Om kjærlighet og andre naturkatastrofer

MED ØY-DRAMA: Sondre Midthun (foto: Thomas Kleiven)

ANMELDT: Hovedkarakteren i Midthuns nyeste roman forsøker å maskere både seg selv og den nært forestående katastrofen, men bryr vi oss tilstrekkelig om ham?

Vi befinner oss på en liten øy i Nordland. Temperaturene har økt så mye at man må gå ute med parasoll, vannet er rasjonert, flere er nå klimaflyktninger som rømmer fra de små øysamfunnene og inn i brakkebyer hvor de sloss om maten. Inge Fremstad og broren Åge holder stand, sammen med Inges datter Live, men de vet ikke hvor lenge de kan bli værende – fjellet de bor under er fylt av kvikkleire, og ethvert regnskyll kan bli det som tar med seg huset. Kona Marta og sønnen Narve forsvant i et slikt ras bare tre måneder tidligere, og skyggen av fjellet tar seg også inn i Inges sinn.

Geolog til besvær


Sondre Midthun:
En heldig løsning
roman
Cappelen Damm
139 sider

Den “heldige løsning” som tittelen lover, kommer med den invaderende geologen Tiedemann. Før det som skal være en briefing om farene med å bli værende på øya, overrumpler han Inge hjemme – sistnevnte kledd i Martas klær, sminke, og en parykk. Tiedemann synes ikke å legge så mye i det, om han ikke faktisk øyner en mulighet her. Han tilbyr Inge og Live å flytte inn hos ham på Fugløy, og å starte en ny dagligvarehandel der. Det viser seg at han kjente og var svært glad i Marta, så det ligger noe varmt og underforstått i det hele. Han vil faktisk at det er ”Marta” som skal stå i butikken der ute. Bokas dilemma springer frem, og Inge er i villrede: Skal han fortsette med dette – til familiens potensielle skam, men til Tiedemanns glede? Eller skal han ignorere tilbudet om fysisk trygghet og personlig frihet, og utsette familien for et fjell som kan rase om ti sekunder eller hundre år? Vil han miste dem uansett?

Et godt premiss

Premisset fenger utvilsomt. Å sette en overhengende, fysisk fare som rammer alle opp mot en emosjonell privat krise kunne fort blitt smør på flesk, men Midthun balanserer det hele nettopp ved å ikke balansere det i det hele tatt. Hodet er fylt av betraktninger rundt hvorvidt han kan leve som Marta, hva Tiedemann vil kreve for det, hvordan han kan skjule parykkene og ikke minst hva alle vil tro om det nittenårige ekteskapet med kvinnen han nå ser ut som.

Handlings- og tankemønsteret til Inge viser helt tydelig hvordan et stresset sinn kun kan jobbe med de nærmeste farene, de forestående skuffelsene, og ikke makter å ta inn over seg de store skyene i horisonten som man ikke får gjort noe med, når man kun har energi til å lense båten sin. Tankene dras til utallige klimarapporter som ikke tas fullt på alvor, med mindre man får mer konkrete kriser i nærsynet.

Mye drama, lite nerve

Siden så mye av klimaangsten overlates til leseren, krever boken en hovedperson som kan geleide oss inn i utfordringene han møter. Problemet er at Inge ikke engasjerer. Foruten stress og skuffelse, er det få emosjonelle knagger å henge personligheten hans på. Det sørges ikke over tapet av kone og sønn, det er mer skyldfølelse enn kjærlighet for datteren Live, han makter ikke å gjøre noe som ikke er drevet av dårlig samvittighet. Karakterene rundt ham er dessverre flate og statist-aktige, hvilket fremhever at ideen ikke er sterk nok til å bære prosaen. Hvor er ømheten, den personlige nerven? Live strekker ut en hånd mot leseren her, særlig da hun arbeider med en minnestein for de falne, men den er ikke sterk nok til å dra med seg leseren hele veien.

Savner driv

Jeg savner det å forstå hvordan lokalsamfunnet virker, ser ut – en skikkelig kontekst til dilemmaet. Hvordan er situasjonen for de andre på øya, hvordan (eller har i det hele tatt), krisene endret hvordan de forholder seg til hverandre? Hva har andre å vinne eller tape?

Drivet i romanen lider under denne mangelen, selv om Tiedemann (og moren hans, etter sigende) gjør sitt for å holde den oppe. Det er hans motiver for å ville ha Marta som blir det drivende elementet, ikke hvordan det vil gå med Inge. Midthuns materiale her ville kanskje bedre kledd novelle-formatet, hvor øyeblikkene og spenningen han skriver frem ville kommet mer til sin rett.

MAREN KLEPPEN

 

 

1 Delinger