Ny lesning av et ikke særlig stolt kapittel

Hva historikere ellers er uenige om, har det vært unison fordømmelse av forhandlingene med de tyske okkupantene som naiv manns verk.

Norges hell i forhandlinger

Professor Øystein Sørensen er en dreven forsker i og formidler av okkupasjonshistorie. Han kommer ofte med nye perspektiver.

Det første forvirrende halvåret fra det tyske overfallet til Terboven utnevnte en NS-regjering, er behandlet av tungvektere som Sverre Steen og Magne Skodvin.

Øystein Sørensen:
Svik 1940?

Sakprosa
Dreyers forlag
246 sider

Sørensen vil likevel gå opp løypa og stille nye spørsmål. Han tar utgangspunkt i stortingsmann Peder Moseids forsvar etter krigen. Moseid er interessant fordi han satt i presidentskapet som forhandlet med tyskerne og var den eneste som ble gjenvalgt i 1945. Som ung hadde han ment at Karlstad-forhandlingene med svenskene i 1905 var et grovt svik mot nasjonen. Den eldre Moseid mente derimot at kompromisset gavnet Norge. Det lille man ga – i hovedsak demilitarisering av noen festningsverk langs grensa – var lite i forhold til det man fikk. Historien ville komme også dem som forhandlet med tyskerne til unnsetning, mente Moseid.

Hva hvis

I 2004 utga Sørensen Historien om det som ikke skjedde. Kontrafaktisk historieskrivning er kanskje en intellektuell lek. Men historiens gang er full av muligheter. Om Blücher ikke hadde blitt senket i Drøbaksundet, så ville konge og regjering ikke rukket å legge på flukt, og krigen ville fått et annet forløp.

I ettertid vet vi hva som skjedde. Tyskland tapte og at kongen kom tilbake i triumf. Våren 1940 trodde få på en slik utvikling. Hvilke kort satt man med?

Rikskommisær Terboven skulle ønske å  parkere den livsfjerne fyren Quisling et sted trygt utenfor landets grenser. Men akkurat i de skjebnetunge dagene i april var Quisling en del av det tyske ultimatumet. Det var Quisling konge og regjering sa nei til, påpeker Sørensen. Alt annet ville de nok ha kunnet forhandlet om, som de politikerne som var igjen i det okkuperte Norge faktisk gjorde.

Ville avsette kongehuset

I spillet på tysk side blir målstengene flyttet flere ganger. På et tidspunkt hadde Terboven trolig handlingsrom til å etablere et sivilt styre. Men i den tyske førerstaten skiftet vindene brått.

Selv etter at Stortinget var villig til å akseptere de tyske kravene om å avsette konge og regjering, fortsatte Terbovens sjefsforhandler å stille nye krav. Midt i september kom det til et endelig brudd.

Mye å suge på

Sørensen skriver som regel med energi og overskudd. Denne teksten preges av at forfatteren skal skrive fram hendelsene, men også presentere kontrafaktiske muligheter og sette det hele i inn i en historisk forklaringsmodell.

Med Svik 1940? forstår vi imidlertid bedre forvirringen og motivene for  samarbeid med okkupasjonsmakten som var utbredt i poltikk, arbeidsliv, næringsliv og kirkeliv.

Sørensen tegner portrett av i dag glemte personer; formannen i administrasjonsrådet, fylkesmann Ingvar Christensen som var påtenkt som leder av et sivilt riksråd og stortingspresident Magnus Nilsen som hadde den ikke så takknemlige jobben med å lede forhandlingene. Morsomt blir det når Sørensen finner ut at Christensen sammen med sin bror hadde forfattet en bok om det norske folk manglende vilje til forsvar av landet. Endatil hadde broren utgitt tittelen «Den hvite races selvmord», en roman om den første verdenskrigen.

Gråtoner

Populærkulturen har formet nasjonens bilde av krigen, «kongens nei», motstandskamp, helter og svikere og patriotisme. I realiteten må krigsårene og særlig den første forvirrende tiden tegnes i variasjoner av grått.

Etter en grundig etter-undersøkelse ender vel Sørensen omtrent der professor Sverre Steen var i 1945. Heller ikke Sørensen vil gi Moseid en historiefaglig håndsrekning. Intensjonene var nok gode, men forhandlerne tok ikke tidlig nok konsekvensen av at Hitler-Tyskland ikke var et vanlig land som respekterte internasjonal lov og rett. Tyskland i 1940 var ikke Sverige i 1905.

KJELL SOLEM