I dag er det hundre år siden André Bjerke ble født. BOK365s Atle Nielsen møtte ham flere ganger og forteller her om lesing av både barnerim og "Faust".
Andre Bjerke er hundre år. Det vil si: Det er hundre år siden han ble født. I dag. Selv vandret han over grensen han var så opptatt av allerede i 1985, rett før han skulle fylle 67, men du verden så mye han rakk også på denne siden.
Tittelen i denne lille hyllesten peker på to ting som var sentrale i Bjerkes liv og diktning. Det ene er barnerimet «Farao på ferie», der han leker hemningsløst med ord i et dikt alle barn som har levd en stund kjenner. Det andre er avslutningen på livsverket Faust, som han i likhet med opphavsmann Johann Wolfgang von Goethe jobbet med hele livet. Og det han grublet mest på var hvordan han skulle løse sluttrimet:
Alles Vergängliche
Ist nur ein Gleichnis;
Das Unzulängliche,
Hier wird’s Ereignis;
Das Unbeschreibliche,
Hier ist’s getan;
Das Ewig-Weibliche
Zieht uns hinan.
Til og med Peer Gynt feilsiterer slutten på Faust. «Das Ewig-Weibliche zieht uns an», sier Peer (og altså ikke «hinan»), når han skal brife med sin kjennskap til diktning og språk.
Men Bjerke og andre eksperter har ant det guddommelige elementet Goethe vil ha med i de siste linjene, og da hjelper det ikke med «zieht uns an», som ville blitt noe sånt som (det evig kvinnelige) «trekker oss til seg».
Så hvordan oversetter man dette når man har satt seg fore å gjendikte Faust?
Goethe satte punktum for sitt verk rett før sin død i 1832 og Faust del 2 ble utgitt posthumt. Bjerke fant løsningen i 1983, et snaut år før sin død, og han hadde grublet lenge.
Gjendiktning og krim
André Bjerke debuterte som forfatter med diktsamlingen Syngende jord 1940, og forfatterskapet hans var særdeles mangfoldig. Her var dikt for barn og voksen – på rim og rytme, her var gjendiktninger av mange av verdenslitteraturens mesterverk, her var Goethe, Heine, Shakespeare …
Og her var også prosa av høy klasse suget av eget bryst. Bjerkes fire kriminalromaner under pseudonymet Bernhard Borge er alle klassikere. De dødes tjern tilhører også vår filmhistorie, med Bjerkes blivende ektefelle Henny Moan i ikonisk hovedrolle.
Bøkene kom mellom 1941 og 1950, og Bjerke røper i alle sammen sin interesse for psykoanalysen, som var under debatt og i vinden på den tiden. Hans detektivhelt Kai Bugge er psykolog, og gjør bruk av nettopp psykoanalyse når han skal løse mordmysterier.
En nylig gjenlesing av den romanen undertegnede husker som den beste, nemlig Skjult mønster, er et nydelig eksempel i så måte, der det viser seg at handlingen – det skjulte mønsteret – følger et av våre meste kjente eventyr til siste slutt.
Barnerim og limericks
Som barn elsket jeg jo barnerimene, der Bjerke leker med ordene. Mor og far leste om Fru Nitters datter og Farmora i furua så denne lille gutten frydet seg glugg i hjel. Eller hva med sorgmuntre «Bedrøvet fugl», der første strofe går slik:
En fugl som heter Pindia-
Pampistiko-Pampibanon,
Har aldri bodd i India,
Og aldri bodd i Libanon.
Den er av farge mørkegul,
Og er en svært bedrøvet fugl.
Så ble jeg også kjent med André Bjerke etter hvert. Eller: Jeg møtte ham i alle fall mange ganger. Bjerke var et sentralt medlem i min far Ottos redaksjon i det legendariske radioprogrammet «Søndagsposten» (1957-1979). André Bjerke var programmets limerick-redaktør. En særdeles nidkjær sådan. Og kom ikke her og tro at en limerick er det tv-seere sendte inn til Jon Herwig Carlsen under langrenns- og skiskytingssendingene på tv. Langt ifra: En limerick har svært strenge føringer. En limerick har fem linjer. Linje 1, 2 og 5 har ni stavelser og skal rime innbyrdes. Linje 3 og 4 skal ha fem stavelser og rime seg imellom. I tillegg skal linje 1 beskrive en person og et geografisk sted. Og dette var Bjerke helt tydelig på, og fullstendig nådeløs mot dem som ikke fulgte føringene. Dette er en ekte limerick:
En langhåra popkis fra Borge
kom inn til frisøren på Torget
Beskjemmet han sa:
Klipp lokkene av.
