Øm, rå og morsom

Enn så lenge får du ikke veldig mange treff når du bilde-googler Oliver Lovrenski. Men på fotografiene jeg fant, har han det samme uttrykket i ansiktet. 19-åringen ser alvorlig ut, morsk, mørk i øynene. Plenty med tekst-tatoveringer på armene, sånne som kan se ut som de er blitt brent inn i kroppen på en fest snarere enn hos fagfolk.

Antrekket hans på et par av dem, er påfallende konservativt: Stripete tredelt dress. Han ser ut som en fyr som har vært nødt til å ta seg selv i nakken og løfte seg opp etter håret.

Jeg fant ingen intervjuer med debutanten (de kommer sikkert i disse dager), og kan følgelig ikke garantere at Da vi var yngre henter inspirasjon i forfatterens egen historie. Men det føles slik. Dedikasjonene først og sist i boken, forsterker inntrykket. Hvis det stemmer at det er mye selvbiografi i Da vi var yngre, er det ikke noe å si på at de er sentimentale.

Rastløs ungdom

Vi har vært i disse traktene før. Det handler om oppvekst, omsorgssvikt og det som bare kan kalles fattigdom på Oslo øst. Miljøet er multikulturelt og multietnisk. De fire unge mennene vi blir kjent med har har bakgrunn fra Somalia (Marco), India (Arjan), Norge (Jonas) og Kroatia (fortelleren Ivor). De utgjør en nokså homogen vennegjeng likevel: Fremtidsutsiktene deres er like lite lovende.

Ivor og Marco var flinke på skolen; Ivor ville bli advokat. Rastløsheten satt inn idet de begynte å føle at de andre elevene i klassen holdt dem igjen. Marco og Ivor begynte å snakke i timen, måtte jo gjøre noe, lærerne «bæda». Etter skoletid bar det ut på Grønland, der det er ting å ta seg til for kids med virketrang og lyst på action, mange av dem ulovlige.

Høyt og lavt i hovedstaden

Da vi var yngre er høyt og lavt i hovedstaden. Men navet i fortellingen er dopdealer-miljøet rundt Brugata ved Vaterland. Beirut Kebab i Smalgangen fungerer dels som en ungdomsklubb, dels som et kontor for virksomheten de fire vennene skal spesialisere seg i.

Oliver Lovrenski:
Da vi var yngre

Skjønnlitteratur
Aschehoug
241 sider

For de blir dealere, selvsagt. Går gradene, fra plater med hasj de selger for andre, som «stoop kids» i The Wire, til å forsyne utelivet på vestkanten med kokain og MDMA i helgene. Marco og Ivor er hjernene. De to andre henger på, fordi de er buddies, og fordi de deler de samme interessene. Marco, Ivor, Arjan og Jonas tar nesten like mye dop som de selger.

Vi vet sånn omtrent hvor det bærer, og kan tenke oss hva slags erfaringer de fire gjør seg på veien til at mye går lukt til helvete. Ungdom-på-skråplanet fortellingen er seg selv lik (se fjorårets TV-serie Kids in Crime). Det handler gjerne om hvor fort det går, hvor dypt man synker og hvor vanskelig det er å bryte opp og ut av mønsteret. Da vi var yngre har alle disse elementene. Det er primært måten historien fortelles på som gjør den så unik.

Leses som et prosadikt

At romanen er skrevet på kompromissløs multietnolekt (helt sikkert inspirert av såvel Maria Navarro Skarangers Alle utlendinger har lukka gardiner, 2015 og Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei, 2017), er én ting. (Marco har en tendens til å slå over til proper skolelærer-norsk når han blir sint).

Lovrenski formidler den i tillegg i en verbal tankestrøm-stil som gir historien et rått, umiddelbart preg, rett ut av hans munn og inn i ditt «øre», helt uten filter mellom Ivor og leseren. Teksten er delt opp i korte avsnitt, med egne titler (noen ironiske, noen hjertelige, noen bitre). Det er kommaer i tankestrømmen, et og annet utrops- og spørsmålstegn, noen ellipser og emojier, men nesten ingen punktum eller versaler.

Da vi var yngre kan leses som et langt prosadikt. Stilen er hektisk, som det sømmer seg livene den beskriver, men hypnotisk snarere enn utmattende. Man kommer kjappere inn i «kebabnorsken», med sine utallige ord for forskjellige typer narkotika og pene jenter, enn man skulle tro.

Foreldregenerasjonen er i overveiende grad folk som har føkka opp, blitt alkoholikere og sosialklienter, eller som ikke har fikset livet i det nye landet. Ivor lengter tilbake til et hjemland han vet at han aldri kommer til å returnere til, personifisert ved en bestemor, Baba, som er død, og som i sitt fravær er vokst til å representere alt som er godt i verden, og alt Ivor mangler. Etnisk norske Jonas har de mest håpløse foreldrene av dem alle. Også han forguder bestemor. Disse tenåringene er hjerteskjærende nostalgiske.

Ivor, Marco, Jonas og Arjan må ta omsorgen der de finner den, hos hverandre, i et vennskap som utspiller seg under tøffe forhold, men er grunnleggende varmt. De krangler, men ikke mye eller ofte. Av og til, spesielt når de har tatt ecstasy, går det til og med greit å snakke om hvor mye de betyr for hverandre.

Forlagsbransjens hvite hval

Da vi var yngre legger ikke skjul på at det kan være gøy og begivenhetsrikt å være ung og på ville veier, fryktet og sett opp til av de andre i gata. De fire vet at vennskapet de deler betyr alt for overlevelsen deres i øyeblikket. Ivor og Marco er i tillegg intelligente nok til å innse at det må oppløses dersom de skal overleve i det lange løp. De har for lengst tenkt de samme tankene som barnevernet og sosionomene.

At Ivor er så reflektert, gjør boken både øm, rå og morsom, full av det bitre viddet til en person som tar fullt ansvar for sin egen situasjon. Da vi var yngre kan bli en slik roman som forlagsbransjen så hvileløst jakter etter: En som får unge menn til å sette seg ned og lese.

MORTEN STÅLE NILSEN

KJØP BOKENDa vi var yngreNorli375,-Kjøp!