– Norske lesere er glad i mørke fortellinger

Anders de la Motte
Anders de la Motte (Foto: Mette S. Fjeldheim / BOK365)

Anders de la Motte går til kjente omgivelser når han nå er aktuell med en nye serie. - Som alltid når jeg skriver handler det om å utfordre meg selv.

Han er tidligere politi og sikkerhetssjef i et av verdens største IT-selskap. Han er en av Sveriges mestselgende forfattere og mest kjent i Norge for sin serie Årstidskvartetten. Nå er han aktuell med en politikrim med handling fra Urban Exploration.

 – Er det befriende å legge Årstidskvartetten bak deg, og gå løs på et nytt univers?

– Haha, både ja og nei. Jeg likte veldig godt Årstidskvartetten ettersom den utspiller seg både i mine hjemtrakter i nordvestre Skåne, samt delvis også i min egen barne- og ungdomstid på 80- og 90 tallet, sier de la Motte.

Han mener derimot at hans nye krimunivers ikke er så ulikt Årstidskvartetten:

– Selve universet er nok ikke altfor annerledes. Vi holder oss fortsatt for det meste i små byer, ute i skog og natur. Men tonen er kanskje ennå litt mørkere og har innslag av svart humor som ikke fantes i Årstidskvartetten. Karakterene er også mer tilspissede og tempoet og spenningsgraden er betydelig høyere. Et tydeligere snev av «Southern Gothic», kan man kanskje si.

Ny krimhelt

Nå er den svenske krimforfatteren klar med sitt nye bokunivers, og også en ny krimhelt:

De Bergtatte handler om kriminalinspektør Leonore Asker som arbeider på Malmøpolitiets drapsavdeling. Midt under en høyprofilert kidnappingssak blir hun på fornedrende vis kommandert til Ressursavdelingen. Denne avdelingen ligger en etasje under i bakken i det store politihuset og viser seg å være en «dumpingplass» for både merkelige saker og for medarbeidere som ikke fungerer andre steder, forteller de la Motte om bokens handling.

Anders de la Motte (Foto: Mette S. Fjeldheim, BOK365)

Avdelingen Asker blir sendt til blir, ironisk, kalt «Avdelingen for bortkomne saker og fortapte sjeler». Her støter Asker på en sak som hennes forgjenger nede i kjelleren arbeidet med, og den viser seg å ha tilknytning til saken hun nettopp ble tvunget til å forlate.

– Leo forstår da enda mer at hennes gamle avdeling arbeider etter helt feil hypotese og at det et sted nede i fjellets mørke finnes en ytterst ubehagelig gjerningsmann. Ettersom det kidnappede paret har beveget seg i urban exploration-miljøer tar hun gradvis kontakt med sin barndomsvenn Martin Hill som er lektor i arkitektur og dessuten ivrig Urban Explorer. Dessuten viser det seg at Hill kjenner ett av ofrene, og han og Leo begynner et noe ukonvensjonelt samarbeid, sier de la Motte.

 – Dyktig, men ikke godt likt

– Leo har nok vært med meg ganske lenge. Faktum er at jeg ikke helt husker når hun dukket opp i hodet mitt. Men når jeg begynte å skrive om henne fremsto hun veldig tydelig allerede i de første setningene. Både når det gjaldt utseende, egenskaper og ikke minst hennes knappe språk, forteller de la Motte om inspirasjonen bak hovedkarakteren.

Han beskriver sin nye krimhelt som «en typisk overpresterer», med «dårlig tålmodighet til alle som ikke har hennes arbeidskapasitet».

– Det gjør henne til en dyktig, men samtidig ikke alltid like godt likt politi. Å forflytte henne til en avdeling med ekstreme underpresterere nede i kjelleren var ikke snilt gjort, men til mitt forsvar skal det sies at det skapte en herlig friksjonsoverflate å skrive om, sier de la Motte.

I likhet med flere andre krimhelter har også Asker en annerledes og litt trøblete oppvekst.

– Men Leo er, til forskjell fra mange krimhelter, ikke særskilt plaget av sin fortid. Hun bruker oftest sine lærdommer til en fordel, og det er noe som gjør henne annerledes.

