– Når jeg bikker 70, tror jeg behovet for ettertanke blir større. Da skal jeg se på solnedgangen. Det gjør jeg en del allerede. Jeg er mye latere enn folk tror.
Det sier Ketil Bjørnstad – helt uten ironi. Like fullt har han flere jern i ilden enn de fleste når han runder milepælen. Det blir plater, det blir dikt og det blir turné. For kunstnerkjempen vender tilbake til start når han skal markere 70-årsjubileet: Det blir ham, solo på flygel, og med diktopplesning attpå.
– Jeg startet som klassiskutøver, alene med instrumentet. Å gjøre noe helt nedstrippet, uten konfetti, gir en enorm frihet, sier Bjørnstad. Som på spørsmål om han husker sine mange komposisjoner, peker på hodet og sier:
– Jeg har alltid en del av dem inne. Så improviserer jeg. Jeg må øve mer i dag. Det hører jeg filharmonikere som pensjonerer seg, også forteller om.
Ketil Bjørnstad vifter ettertenksomt med fingrene, som er det som må holdes i trim, og fastslår:
– Jeg har stor glede av å ha flygelet som en venn. Men det er en krevende venn.
Samme intensitet
Ketil Bjørnstad gleder seg til å reise ut og gjøre 16–17 konserter i tiden fremover. Opptakten foregår på Rockefeller 4. mai, før han utover sommeren skal til jazzklubber, kirker og Baroniet Rosendal.
– Det blir morsomt etter covid. En konsert bygger seg opp med publikum i salen. Jeg skal gjøre som da jeg var 20 år, og spille konserter og lese dikt. Et av dem het «Jeg er trett av å være ung», minnes han med et smil, nærmest kjærlig ved tanken på sitt unge jeg:
– Jeg mente ungdommen fikk for mye oppmerksomhet!
Samtidig har Ketil Bjørnstad gjort det han kaller «en rar observasjon», 50 år senere, når årene begynner å nå ham i kapp og knærne krangler mer enn litt.
– Jeg opplever livet med samme intensitet som da jeg var atten. Alderen svekker noe, men ikke alt. Jeg gledes fortsatt av de samme tingene, men ser kanskje andre detaljer i det store bildet enn jeg gjorde den gang. Hvis jeg stirret mest mot horisonten den gang, stirrer jeg kanskje mer innover mot skogen nå. Likevel skrev jeg nettopp musikk som jeg kunne ha skrevet for femti år siden.
Ikke stille og melankolsk
Kanskje urfremfører Ketil Bjørnstad den nyskrevne musikken på Rockefeller. Eller ikke. For han vet aldri helt sikkert hva han skal spille før hver konsert. Det gjorde han heller ikke da han i april for to år siden satte kursen mot Sentralen i Oslo for å spille koronakonsert i regi av Christer Falck – som var eneste publikummer i smittestengte Norge.
– Jeg var sliten etter å ha skrevet siste bind av «Verden som var min». Jeg skulle gjøre konsert og trodde den skulle bli stille og melankolsk. Noe skjedde. Instrumentet ga så mye. Hvert enkelt instrument har sin personlighet. Det ga så mye og jeg ble fristet til å eksperimentere, til å gjøre ting jeg ikke hadde tenkt, sier Bjørnstad.
Resultatet blir nå å høre på dobbeltalbumet «New Morning». For Falck tok opp strømmekonsertene og ga opptakene til musikerne, og Bjørnstad tok det videre til sitt plateselskap Grappa. Soloalbumet får følge av soloturneen som tar Ketil Bjørnstad rundt i landet for å markere 70-årsdagen. For han skal ikke feire, det hevder Bjørnstad at han gjorde «nok for et helt liv» da han fylte 50.
Nye dikt
På turneen gjenoppstår Ketil Bjørnstad også som oppleser av egne dikt. I fjor vendte han tilbake til sitt lyriske prosjekt, 48 år etter forrige gang. For hele karrieren startet med to diktsamlinger. Nå får 2021-diktene i «Båt på fjorden» følge av «Sommernatt ved fjorden. Kjærlighetsdikt gjennom 50 år», som utkommer på Aschehoug i disse dager.
Da ideen til de siste, nye diktene kom, kjente Bjørnstad igjen følelsen fra ungdommen.
– Diktning er så nær det å komponere. Det er noe umiddelbart, der du treffer leseren der og da.
