Har alltid tenkt på skriving mest som herming

Trygve Riiser Gundersen (foto: Siv Dolven)

BOKETTERSYNET: Som barn var han en som leste hele tida når han hadde sjansen, og som brant gjennom hyllene på biblioteket der han vokste opp. I dag er Trygve Riiser Gundersen forlagsredaktør, kritiker og nyslått forfatter.

Hvilke bøker er det som virkelig har betydd noe for norske forfattere? Det har Bok365 forsøkt å ta et dypdykk i. Og la det være sagt med en gang: Vårt nye tilskudd til spalte-floraen er heftig inspirert av en utmerket tilsvarende spalte i The Guardian.

Denne uka har vi spurt forfatter Trygve Riiser Gundersen. Han er aktuell med sakprosaboken Haugianerne. Enevelde og undergrunn, en svært kritikerrost utgivelse.

Boken jeg leser nå:

– Jeg lider av sykdommen «ustanselig-begynne-på-nye-bøker-uten-å-lese-dem-ferdig», så jeg har til enhver tid rotete bunker liggende med ting som jeg påstår jeg leser, selv om jeg ikke har bladd i dem på år og dag. Men godtar dere manus som bøker? I så fall leser jeg på en bok av Espen Ytreberg akkurat nå, om den norske hvalfangsten i Sørishavet, som kommer ut hos oss på Press neste høst og som allerede i manusform er utrolig sterk både litterært og innholdsmessig, den kommer garantert til å bli en av høstens beste bøker 2023.

Boken som forandret livet mitt:

– Må det være én bok som forandrer livet ditt? Blir ikke livet forandret av bøker vi leser hele tida? Det riktigste hadde kanskje vært å nevne noen av de akademiske fagbøkene jeg har lest, som har fått meg til å tenke nytt om verden og meg selv. Fagboka er mye viktigere som litterær sjanger enn vi er vant til å tenke.

– Men hvis jeg må velge én? Da går jeg for Tor Åge Bringsværds Barndommens måne, den første av bøkene i Gobi-serien hans. Fordi den gjorde så inntrykk på meg da jeg leste den som tenåring. Og fordi jeg skrev særemne om Bringsværd etterpå og fikk et så utrolig kick av å skrive om boka da. Den opplevelsen av at skrivinga, fortolkinga tok meg dypere inn i noe enn jeg ante jeg kunne komme på forhånd – jeg tror jeg visste da at dette var noe jeg ville fortsette med, at dette var et kick jeg hadde lyst til å oppleve igjen.

Boken jeg skulle ønske at jeg hadde skrevet:

– Jeg har jo bare skrevet én bok selv så langt, og jeg er utrolig fornøyd med at jeg til slutt klarte å skrive akkurat den. Den var veldig lenge boka jeg skulle ønske jeg hadde skrevet, og nå har jeg jo utrolig nok fått den ferdig, så egentlig er jeg fullstendig tilfreds med det. Men hvis jeg likevel skulle ønske noe annet, måtte det kanskje være en bok jeg vet jeg ville vært fullstendig ute av stand til å skrive. Som noen av essayene eller diktbøkene til Anne Carson for eksempel, de er så skarpe og vakre og dype, og samtidig så stramt disiplinerte, konsekvente, ikke noe av alt det rælet alle vi andre holder på med hele tida. Til neste år kanskje? Eller hva med Mattias Faldbakkens Vi er fem? Jeg syns ikke slutten var så god, men alt ellers elsket jeg, og det ville vært utrolig gøy å kunne få til å skrive noe sånt som den. Selv om jeg vet godt jeg ikke ville fått det til.

Boken som har påvirket min skriving og forfatterskap mest:

– Nei, det er i alle fall umulig å svare på. Jeg har alltid tenkt på skriving mest som en slags herming, og opp gjennom årene har jeg etterapet alle slags bøker og stemmer som jeg har vært fascinert av, både teite og kule, hvis jeg har noen egen stil så skyldes det blandingen av det biblioteket.

– Men når jeg skrev Haugianerne var det ofte vanskelig å holde fast på noen som helst tone. Det er jo et litt alvorlig og tilsynelatende tungt stoff, og du skriver opp mot masse sånne akademikermenn i grå dressjakker som liksom har definert hva slags språk som er mulig å bruke om disse tingene. I perioder måtte jeg derfor å lese sleivete, skarp amerikansk essayistikk som en slags tempotrening, for å minne meg om at det gikk an å snakke om verden så subjektivt og selvsagt.

