DEBATT: Å synge eller lytte seg til skriveferdigheter! Anelin Strømholm svarer Magne Aasbrenn.
I sin kommentar den 30. januar 2017 til min kronikk om sidemålsopplæringen, kommer lederen i Noregs Mållag, Magne Aasbrenn, med gode forslag til sidemålsopplæring. Han nevner mange av de samme metodene jeg kommenterte i min kronikk som jeg vet fenger elevene, men som ikke fungerer. Aasbrenn har et genialt forslag om å «bruke all den nye musikken på dialekt og nynorsk» i sidemålsopplæringen! Her skulle jeg gjerne ha fått oppskriften på hvordan musikk sunget på dialekt gjør elevene til bedre skrivere. For det første er det mange dialekter som bryter med nynorsk grammatikk, og det er faktisk en av grunnene til at elever skriver dårlig nynorsk. De skriver det de har hørt, og det blir dessverre ofte feil. «Ka du lik å gjør?» – er en setning jeg kan finne i nynorske elevtekster. For det andre vet jeg etter 20 års erfaring at det å lytte til eller å synge nynorske sangtekster ikke gjør elevene bedre til å skrive.
Les også: Dårlig nynorsk fremfor godt bokmål?
Fram for god nynorsk og godt bokmål
Aasbrenn har imidlertid rett i at forskning viser at flerspråklige barn har lettere for å lære enda flere språk. Vi skal selvfølgelig ha tiltro til forskning, men noen ganger får jeg ikke forskningen til å stemme med virkeligheten. Er det innlysende at resultatene for forskning på flerspråklighet også gjelder den norske språksituasjonen? Nynorsk og bokmål er jo ikke to forskjellige språk, og dette bruker sidemålstilhengerne ofte som et argument for at det skal være så lett å lære. Det er jo underlig at de fleste innvandrere og fremmedspråklige i dette landet får fritak fra sidemål. De burde jo, ifølge språkforskningen, ha de beste forutsetninger for å lære seg både bokmål og nynorsk. I realiteten har de fleste fremmedspråklige mer enn nok med å lære seg en av målformene (det finnes selvsagt unntak). Til og med elever fra andre skandinaviske land får fritak fra sidemålet. Svensk og nynorsk har jo mange like både verb- og substantivformer, men det viser seg dessverre at de blir så forvirret av alle likhetene og ulikhetene at de ikke mestrer det. Heldigvis får de lett fritak fra skriftlig sidemål fordi alle vettige mennesker forstår at sidemålsopplæringen skaper språklig kaos for disse elevene.
Jeg er også enig med Aasbrenn i at mengdetrening er viktig for å mestre et språk. Men hvor mye tid skal vi bruke på sidemålet? Norskfaget er allerede overfylt. Er hovedformålet med norskfaget å lære seg sidemålet? Skal vi droppe Ibsen og Hamsun og heller øve på å skrive enda mer sidemål?
Aasbrenn hevder dessuten at daglige nynorskbad både i og utenfor skolen er viktig for at elever skal blir gode i nynorsk. Det som skjer utenfor skoletid har faktisk ikke norsklærerne ansvar for. En av grunnene til at bokmålselever sliter med å lære nynorsk er at de sjelden ser det i offentlige sammenhenger. Dette sier mye om den virkeligheten vi lever i. Det norske samfunnet har utviklet seg primært til å være et bokmålssamfunn. Dette kan kalles naturlig språkutvikling, og som regel er det nytteløst å stå imot en slik utvikling. Til syvende og sist er det språkbrukerne i et land som styrer språkutviklingen og ikke staten. Hvor lenge skal Mållaget ha begge bena plantet i Utopia? Lærere har bena plantet i klasserommet, i virkeligheten. Vi vet hvor skoen trykker, og vi vet at uten statlige midler hadde nynorsken gått til grunne. Hvis det er sidemålsstilen som skal holde liv i nynorsken, og ikke nynorskbrukerne selv, så har dessverre nynorsken sett sine beste dager.
Anelin Strømholm er norsklektor og varamedlem i Riksmålsforbundets sentralstyre.
