Nesbø under jorden

RAUS: Jo Nesbø (foto: Leif Gjerstad)

Tirsdag kveld skrudde Jo Nesbø av mobilen for å sikre seg mot brutale nyheter med anmelderslakt. Onsdag kveld gikk han under jorden for å feire at «Blod på snø» ikke ble spiddet likevel.

Med årene og utgivelsene blir du litt mer avslappet og litt mindre nervøs for anmeldelser. Men angsten sitter fortsatt så pass i at jeg ikke ville gå til sengs med en haug med dårlig kritikk. Det er bedre å møte dem uthvilt til frokost, forteller Jo Nesbø om grunnen til at han valgte en mobil- og internettfri tirsdagskveld.

Han hadde uansett ikke så mye å frykte, skulle det vise seg. Riktignok skrev Aftenposten at Blod på snø vil bli stående som en fotnote i Nesbø-katalogen, mens NRK sammenfattet med at det var en «ikke altfor spennende voldsorgie». De aller fleste anmelderne vente likevel tommelen opp, og flere gjorde et poeng av at boka «lodder dypere enn den later som». Og mens Dagbladet mente at det er «en liten fortelling som gjør stort inntrykk», fastslo Dagens Næringsliv at dette er en bok det for krimnerder «er umulig ikke å fryde seg over».

 

harr og Nesbø i samtale
Kameratslig: Jo Nesbø i samtale med Thorbjørn Harr.

 

Harr og Di Derre i garasjen

Derfor ga også den golde garasjen under Youngstorget i Oslo et varmere og vennligere preg enn vi forbinder med betongbunkers, da den snart 55-årige forfatteren onsdag kveld feiret utgivelsen av Blod på snø.

Over en hel murvegg var bilde av Jo Nesbø og Blod på snø projisert, sammen med blodferske terningkast og positive anmeldersitater. I salen stimlet 300 fans og store deler av Aschehoug-staben sammen, mens Jo Nesbø hadde fått med seg skuespillerkompis Thorbjørn Harr og bandvennene i Di Derre med Unni Wilhelmsen til å underholde på scenen.

 

jo Nesbø poster

 

Førstnevnte ved å høytlese fra boka og bokbade Nesbø, mens sistnevnte gjennom fem låter ga en grei påminnelse om at Di Derre var et sympatisk band, om enn ikke så oppsiktsvekkende som forfatteren Nesbø. Og nei, til tross for høylytte oppfordringer fra noen kvinnelige fans, ble det ikke «Jenter som kommer, jenter som går» denne kvelden. I stedet bukket Nesbø pent som takk for responsen, før han tok en tur ut i salen for å mingle litt med publikum i garasjekjelleren.

 

di derre

Jenter som kommer: Unni Wilhelmsen som ferskt Di Derre-tilskudd.

 

Litt debutantfølelse

Jo Nesbø har selv skrevet om historien bak Blod på snø i festivalmagasinet til Krimfestivalen, gjengitt på Bok365.no, men onsdag gikk han litt videre og fortalte om sin egen forfatterrolle i den nye krimboka.

Jeg har skrevet boka som om jeg var Tom Johansen, den fiktive kultforfatteren fra 1970-tallet jeg ville gi liv til i denne boka, og det å forestille seg at man er en annen forfatter har vært en interessant prosess. En interessant dobbeltrolle, som også har gjort det litt lettere å løsrive meg fra meg selv. På mange måter var det litt som å være debutant igjen, forteller Nesbø om prosessen.

 

Må vite når man ljuger

Siden boka er lagt til Oslo på 1970-tallet har Nesbø gjort mye research for å få den autentisk. Telefonkioskene er kartlagt og t-banestasjonene sjekket. Men fiskeriet på Youngstorget, som har en sentral plass i boka, har havnet på helt feil sted?

Jo, jo, men det er greit. Du kan godt ljuge når du bygger opp kulissene i en bok, men det lønner seg å vite når man ljuger, kommenterer Nesbø med et smil.

 

Harr leser Nesbø

Blodig lektyre: Thorbjørn Harr leser.

 

Nytt opplag

Rett før Thorbjørn Harr og Jo Nesbø kom på scenen, kunne forlagssjef Trygve Åslund fortelle at Aschehoug hadde vært altfor forsiktige da de trykket et førsteopplag på «kun» 140.000. Derfor måtte de allerede på lanseringsdagen gi klarsignal til ytterligere 30.000 eksemplarer av Blod på snø.

Samtidig er boka allerede solgt til 23 land, mens Warner Brothers har sikret seg filmrettighetene. Det siste morer Nesbø.

Jeg var i et møte med Warner Brothers om en annen av mine bøker. Men de virket ganske lunkne og lurte på om jeg ikke hadde noe annet. Det var før jeg hadde begynt å skrive på Blod på snø, så jeg snakket litt løst om idéen. «Den kjøper vi!», sa de straks, og selv om jeg forklarte at jeg jo ikke hadde skrevet den ennå, mente de det var helt uvesentlig og gjentok i stedet bare «den kjøper vi!».

 

Timing og punchline

Nesbø tror likevel ikke at vissheten om at Warner Brothers kanskje vil lage film av boka, har påvirket skriveprosessen. Han peker på at de aller fleste nordmenn uansett har sett så mye film at vi er cinematiske i hodet, og han mener å se en trend hvor filmer og bøker nærmer seg hverandre.

Dessuten fins det en slags forståelse og etikette mellom krimforfattere og deres lesere, hvor så mye i teksten er underforstått, slik at forfatteren lettere kan gå direkte til kjernen, uten å måtte forklare for mye underveis.

Det viktigste for å lykkes i denne sjangeren er likevel timingen. Du må gi publikum en punchline like før de skjønner at det er en punchline. Du må gi leserne løsningen like før de skjønner den selv. De skal ikke sitte igjen med følelsen av «What!???», men «Selvfølgelig!!!», fastslår forfatteren som vel må sies å ha mestret akkurat det, helt siden debuten med Flaggermusmannen i 1997.

 

 

(Foto: Leif Gjerstad)