I går ble jeg valgt til Miss Norge.
Den er fra 1966 og er hentet fra «Søndagsposten», der Bjerke altså styrte limerick-avdelingen med hård hånd. Denne limericken er for øvrig skrevet av pseudonymet Atle Låktuval (min beskjedenhet forbyr meg å nevne hvilket nært familiemedlem som skjuler seg bak det), og er et typisk eksempel på hva som ble presentert av limerick-redaktøren i programmet..
Les også: Sten mot ruten. Bjerkes hyllest til fetteren Jens Bjørneboe
Med far på jobben
Og lille jeg fikk jo være med far på jobben. Der tasset jeg rundt blant Alf Prøysen, Erik Bye, Arild Feldborg og Odd Børretzen, som alle var vennlige og brydde seg om hva den unge mannen holdt på med om dagen, enten det var skihopping eller popmusikk.
Les også: Alf Prøysen – Hundre år er ingenting
Ikke André Bjerke. Jeg husker ham som en litt fjern fyr med sort alpelue, som tilsynelatende bare var opptatt av det som skulle gjøres på jobben og ikke av en ung manns hverdag, selv om den unge mannen kunne «Fru Nitters datter» utenat.
Men som litt eldre begynte jeg å sette pris på alt André Bjerke drev med. Også de voksne diktene. Serien «De som så ham» fra samlingen En skrift er rundt oss (1966), der vitnene til Jesu liv forteller, var umåtelig vakkert, husker jeg.
Som det om tømmermannen Josef, Marias elskede, som ikke forstår hva som skjer omkring ham, men likevel åpner sitt hjerte og sitt hus …
At din sønn er Guds forstår jeg ikke.
Meg ble ikke seergaven gitt;
men jeg ser det lys du har i blikket,
og mitt hus blir også hans og ditt
…
Men jeg tror vår lange ferd er omme.
Vi er fremme! Det er hit vi skal.
Her er husly. Her kan barnet komme.
Lille elskede, jeg ser en stall.
Riksmål, rim og rytme
Gjendiktningene av Kipling og Heine grep også en søkende, ung mann. Og altså Goethe. Fra Goethes fargelære til Faust. Vi kommer til løsningen etter hvert.
For det var enda mer med André Bjerke.
Det var for eksempel riksmålssaken. Bjerke var en svært engasjert forkjemper for riksmålet. Muntert, og også litt forbannet fremstilt i diktet «Tre og tredve»:
En underskjønn prinsesse
i all sin silkestas
gikk morgentur i gresset
(det heter ikke gras!).
Og tre og tredve terner,
de fulgte også med.
(Det heter tre og tredve
og ikke tretti tre!)
Og jada: Det var enda mer: Han var voldsomt opptatt av det overnaturlige. Det spores først i boken Enhjørningen (1963), som tar for seg overnaturlige fenomener. Og i tv-serien «Streiftog i grenseland», der han sammen med Harald Tusberg gikk langt for å utforske parapsykologiske fenomener.
Løsningen
Min far var nesten redd for at kollegaen skulle bli så nysgjerrig på hva som var «på den andre siden» at han ville finne det ut før tiden, så å si.
Heldigvis gjorde han ikke det. Men han fant ut hvordan Faust skulle slutte på norsk. Og visst er det et guddommelig element i siste strofe. Selvfølgelig er det det. Det er ikke nok bare å si «Alt evig-kvinnelig trekker oss til seg». Det er stor forskjell på «zieht uns an» og «zieht uns hinan». Det evig-kvinnelige løfter oss nemlig hjem (til Gud).
Her er det fortellende Chorus mysticus’ konklusjon i André Bjerkes gjendiktning. Det er også sluttstreken i et omfattende og mangfoldig forfatterskap.
Alt av forgjenglighet
er bare bilde;
Ugjennomtrenglighet
åpner sin kilde.
Til et ufinnelig
finner vi frem.
Alt evig-kvinnelig
løfter oss hjem.
André Bjerke, 30. januar 1918 – 10. januar 1985.
