«Leilighetsdikt for hjemløse»

Ingvar Ambjørnsen (foto: Marie Sjøvold)

Lyrisk: Elling er det lenge siden vi har hørt fra - og Alfons Jørgensen har gått bort. Vi har Ingvar Ambjørnsen og Tom Stalsberg å takke for dypdykk i upubliserte dikt av Elling, samt i det usorterte arkivet etter Alfons Jørgensen.

Det er dessverre en utbredt misforståelse at dikt må være kravfulle. Misforståelsen støtter seg antagelig til en og annen læreplan for norskfaget, og har med dette ekskludert mange gode lesere fra lyrikken. Av dette følger det selvsagt ikke at dikt skal være intetsigende og uten sjel.

To figurer som har engasjert seg i nyere norsk poesi er Alfons Jørgensen og Elling. De to møtes under en poesikveld på Café Nordraak i Oslo, hvor Elling – etter mye om og men har våget seg inn. Men Elling blir både skuffet og provosert av diktene han får høre, det samme gjelder en eldre kar som henger i baren ved siden av ham, Alfons Jørgensen. De to bestemmer seg derfor for å forlate forestillingen og heller ta et glass eller to et annet sted. Dette blir opptakten til et kameratskap som Elling senere omtaler som «det eneste vennskapet som ikke har blitt påtvunget meg av andre.»

Det viser seg at Alfons Jørgensen har en tidlig fortid som kritikerrost lyrikker, men at han plutselig en dag valgte å parkere pennen for godt. Jørgensen blir til støtte for Elling som i hemmelighet har forfattet et sjelsettende dikt han nå ønsker å spre over hele byen, spesielt i strøket rundt Majorstua. Noen ordinær diktertilværelse kan han imidlertid ikke tenke seg.

Et sted skiver han:

«Jeg ville være de misforståttes mann. Jeg ville aldri la meg kjøpe, aldri hausses opp av nevrotiske bibliotekarer eller bokanmeldere. Jeg ville søke de nye vennene mine i de mørke krokene der de nådeløse konspirasjonsteoriene ble klekket ut. Ja, jeg ville ikke engang gi ut bøker, fant jeg ut. Ikke gå duknakket fra forlag til forlag, der forståsegpåere satt på fete lønninger og strødde om seg med smulene sine. Mine dikt, for nå forsto jeg at det ville komme flere, ville bli funnet risset inn i toalettdører, skrevet med tusj på trappegelendere, de ville nå frem til sitt publikum der publikum minst ventet det. Korte, kjappe anslag mot hverdagens grå tristesse. Gjennomtenkte ordgranater som kunne sprenge hull i muren av overfladiskheter som omga oss alle, og tok fra oss selve livsgnisten.»

Alfons Jørgensen er nå borte og Elling var det lenge siden vi hørte fra, men vi har Ingvar Ambjørnsen og Tom Stalsberg å takke for dypdykk i tidligere upubliserte dikt av Elling, samt i det usorterte arkivet etter Alfons Jørgensen.

«Leilighetsdikt for hjemløse» favner kraftfull poesi, den er upretensiøs og ei heller kravfull. Tankene går til danskenes Svante og Benny Andersen, selv om en eventuell tonsetting à la «Svantes viser» tør bli krevende. Selv for et musikalsk øre som Tom Stalsberg.

Fra samlingen henter vi søndagens dikt.

Diktet er skrevet av Elling:

 

Skulle ønske jeg var en hardere kis. En som tok

og ga, og ikke nølte. En som ikke gjemte seg

bak gardinet, men gikk rett ut i oppkjørselen

og krevde en forklaring. Som la den skyldige

i grusen, og hvisket ham kontante meldinger

i øret. Prøv deg aldri på meg. Ligg unna min

kvinne. Pakk sakene dine og forlat arenaen.

Denne Porschen tilhører undertegnende.På

den annen side: Gleden ved den nesten lydløse

tilbaketrekningen på de godt inngåtte tøflene.

Liste seg baklengs bort fra vinduet, inn i stuens

ettermiddagsmørke.

 

Vente med sammenbitte tenner til den truende

skyggen borte ved søppelkassen forsvinner av

seg selv. Lytte til skrittene som fjerner seg. Senke

skuldrene.

 

Gå ut foran speilet på badet og være en hard kar

for et minutt eller to. Så et godt radioprogram,

og et stykke formkake til kaffen.

 

***

Litt pinglete? OK. Da tar vi tar med ett til, ett med litt mer swung.

Forfatter er igjen Elling:

 

Vær hilset gamle kvinne, med rullator så

velsmurt og vakker, (samt bæreposer fire, fulle

av hemmeligheter.) Vær hilset tyggegummi-jente,

med barsk caps og olabukserumpe så stram og

rund at vi menn må gi oss ende over. God dag til

deg, kjære gatenarkoman, med stygg grilldress

og fine tatoveringer på halsen. Hurra for Harry

Hekseskudd som lister seg så forsiktig inn på

Coop, med rygg og sinn i helspenn.

 

Vi flagger for kontoristen som er ute i siste

liten. Salutterer med kanoner og kinaputter for

arbeiderne som fyller et digert hull i gaten med

grus. Tre ganger tre hurra for guttene og jentene

i ambulansen som feier forbi med blåblink og

sirener. Alle får medalje. Alle får diplom med

hjem, og sol i hjertet, sol i sinnet. Sol, bare sol.

(Tenker jeg for meg selv.)

 

 

 

Tom Stalsberg, foto: Atle Nielsen

 

 

Ingvar Ambjørnsen og Tom Stalsberg, Leilighetsdikt for hjemløse (Cappelen Damm, 2018)
Teksten har gjort bruk av utdrag fra bokas forord.

 

-- annonse --