Skriver om Nedreaas – vil ha stevnemøte med Herdis i Nygårdsparken onsdag kl 14

FØRSTE KVINNE: Grethe fatima Syed er første kvinne som skriver om en kvinne i bokserien "En sommer med". Foto: Solum Bokvennen

– Av en eller annen grunn har jeg funnet ut at hotellkulepenner er best. Så jeg pleier skaffe meg et arsenal av slike, sier Grethe Fatima Syéd.

Forfatter: Grethe Fatima Syéd

Aktuell med: En sommer med Nedreaas, Solum Bokvennen

Boken består av 38 korte kapittel om Nedreaas’ liv og med presentasjoner av hennes viktigste verk, tanker rundt hva som er hennes særegenheter og styrker, tema hun er opptatt av og hvorfor vi bør lese henne i dag. Dessuten var vel verken Nedreaas eller jeg bergensere om ikke den også handlet om lukten av sommerregn. Det er en såkalt veskebok, det vil si at formatet gjør den egnet til å ha i tøynettet, strandbagen eller picnickofferten og lese litt i her og der: På bussen, toget, båten, svaberget eller hvor man måtte befinne seg i sommer. På pauserommet på portørjobben på sykehussommerjobben. Uteserveringen på kaffebaren i storbyen. Pallestabelen på kaien der man sitter med dinglende bein og venter på Hurtigruten.

Hvorfor skrev du akkurat denne boken?

Jeg ble spurt om å skrive den. Ann Helen Brendehaug, markedssjef i Solum Bokvennen, visste at jeg holdt på med Nedreaas, og spurte om det ikke var på tide med en norsk utgivelse i En sommer med-serien, om ikke en kvinne burde skrive den og om ikke den burde handle om en kvinnelig forfatter. Rett på tre av tre!

Tre favoritter?

Patti Smith: Devotion fordi det var den siste jeg hadde fingrene i og jeg gjerne vil lese den ferdig.

Olav Duun: Gud smiler fordi jeg snart skal se den på teater

Som tredje velger jeg å komponere en novellesamling bestående av Karen Blixens «Det ubeskrevne blad», Cora Sandels «Kunsten å myrde», Jean Rhys’ «Sleep it off, Lady», Ernest Hemingways «The Short Happy Life of Francis Macomber», Grace Payleys «Wants» (sannsynligvis min favoritt over alle favoritter), Helle Helles «Der er ikke flere sennepsmarker i Danmark», Bjørg Viks «På bussen er det fint». Raymond Carver og Jayne Anne Phillips får også være med, jeg har bare ikke bestemt meg for hvilke enda. Og av nyere her hjemme: Ingvild Rishøi, Hanna Dahl og Therese Tungen.

Uslipt diamant?

Jenny Disky: Stranger on a Train

Sist leste bok?

Anna Akhmatovas Requiem. Jeg var i Russland nylig, og ble slått av Akhmatovas sterke livshistorie. I alt det fremmede – fangeleire, sult og angsten for forfølgelse – er det også noe almennelig og kjent: Det handler om en mor som er redd for barnet sitt. Jeg så det samme på Festspillene i går, en trupp fra Sør-Afrika spilte forestillingen SS Mendi, om det som kalles Den svarte Titanic – en båt som skulle forsørge slagmarkene under første verdenskrig med afrikansk arbeidskraft, men som ble rent ned i tett tåke og sank ved Isle of Wight. Også der, i de eksotiske rytmene og engelsk med afrikansk aksent, en kjerne av noe nært: mennesker, følelser, drømmer.

Hvordan jobber du?

Rotete. På to Mac-er, i flere notat-bøker, på et utall løse lapper, på telefonen. Jeg har blokker liggende på skrivebordet, i skuffen under kokeplatene, ved sofaen, på spisebordet, ved sengen osv. der jeg noterer stikkord og strøtanker. Så har jeg økter med å føre inn, klippe og lime, skrive om, opprette og slette dokument osv. Om igjen og om igjen. Når jeg kommer i siget, er det bare Mac-en som duger. Men best av alt liker jeg å skrive for hånd, med god gammeldags kulepenn som jeg kan forestille meg at blekket ruller ut av, slik at kulehodet blir et tidshjul, en sol som ruller over firmamentet. Når det er slutt på blekket dør jeg. Da er timeglasset tomt. Av en eller annen grunn har jeg funnet ut at hotellkulepenner er best. Så jeg pleier skaffe meg et arsenal av slike.

Hvilken litterær skikkelse ville du helst hatt stevnemøte med?

Da må jeg tilbake til Nedreaas og hennes Herdis. I bøkene følger vi henne fra hun er ca. fem til hun er ca. seksten, og Nedreaas, som også kalte henne et innpåslitent beist og sa hun hadde lyst til å sparke henne bak, hadde planer om å følge henne inn i voksenlivet. Det skjedde nok aldri, men etter å ha levd med henne som barn og ung såpass lenge kunne jeg godt tenke meg å møte henne som en voksen kvinne, ansikt til ansikt og se hvordan hun ble. Det kunne godt ha skjedd i Nygårdsparken, som Nedreaas skriver om, og som er et av få steder med preg av virkelig by i Bergen. Herdis, hvis du leser dette, skal vi si ved fontenen onsdag kl. 14?

Hvem blir neste norske nobelprisvinner i litteratur?

Hen er ikke født.

Facebook og sosiale medier – fest eller kolera?

Kolera. Og jeg er smittet.

Et jordbærsted utenom det vanlige på nettet:

Aner ikke. Koleraen medfører visse begrensninger.

Fjellklatring med Jo Nesbø eller lang lunsj med Linn Ullmann i Central Park?

Helt klart Ullmann i Central Park. Selv om jeg bor med byfjellene utenfor bakdøren og liker å gå. For Nesbø – er ikke det dreping og sånn? Jeg er lettskremt. Heimebane var mer enn nok. Og New York er helt klart en by jeg må tilbake til.

-- annonse --