– Jeg satte meg til og leste et kvarter på morgenen før jeg begynte å skrive selv, for liksom å øve meg på å ha den frekke stemmen inni meg, late som jeg var litt tøffere enn jeg var. På gode dager kunne den effekten kanskje vare en time eller to, og så måtte jeg lese ti minutter til da, og håpe at det virket igjen. Essayene til John Jeremiah Sullivan funket veldig bra på den måten. Så kanskje jeg bør nikke til han her.

– Ellers er det fristende nå å snakke om Hilary Mantel. Hun er altfor god til at det går an å sammenligne seg med henne uten å framstå som en dust, men det er noe med energien i måten hun skriver om fortida på – det at hun tør å gå så rett på, og den intense oppmerksomheten hun gir til ting som vi ellers kan tenke på som bakgrunn og detaljer, det at hun lar de detaljene være helt glassklart i fokus, helt levende i teksten – som var veldig inspirerende. Det må være en av tingene jeg er mest stolt av som redaktør i Press, at vi plukket opp Wolf Hall på et tidspunkt da alle de store forlagene hadde sagt nei til den.

Boken som betød mest for meg da jeg var liten:

– Jeg må si spørsmålene deres irriterer meg litt, jeg får lyst til å kverulere med hver eneste en av dem. Jeg var et sånt barn som det kanskje ikke er så lett å være lenger, en som leste hele tida når jeg hadde sjansen, og som brant gjennom hyllene på biblioteket i Tromsdalen der jeg vokste opp.

– Jeg kan ikke huske at det var noen av alle de bøkene som jeg følte var viktigere enn alle andre, det viktigste var at det var mange av dem. Men kanskje Asterix-albumene? Det er i alle fall veldig få bøker fra den tida som fortsatt vekker så mye og dype følelser og fornemmelser i meg når jeg blar i dem som de bladene. Eller barnebibelen? Ikke for fromheten, men for det basale dramaet i de gammeltestamentlige tekstene.

Boken jeg synes er mest undervurdert:

– Undervurdert av hvem? I forhold til hva? Men ok, hva med Harry Potter-serien? J.K. Rowling skriver jo stivt som en stokk, men det er faktisk nesten ingen bøker jeg har lest de siste tiårene som jeg har tenkt så mye på i ettertid – stadig dukker bilder fra dem opp i meg.

Den siste boken som fikk meg til å gråte:

– Dette høres kanskje ut som produktreklame, men det er helt sant likevel: Det var boka til samboeren min, Synne Corell, Likvidasjonen. Historien om holocaust i Norge og jakten på jødenes eiendom, som kom ut på Gyldendal i fjor. Det var en passasje der som slo meg helt ut da jeg leste den første gang – den kom litt uforvarende på, for den tilhørte ikke de ytre sett mest dramatiske delene av teksten, men plutselig satt jeg der og hikstet mens jeg egentlig skulle hjelpe til med korrekturlesingen. Det var både flaut og fint på samme tid.

Den siste boken som fikk meg til å le:

– Det er mulig dette avdekker en dårlig side av meg, men jeg ler veldig sjelden av bøker. Men hvis jeg kan snikskryte av Press-bøker enda en gang, må jeg si jeg lo veldig godt av de innledende sidene i Espen Søbyes fantastiske Hva vet historikerne?, som jeg var med på å utgi i fjor.

Boken jeg skammer meg over å ikke ha lest:

– Nei, ærlig talt, den boka finnes ikke. Det er masse jeg ikke har lest som jeg burde lese, jeg bløffer ustanselig om ting jeg ikke egentlig har lest, men jeg er for gammel nå til å bruke tid på å skamme meg over de hullene. Dessuten kan jeg jo godt få lest dem en gang seinere? Da behøver jeg jo ikke å skamme meg: Det er jo bare bra å ha ting igjen å lære seg eller oppdage.

Boken om mitt liv – tittel:

– Det gikk bra til sist. Det lyder som en kjedelig bok da. Men jeg skal jo ikke først og fremst lese den.

 

 

 

0 Delinger