Lyrisk: Elling er det lenge siden vi har hørt fra - og Alfons Jørgensen har gått bort. Vi har Ingvar Ambjørnsen og Tom Stalsberg å takke for dypdykk i upubliserte dikt av Elling, samt i det usorterte arkivet etter Alfons Jørgensen.
Det er dessverre en utbredt misforståelse at dikt må være kravfulle. Misforståelsen støtter seg antagelig til en og annen læreplan for norskfaget, og har med dette ekskludert mange gode lesere fra lyrikken. Av dette følger det selvsagt ikke at dikt skal være intetsigende og uten sjel.
To figurer som har engasjert seg i nyere norsk poesi er Alfons Jørgensen og Elling. De to møtes under en poesikveld på Café Nordraak i Oslo, hvor Elling – etter mye om og men har våget seg inn. Men Elling blir både skuffet og provosert av diktene han får høre, det samme gjelder en eldre kar som henger i baren ved siden av ham, Alfons Jørgensen. De to bestemmer seg derfor for å forlate forestillingen og heller ta et glass eller to et annet sted. Dette blir opptakten til et kameratskap som Elling senere omtaler som «det eneste vennskapet som ikke har blitt påtvunget meg av andre.»
Det viser seg at Alfons Jørgensen har en tidlig fortid som kritikerrost lyriker, men at han plutselig en dag valgte å parkere pennen for godt. Jørgensen blir til støtte for Elling som i hemmelighet har forfattet et sjelsettende dikt han nå ønsker å spre over hele byen, spesielt i strøket rundt Majorstua. Noen ordinær diktertilværelse kan han imidlertid ikke tenke seg.
Et sted skiver han:
«Jeg ville være de misforståttes mann. Jeg ville aldri la meg kjøpe, aldri hausses opp av nevrotiske bibliotekarer eller bokanmeldere. Jeg ville søke de nye vennene mine i de mørke krokene der de nådeløse konspirasjonsteoriene ble klekket ut. Ja, jeg ville ikke engang gi ut bøker, fant jeg ut. Ikke gå duknakket fra forlag til forlag, der forståsegpåere satt på fete lønninger og strødde om seg med smulene sine. Mine dikt, for nå forsto jeg at det ville komme flere, ville bli funnet risset inn i toalettdører, skrevet med tusj på trappegelendere, de ville nå frem til sitt publikum der publikum minst ventet det. Korte, kjappe anslag mot hverdagens grå tristesse. Gjennomtenkte ordgranater som kunne sprenge hull i muren av overfladiskheter som omga oss alle, og tok fra oss selve livsgnisten.»
Alfons Jørgensen er nå borte og Elling var det lenge siden vi hørte fra, men vi har Ingvar Ambjørnsen og Tom Stalsberg å takke for dypdykk i tidligere upubliserte dikt av Elling, samt i det usorterte arkivet etter Alfons Jørgensen.
«Leilighetsdikt for hjemløse» favner kraftfull poesi, den er upretensiøs og ei heller kravfull. Tankene går til danskenes Svante og Benny Andersen, selv om en eventuell tonsetting à la «Svantes viser» tør bli krevende. Selv for et musikalsk øre som Tom Stalsberg.
Fra samlingen henter vi søndagens dikt.
Diktet er skrevet av Elling:
Skulle ønske jeg var en hardere kis. En som tok
og ga, og ikke nølte. En som ikke gjemte seg
bak gardinet, men gikk rett ut i oppkjørselen
og krevde en forklaring. Som la den skyldige
i grusen, og hvisket ham kontante meldinger
i øret. Prøv deg aldri på meg. Ligg unna min
kvinne. Pakk sakene dine og forlat arenaen.
Denne Porschen tilhører undertegnende.På
den annen side: Gleden ved den nesten lydløse
tilbaketrekningen på de godt inngåtte tøflene.
Liste seg baklengs bort fra vinduet, inn i stuens
ettermiddagsmørke.
Vente med sammenbitte tenner til den truende
skyggen borte ved søppelkassen forsvinner av
seg selv. Lytte til skrittene som fjerner seg. Senke
skuldrene.
Gå ut foran speilet på badet og være en hard kar
for et minutt eller to. Så et godt radioprogram,
og et stykke formkake til kaffen.
***
Litt pinglete? OK. Da tar vi tar med ett til, ett med litt mer swung.
Forfatter er igjen Elling:
Vær hilset gamle kvinne, med rullator så
velsmurt og vakker, (samt bæreposer fire, fulle
av hemmeligheter.) Vær hilset tyggegummi-jente,
med barsk caps og olabukserumpe så stram og
rund at vi menn må gi oss ende over. God dag til
deg, kjære gatenarkoman, med stygg grilldress
og fine tatoveringer på halsen. Hurra for Harry
Hekseskudd som lister seg så forsiktig inn på
Coop, med rygg og sinn i helspenn.
Vi flagger for kontoristen som er ute i siste
liten. Salutterer med kanoner og kinaputter for
arbeiderne som fyller et digert hull i gaten med
grus. Tre ganger tre hurra for guttene og jentene
i ambulansen som feier forbi med blåblink og
sirener. Alle får medalje. Alle får diplom med
hjem, og sol i hjertet, sol i sinnet. Sol, bare sol.
(Tenker jeg for meg selv.)
Ingvar Ambjørnsen og Tom Stalsberg, Leilighetsdikt for hjemløse (Cappelen Damm, 2018)
Teksten har gjort bruk av utdrag fra bokas forord.
