Far har hengt seg, og mor går i stykker. Også gamlekjæresten ser ut til å gå nedenom og hjem. Det er ikke småtterier Jonny Halberg utsetter sin nyeste romanperson for.
Nå er den her, og det blir fort tydelig for oss at romanen er et nokså mollstemt univers med en sørgelig kjerne – og dét selv om det er en tidligere standupkomiker som leder an.
Gikk i grøfta
Om noe av det som satte romanstoffet i gang, sier forfatteren:
– En venn av meg fortalte meg historier om naboer på hjemøya si, Averøy. En historie var om en skaphomse, som pleide å gå alene langs Atlanterhavsveien. En gang observerte vennen min at mannen gikk i grøfta og gråt for seg selv. Slike bilder er med på å slå an tone og stemning for det jeg skriver. Jeg fant også fram til egne minner fra tiden min på Hinnøya og somrene på Fosna-halvøya, samt at jeg hørte med andre som kom fra vestlandsøyer. Reiser vestover var også til hjelp.
Halberg utdyper:
– Men den egentlige inspirasjonen var åpningen til en roman jeg skrev, Tvillingen, som handler om en lege og hans svært unge sønn – som er med faren på hjemmebesøk. Det lå noe mer og gjemte seg i den historien, noe jeg ville finne ut av, utvikle og se hva besto av.
– Dessuten fascinerer medisin, og medisinens historie, meg.
I boken følger vi en standupkomiker som ikke lenger orker å leve på selvutleverende vittigheter og sarkasmer. I sin tid fikk han mye plass i mediene ved å henge ut sin egen legefar, men nå ønsker han ikke denne oppmerksomheten mer, sier Halberg, og legger til:
– Som han sier på ferja på vei hjem til øya, til en enkel, lokal sjel: Jeg er ikke morsom lenger.
Det som møter vår mann Johannes når han så setter beina på barndommens øy igjen, er en mor som er helt ødelagt i kjølvannet av at hun fant legeektemannen hengt på kontoret.
– Mannen, som var populær ute, men som plaget sønn og kone hjemme, etterlater seg spørsmål som familien ikke kjenner svarene på. Junior kjenner lite til sin egen fars personlige historie og begynner å lete etter den, og med det ser han konturene av en mann han blir klar over at han aldri har kjent. Noe av det han finner, er en bibel som den ateistiske faren har lagt i nattbordet hans, med et bokmerke på Johannes’ åpenbaring, forteller forfatteren om opptakten.
Et stykke ut i romanen dukker Hedvig opp: Fortellerens ungdomskjærlighet. Hun bor ved ei strand og syr klær, er fattig og ensom og kvalifiserer til å bli en av øyas tragiske raringer. Med til historien hører det at hun kommer fra en rigid Jehovas Vitner-familie – og at hun har en sønn hun har mistet omsorgen for.
Forfatteren svarer slik på spørsmålet om hva som er grunnen til at han er blitt så god på å skildre skakkjørte familierelasjoner:
– Erfaring. Jeg prøver å følge med på andres motiver og handlinger. Og mer erfaring.
– Jeg prøver ikke å være morsom når jeg skriver. Men jeg har vel en giring som fører til at det trekkes noe humoristisk ut av meg når jeg seiler av gårde. Det jeg ønsker, uansett hvor lavmælt en tekst blir, er at den inneholder vitalitet og overskudd, forklarer forfatteren. Som sier seg glad i østeuropeisk absurdisme, som Lonescos teaterstykker, Daniil Kharms tekster, eller en forfatter som Nikolaj Gogol.
– Disse forfatterne er på leting etter sannhet og vil frigjøre tankelivet med å vrenge på tillærte og institusjonaliserte virkelighetsbilder, framholder Halberg.
Johannes’ åpenbaring er sømløs lesning for oss, men forfatteren røper at det ikke bare var overskuddspreget:
– Det utviklet seg faktisk til å bli en utmattelseskrig. Jeg får ikke skrivesperre, men siden jeg tok de valgene jeg gjorde når det kom til hvordan jeg ville skrive romanen, førte det til at teksten manglet stringens og presisjon. Den utviklet seg til å bli et Ravensburger-puslespill med tusen feillagte brikker. Historien gikk på tverke.
– Morgenen er hellig
For å få svung over sakene, tok Halberg rett og slett valget med å legge om hele måten å skrive på.
– Da begynte det virkelig romanarbeidet, for tre år siden. At forleggeren min har hengt så tett på de sju årene dette tok, er et mysterium for meg – og et stort pluss.
Et annet pluss for forfatteren er morgentimene.
– Morgenen er hellig når det gjelder skriving. Fra sju til ti er hjernen åpen, livlig og gjennomskinnelig. Sensurinstansene har ennå ikke begynt å styre tanke- og følelsesliv. Jeg jobber i tre økter. Den siste slutter ved nitida om kvelden, forklarer han om sin metode. Og vil ikke løfte for mye på sløret om kommende bokprosjekter.
– Johannes’ åpenbaring ble annonsert og lest opp fra som en av høstens bøker på Kolons årlige pressekonferanse, mer enn én gang. Det skal ikke skje igjen.
