Øs og pøs, men uten språk

DEBUTANT: Filip Lundhaug burde fått råd fra forlaget sitt om å vente med debuten til den bar mer enn dette. Foto: Vigmostad Bjørke)

Flilip Lundhaugs "Sorte hull" er ikke bra nok, verken i plott, mennesketegning eller som litterær ambisjon.

Krimsjangeren gjør krav på å bli tatt inn i det litterære selskap. Vigmostad Bjørke bruker ikke krimbegrepet om Filip Lundhaugs debut, men «psykologisk spenningsroman». Likevel har den klassiske krimtrekk både mellom permene og på smussen: Overdrevent bruk av svart mot hvitt og rødt og det drypper en rød tåre fra kvinnen på omslaget. Ingenting av dette lover stor litteratur, og Lundhaug oppfyller den forventningen.

Forlaget bør hjelpe

Når en debutant ikke lykkes, tenker jeg at forlaget har et større ansvar enn de har senere i et forfatterskap. Forlaget kan holde igjen til manus er ferdig og godt nok. De bør bearbeide, gi skrivehjelp, dramaturgihjelp og det som oftest mangler:


Filip Lundhaug:
Sorte hull

Krim
Vigmostad Bjørke
328 sider

Råd og tips om å bygge mennesker i stedet for pappfigurer og la handlingen følge menneskenes egenskaper og la dette drive handlingen(e).

Så hva er det Filip Lundhaug (f. 1985), Kripos-ansatt med bakgrunn fra psykologi, psykoterapi, forskning, etterforskning og etterretning skriver om? En ganske alminnelig privatdetektiv.

Røft politispråk

Isak Rød er på et hotell for å drikke etter en jobb. Allerede her avslører han et visst bedragersk sinnelag overfor klienter. Mens han er der, han snakker en fyr, som er der for å avslutte alt, ned fra naboverandaen. Etter ei god fyllekule får Isak Rød et oppdrag av den ulykkelige.  Isak Rød blir bedt om å finne en jente for den ulykkelige familiefaren. En cold case, en sak politiet har lagt bort, men som vanlig er, har privatdetektiven kontakter i politiet og får ut nok tråd til å nøste videre.

Filip Lundhaug er muligens på innsiden av den sjargongen politifolk og deres omgangsvenner har, men særlig litterært blir det ikke, og han bygger heller ikke nok rundt til at dette språket får stå ut som merkelig (og dessuten kan være et hinder for sakene som omtales). I denne boka mangler dialogen den ydmykheten og nysgjerrigheten som ligger til grunn for at mange saker til slutt blir løst i det virkelige liv.

Prøv i tredjeperson

Isak Rød er en noe rufsete maskin som forteller ustanselig om seg selv mens saken klikker på plass. Forfatteren kunne tjent stort på å skrive fortellingen i tredjeperson og gitt seg selv muligheten til å se Isak Rød og miljøene utenfra. Isak Rød er et one man show, uansett hvilke hjelpere han skaffer. Leseren får ikke oppleve scenen eller delta i den, leseren blir gjenfortalt scenen. Av Isak Rød. Som er en kjip type i utgangspunktet. Slik privatdetektiver kan være i også andre bøker, men Rød er blodløs materie. Kinky Friedman hadde i det minste sigaren og den lesbiske danseskolen i leiligheten over.

Påstander om Isak Rød

Isak Rød er en ordinær, skjønn taper, som på ett blunk mobiliserer en voldsom interesse for den jenta han skal finne, men aldri gis nok personlig bakgrunn til at leseren skal forstå motivet for denne voldsomme interessen for en sak politiet har gitt opp. Jo, det er en søster som ble drept av en buss i en trafikkulykke og påstander om en far som ikke var helt tilstede, men det er noe forfatteren opplyser oss om, ikke som han viser oss, at Isak Rød handler etter.

Kun handling, dessverre

Det er handling på handling, et halvveis kjærlighetsforhold, en del whisky drukket i bil, men dette skiller seg på ingen måte ut fra den grå masse. Språket ser ikke ut til å være viktig, det skal bare drive handlingen fra dag til dag og mot en løsning. Tempoet skrus opp mot slutten, og det løser seg, uten at denne leseren blir noe mer opplyst om menneskenes beveggrunner eller mangel på medfølelse overfor et vanskeligstilt barn, som blir uregjerlig tenåring og til slutt midtpunktet i en bok.

 

VIDAR KVALSHAUG

 

 

 

-- annonse --