Hadde du Bibelen, Landstads salmebok, Almanakk for Norge og Nordahl Rolfsens lesebok, hadde du det du trengte. Det mente i hvert fall Edvard Hoems bestefar.
I ukens BokPod forteller o om boken han brente, om bøkene han leste og om bøkene han ble pålagt å lese. Og om William Shakespeare, selvsagt. Du kan høre hele ukens BokPod her.
Om hvilke bøker bestefaren mente var viktige
Det var fire bøker i verden ein måtte ha: Bibelen, Landstads reviderte salmebok, Almanakk for Norge og Nordahl Rolfsens lesebok. De som hadde det, behøvde ikkje fleire bøker enn det. Det var bra nok det. Det var nok å lese, du skulle ikkje lese så mye heller. Det var nok å gjøre. Så ein leste litt i Bibelen og i Nordahl Rolfsens lesebok, så hadde du det helt fint. Og eg må jo seie at nokon gonger så tenkjer eg at han hadde heilt rett.
Om dokumentarromanen
Det er to slags sanning brukar eg å seie. Den eine er den som er dokumentarisk og så er det den fiktive. Og der i den fiktive så er det på ein måte slik at du kan ikkje vite heilt kva Eilert sa eller gjorde da han kom på prærien. Men da skal jo Eilert ikkje berre vere Eilert, han skal jo vere ein representant for unge menn som reiste av gårde. Og leseren tenker ikkje da: «Sa han virkelig det?» Det trur eg ikkje leseren tenke. Leseren veit at vi ikkje har lydbandopptak av det som foregikk på Dakota eller Alberta-prærien eller da Ola snakka med indianarane eller kva som helst. Bøkene mine er jo romaner, men av ein eller annan grunn så virkar det som du ikkje må tulle med faktiske ting.
Om lesingen da han var 12 år
Ja, eg leste mye bøker. Eg var ein lesehest. De bøkene som sto til disposisjon var det gamle skulebiblioteket på Hoem skule. Og det hadde eg lest ut ganske fort då eg var 12 – 13. Og da var spørsmålet om eg skulle få lov til å få bøker fra folkebiblioteket. Og folkebiblioteket var ambulerende bokkasser som gikk fra bygd til bygd, og så var det forskjellige bondekoner som hadde ansvaret for å passe på kassene. Det var jo da eit problem særlig for lærerinna mi om det var bøker som kunne skade mi unge sjel, ikkje sant. Så det var ein viss sensur om kva slags bøker eg kunne få låne. Det var historiebøkene om Fritjof Nansen og Roald Amundsen, erindringsbøker om ferden til Nordpolen og sånt. Så det leste eg veldig mykje om i disse åra her.
Om ungdomsromanen han brente
Eg skreiv ein roman då eg var 15 – 16. 70 sider husker jeg. Den fant eg igjen for noen år siden, så brente eg den opp. Kom på at eg kunne dø av hjarteinfarkt same natt. Og om noen skulle finne dette pinlige, hysteriske overerotiserte makkverket av ein ungdomsroman, så ville det vere ei skade. Eg angrer på det.
Hva Shakespeare-gjendiktinger har betydd for forfatterskapet
Ein lærer å ta en viss realistisk posisjon. Ikkje å undervurdere seg sjølv, men å vite at det er ein standard i verden som er litt annleis enn det gjengse. Eg husker eg for mange år sidan møtte ein kanadisk forfattar som sa: «Compared to Shakespeare are we all minor writers.» Og det er vi. Så det kan vere greit å vite utan at ein skal la seg slå tilbake av den grunn. Det andre er dette nådelaust stramme i Shakespeare, og det tredje er selvfølgelig språket. Kor utruleg viktig språket er, det der skiftet mellom tempo som han ofte gjør. Noen ganger kjører han sånne lange, sakte, flytende ting, og så som i Romeo og Julie så er det ti minutter fra de møter kvarandre til har bestemt seg for at de skal til sengs, men de må bare gifte seg først. Og sånne ting kan eg dra nytte av når eg skal skrive sånne store romaner. Du må tenke mer symfonisk, enn du må tenke teater. Store partier kan flyte ut, og så kan du komme med sidetema og opptakter. Det er noe med komposisjonen som har vært veldig nyttig der. Temposkiftet. I store fortellinger må det være sånn.
Les også: Den største i mitt fag
Du kan høre hele ukens BokPod her.
