Lyrisk: Burde «Ja, vi elsker dette landet» vært fornorsket? Absolutt, hevdet skolelærer Lars Knutne i 1948. Men hva hadde André Bjerke med saken å gjøre? Svaret får du i Peter Normann Waages ferske og kritikerroste Bjerke-biografi.
Grunnloven er behørig feiret og debattert for denne gang, men ordskiftene rundt dagen har lang historie.
I februar 1948 dukker eksempelvis «skulelærar Lars Knutne» opp i spaltene til Morgenbladet. Lars Knutne skal med tiden vise seg bli kontroversiell i språk- og lyrikkdebatten som da raser. I tidsskriftet Spektrum senere samme år, blir Lars Knutnes epokegjørende verk: «Lesestykker for realskolen. Klassisk norsk lyrikk, oppnorsket til skolebruk i samsvar med den almene språkkjensla», anmeldt av Carl André Keilke.
Kamp mot det unorske
Keilke innleder anmeldelsen med å rose skolelærerens utrettelig arbeid for sedelighet og mot det unorske. Blant annet nevner han Knutnes tidligere utgivelse fra 1937: «Kvifor Gudstru og seksuell upplysning ikkje kan einast». Denne gang har Knutne valgt å fokusere på arbeidet for samnorsken og satt sine krefter inn for at den klassiske norske diktekunsten skal bli tilgjengelig for folk flest.
Anmelder Carl André Keilke skriver:
Knutne åpner boka med «Ja, vi elsker». Det er jo en skam at vi så lenge har hatt selve fedrelandssangen i en helt unorsk språkdrakt. Verst har det vært med det nest siste verset, «Norske mann i hus og hytte», som sleper på de umulige danske rim-ordene: Gud–ud, grædt–rett. Her har Knutne med sikker hånd skrellet av krims-kramset og løftet versets kjerne opp i dagen:
Norske mann i folkeheimen,
Takk din Gud, vær glad!
Landet hjalp han, trass det neimen
ikke lovde bra.
Alt det far har slåss og svetta,
mora di har grått,
har Vårherre stille retta,
så det slutta godt.
Godt tak på Bjørnstjerne
Ikke nok med moderniseringen av «Ja, vi elsker». Knutne har med sikker hånd også fornyet «Løft ditt hode, du raske gutt». I følge anmelderen viser dette hvor godt tak Knutne har på nettopp Bjørnson:
Opp med hue og vær nå kjekk!
Om et håp eller to blir vekk,
blinker et nytt et i synet,
bare du letter på trynet!
Knutne viser seg også ha gjendiktet/oppgradert språket til blant andre Henrik Ibsen og Johan Herman Wessel. Reaksjonene lar ikke vente på seg. Innleggene strømmer inn fra rasende lesere som er motstandere av samnorsken, mens Boksentralen får en strøm av bestillinger fra tilhengerne av moderniseringsforsøkene til Lars Knutne.
I en redaksjonell hale må nå Morgenbladet til slutt innrømme at Lars Knutne ikke har kunnet svare da han ikke eksisterer som konkret person, men at han derimot «går lys levende omkring i skikkelse av departementale komiteer». Avisen kunne dessuten fortelle at Boksentralen hadde fått en rekke henvendelser fra folk som ville kjøpe Lars Knutnes bok, noe som avslørte det sørgelige faktum at «oppnorskingen» knapt kunne parodieres. De virkelige lesebøkene lignet for mye på Lars Knutnes parodier.
Praktverk av en biografi 
Denne episoden, og mange flere fornøyeligheter fra etterkrigstidens norske kulturdebatter, står å lese i Peter Normann Waages praktverk av en biografi «André Bjerke – I kampens glede» (Aschehoug, 2018).
Bak både «skulelærar Lars Knutne» og anmelder «Carl André Keilke» danser den lekne pennen til André Bjerke, antagelig i noen grad av samarbeid med Bjerkes gode venn Carl Keilhau.
Petter Normann Waage forteller i innledningen av biografien at han har gått gjennom Bjerkes etterlatte private arkiv som fyller 13,5 hyllemeter på Nasjonalbiblioteket. «I kampens glede» er et både verdig og lesverdig bokverk over en svært viktig fritenker, her oppe i det karrige nord. I år feirer vi med humørfylt glede og gode minner – 100-års jubileet for André Bjerkes fødsel.
Les også: Farmora i furua og det evig-kvinnelige