Han tror det er derfor han alltid har likt å tonesette dikt av andre, enten det er Lars Saabye Christensen, Edvard Munch, John Donne eller Edith Södergran.
– Jeg skrev diktene også litt for å markere min generasjon. De unge snakker og synger om kjærligheten opp og ned, men skriver ikke dikt.
Møter ideene
Men hvor kommer alle ideene fra? Christer Falck har undret på om Ketil Bjørnstad «er Norges mest produktive artist noensinne» og gjorde en opptelling. Fra Bjørnstad forfatterdebuterte som 20-åring og platedebuterte som 21-åring, er det blitt svimlende 53 bøker og 73 album, derav noen dobbelt- og trippelutgivelser. Og den må snart oppdateres.
– Ideene finnes et sted der ute. Det handler om å aktivt møte dem, konstaterer Ketil Bjørnstad og sier at fornyelse aldri har vært viktigst for ham. Derimot det å kunne fordype seg i noe.
– Mest mulig nærvær. Minst mulig likegyldighet. Jeg liker å se meg tilbake, slik jeg gjorde da jeg skrev «Verden som var min». Mange liker det ikke. Du må være forsonet med ditt eget liv. Jeg står for det jeg har gjort. Da jeg spilte inn den første platen min sa Jon Christensen til meg: «Du gjør det beste du kan, bedre blir det ikke. Forson deg med det».
Samtidig funderer Ketil Bjørnstad også mye på tiden vi nå er inne i. Han mener den forplikter til større engasjement – igjen. For ham er kunsten et moralsk sted, et sted å søke tilflukt i, men også å få kunnskap og innsikt av.
– Jeg ønsker å være i kunsten, den tiden jeg har igjen på kloden. Kunsten, og menneskene rundt meg, er tross alt den viktigste impulsen jeg har fått til å forstå at det er en mening med livet, tross alt.
Ga bort arkivet sitt til Nasjonalbiblioteket
Nylig pakket Ketil Bjørnstad arkivet sitt ned i 54 esker og skjenket det til Nasjonalbiblioteket. Han liker å ta vare på ting, det vitner kontoret med fjordutsikt og flygel om; der er det bøker og vinylplater og notatblokker stablet sirlig rundt og på møbler og skrivebord.
– Min far var utdannet bibliotekar. Selv tar jeg papirutskrifter av mailer. Det er mye kulturhistorie som går tapt i dag, så Nasjonalbiblioteket var begeistret, sier han. Arkivet skriver seg langt tilbake i tid, fra 1960-tallet frem til i dag, og rommer «brevvekslinger med mange». Blant dem Erik Bye, et knippe jazzmusikere og – av en eller annen grunn – sexologen Shere Hite.
– Her kan man se også alt som ikke ble noe av. Alt som mislyktes, alle teaterstykkene som ikke ble satt opp, filmene det ikke ble noe av. Alle refusjoner! Jeg tok vare på alt. Så om noen i fremtiden er interessert i hvordan et forfatterliv på min tid var, så finnes det.
Dette er i vente:
* Ketil Bjørnstad har jubileumskonsert med solo piano, lesning av syv nyskrevne dikt og «en overraskelse» på scenen 4. mai på Rockefeller i Oslo. Samtidig lanseres hans to nyeste utgivelser:
* «Sommernatt ved fjorden. Kjærlighetsdikt gjennom 50 år» av Ketil Bjørnstad følger etter fjorårets diktsamling «Båt på fjorden» – hans første siden debuten «Alene ut» fra 1972 og oppfølgeren «Nærmere» fra 1973, som begge var diktsamlinger.
* Dobbeltalbumet «New Morning» utkommer 22. april, etter å ha blitt innspilt live på Sentralen i Oslo 28. april 2020.
* Rockefeller-konserten er også turnéstart for Ketil Bjørnstad, som skal solospille og diktlese seg rundt i Norge på 16–17 konserter utover sommeren.
* Christer Falck er i gang med å crowdfunde en boks i serien «Norske albumklassikere på CD» viet 1970-tallets plateutgivelser fra Ketil Bjørnstad, som teller 10 i tallet og blant annet omfatter «Leve Patagonia!» .
* Bjørnstads debutalbum, «Åpning» fra 1973, er allerede gjenutgitt i fjor av Rune Grammofon – med langhårede ungdomsbilder av Bjørnstad selv, Arild Andersen, Jon Christensen og Jon Eberson.