 Ville tilføre noe nytt

 – Denne gangen skriver du politikrim. Hvorfor ville du utforske denne krimsjangeren?

– Delvis selvsagt fordi jeg selv har vært politimann og kjente at jeg hadde noe å fortelle. Men dels også fordi det er en veldig populær krimsjanger som mange lesere elsker og der det allerede finnes mange, veldig dyktige forfattere og mange bra fortellinger. Som alltid når jeg skriver handler det om å utfordre meg selv. Kan jeg skrive denne typen historie og hvordan kan jeg gå frem for at den skal skille seg fra det som allerede er gjort?, sier de la Motte, og legger til:

– I De Bergtatte har jeg benyttet mange velkjente krimgrep som jeg selv er veldig glad i, men samtidig har jeg forsøkt å dels skape en egen blanding og dels tilføre noe helt nytt til sjangeren. Høye krav, men jeg håper at leserne synes jeg har lyktes.

Pittelitt overnaturlig

Leonore Asker begynner i «Avdelingen for bortkomne saker og fortapte sjeler». Utfra dette navnet, kan det virke som denne krimromanen har et litt mer overnaturlig preg enn de la Mottes tidligere bøker. Dette er noe forfatteren selv avkrefter – men ikke helt:

– Nja, jeg har ganske ofte kretset rundt det overnaturlige, som i Vinterild og Våroffer. I De Bergtatte er det mytene om byttinger, troll og Dovregubben eller Bergkongen som jeg leker med. Men handlingen i boken er en typisk krim, uten overnaturlige innslag. Okei, kanskje én, men den er pitteliten.

Så er kanskje ikke krimromanen overnaturlig, men creepy er den i alle fall. Et sentralt element i handlingen er, som nevnt, urban exploration – å utforske forlatte bygninger eller områder. Denne aktiviteten ble forfatteren svært fascinert av i arbeidet med boken:

– Jeg har alltid vært fascinert av forlatte bygninger og hemmelige fasiliteter. Gjennom mitt tidligere arbeid har jeg dessuten hatt sjansen til å besøke et antall slike plasser, så ideen å bruke dem i en fortelling har vært der med meg lenge. Gamle tunneler, underjordisk regn, vaklevorne steder, rustne ståldører og totalt, beksvart mørke er et veldig godt utgangspunkt for en spennende fortelling, eller hva?

– Norske lesere er glad i mørke fortellinger

– Om jeg får generalisere litt virker de norske leserne være glad i mørke fortellinger, gjerne med en ensom hovedperson som jobber på egenhånd, sier de la Motte, på spørsmål om hvilke hovedskiller han ser i det skandinaviske krimlandskapet i dag.

– Svenske lesere derimot trekker litt mer mot det ikke fullt så mørke (og iblant av og til litt koselige) gjerne med flere hovedpersoner som jobber sammen. Danskene ligger nok et sted midt i mellom. Men i alle tre landene er krimsjangeren den overlegent største, så alt i alt er vår smak likevel ganske lik.

Anders de la Motte (Foto: Mette S. Fjeldheim, BOK365)

De la Motte mener det er det er en spesiell tydelig trend i svensk krim i dag versus for ti år siden:

– Den tydeligste trenden er at vi blir stadig flere krimforfattere. I år hadde Svenska Deckarakademin 160 (!) titler å velge mellom da de valgte ut de fem bøkene som ble nominert til årets svenske krim. (Gledelig nok var De Bergtatte en av dem!) Og hvert år blir vi bare flere, interessen både for å lese og skrive om krim synes ikke å avta og sjangeren blir bare bredere.

Allerede i gang med neste bok

 – Jeg håper å kunne by på uvanlige karakterer, dramatiske miljøer og en samtidig velkjent som ny handling, som er så utrolig spennende at man bare ikke kan legge fra seg boken. Lykkes jeg med det er jeg en veldig lykkelig forfatter!, sier de la Motte.

Han røper allerede nå at det kommer flere bøker om Leonore Asker og Avdelingen for bortkomne saker og fortapte sjeler?

– Jeg elsker virkelig det universet jeg har fått bygge i Asker-serien og De Bergtatte, og jeg er faktisk allerede i gang med neste bok.

 

 

0 Delinger