverre ikke oppfunnet, så noen måtte konsulteres. Jeg endte med å ringe den som kunne Jon Michelet best, nemlig Jon Michelet. Jeg ville jo bare ha alt korrekt. Han svarte på andre ringet, og ga meg det jeg lurte på i en vennlig tone.

Avisen var Bergens Tidende, og det er lite trolig at herr Michelet leste den til daglig. Likevel: Da jeg tilfeldigvis møtte ham en tid senere og sa at det var jeg som hadde ringt den gangen, sa han: – Fin liten sak. Den henger på kjøleskapet mitt hjemme.

Den store Jon M. hadde skaffet seg Bergens Tidende, klippet ut mitt kåseri og hengt det på kjøleskapet sitt.

Var jeg stolt? Helt unødvendig å svare på.

Senere hadde jeg gleden av å støte på ham mange ganger. På boklanseringer, pressekonferanser, fester, fotballkamper og i diverse tv-studioer. Alltid et vennlig ord, alltid interessert, alltid tid. Dag Solstad sa i går: Jon var Norges klart mest folkekjære forfatter i vår tid.

Word.

Jon Michelet ga oss krimromaner, politiske thrillere, fotball-VM og krigsseilere. Han ga oss Thygesen, Romario og Halvor Skramstad. Men mest ga han seg selv. Sin raushet, sin entusiasme, sin velvilje, sin kreativitet og sin kunnskap. Og det er vi alle uendelig glade og takknemlige for. Tapet er naturligvis aller størst for hans nærmeste, men det er et helt folk som sørger over den rause mannen i dag.

Og i morges hengte jeg opp et lite bilde av Jon Michelet på kjøleskapet mitt. Takk for følget, amico.

 

 

 

 

 

 

 

Les også: Jon Michelet er død

Les også: Uvurderlig for krigsseilerne

-- annonse --