Ønsker seg en elefant-venn

Tove Nilsen (Foto: Morten Krogvold)

I «Nordens elefanter og andre bekjente» gir Tove Nilsen oss ulike fortellinger om mennesker som har fått spesielle liv på grunn av sin tilknytning til dyr.

– Dette er ikke en debattbok eller en moraliserende bok – men en spørrende kjærlighetsfortelling om mennesker og dyr, sier forfatteren selv om prosjektet.

Så lenge hun kan huske har Tove Nilsen vært opptatt av dyr. Et av de første minnene hennes handler om terrieren som bodde like overfor barndomshjemmet i Hegdehaugsveien, forteller hun til NTB. Hun utdyper:

– Jeg ville ingenting mer enn å bli kjent med den terrieren. Jeg har alltid villet nærme meg dyr, og dette ønsket har bare utvidet seg til å gjelde fjernere og villere dyr. Jeg vet ikke hvor mange kvelder jeg har sittet og sett filmer om elefanter. Jo mer jeg ser og lærer, jo sterkere blir ønsket om å få bli kjent med en elefant. Det kommer jeg aldri til å bli, siden jeg er allergisk mot alle dyr, men da kan jeg gå desto nærmere dem i skrift.

Lukten av svin

Nilsen deler kjærligheten til dyr med mange, men hun vender stadig tilbake til dette paradokset: Noen ganger er forholdet mellom dyr og mennesker preget av kjærlighet og respekt, men det er ingen hemmelighet at svært mange dyr lider under menneskenes behandling av dem.

– Jeg glemmer aldri min første haiketur gjennom Tyskland i en stank av svin. Langs Autobahn lå kilometer på kilometer med svinefabrikker. Senere så jeg bilder av hvordan grisene sto som sild i tønne, med avbitte haler og sår – og jeg leste om bruken av antibiotika og faren for resistens.

– Dette var allerede på tidlig 70-tall, og det var nok til å gjøre vegetarianer av meg, slår hun fast.

Ble nedtrykt av dyrehage-besøk

Hun forteller videre at noe av det første frøet til denne nye boken var at en venn på fest framstilte det som en sannhet at «mennesker liker å se ville dyr i fangenskap».

– Spørsmålet er da: Hva er det med oss mennesker som liker å sperre ville dyr inne? For så å stå utenfor – og glo på dem? Sist jeg var i København Zoo, for mange tiår siden, ble jeg bare nedtrykt, sier Nilsen – og rister på hodet av påstanden om at ville dyr har det bedre i dyrehager enn ute i det fri.

– Det blir litt som å si at innsatte i fengsel slipper å tenke på å gå i butikken for å få tak i mat. Det er et argument som faller på sin egen urimelighet.

Norges Noahs ark

Boken Nilsen har skrevet fram har også lyse og lette, rent underholdende sekvenser. Og hun vever inn fortellinger om egne dyremøter og dyreengasjement, samtidig som hun også gjør dypdykk i historisk materiale, og gir oss både utrolige, mørke og merkelige historier.

Forfatteren forteller at den av historiene hun skildrer som har gjort meste inntrykk på henne personlig, er den om «Norges Noahs ark».

– På 1920-tallet fant en mann fra Røros ut at han skulle etablere Nordens, kanskje Europas eneste flytende dyrehage. Han fylte et frakteskip med isbjørn, tigre, løver, brunbjørner, reinsdyr, bavianer, reptiler, slanger og fugler, pluss en samisk familie – og et par fra det som nå heter Burkina Faso.

– Dyr og mennesker ble altså stilt ut sammen – i tradisjonen som ble kalt Human Zoo. Skipet seilte opp og ned norske- og svenskekysten, og publikum strømmet til, forteller forfatteren.

Denne måneden fyller Tove Nilsen 70 år. Det virker på ingen måte som om forfatteren går tom for historier.

– Å skrive er for meg alltid et overskuddsprosjekt, ikke minst var denne boken det siden den ble drevet av nysgjerrighet og sterk tiltrekning. Samtidig ligger det smerte under disse historiene. Smerten til dyrene og menneskene jeg forteller om, og ikke minst: Mine følelser for dem.

 

 

0 Delinger