«Forbryter og straff» er sterk lesning. En overfallsvoldtekt endrer jeg-personen radikalt. Hun mistet tryggheten sin og dermed også den hun pleide å være.
Nedrejord er åpen om at romanen er inspirert av egne erfaringer. Også tidligere har hun tematisert voldtekt i sine bøker, men denne gangen dykker hun ned i kjølvannet, i det som ofte kommer etterpå, som rettssak og angstproblematikk.
:
Kathrine Nedrejord
Nedrejord debuterte i 2010 med romanen «Transitt», og i 2014 utkom hennes andre roman, «Trengsel». I 2018 ble hun husdramatiker ved Nationaltheatret. Samme år utkom den kritikerroste romanen «Forvandlinga». For denne ble hun tildelt Havmannprisen 2018. Aktuell nå med romanen «Forbryter og straff» fra Forlaget Oktober.
Hun går også nærmere gjerningsmannen denne gangen.
På spørsmål om hva som var den sterkeste drivkraften bak å skrive Forbryter og straff (Oktober), sier forfatteren:
– Noe så banalt som at jeg ville forstå hvorfor. Jeg tror de fleste som opplever noe fælt, spør seg om det, særlig om det er blitt gjort mot en med vilje. Det var et spørsmål jeg stilte meg selv veldig ofte fra tidlig av, og som jeg ikke klarte å legge fra meg: Hvorfor gjorde han dette mot akkurat meg?
– Kanskje var håpet at det fantes en grunn der ute som ville gjøre det greiere å leve med. Eller i alle fall som gjorde at jeg følte meg mindre engstelig for alle fremmede mennesker, fortsetter forfatteren.
I forbindelse med rettssaken fikk Nedrejord også tilgang til mer informasjon om gjerningsmannen, og da var det nesten umulig å ikke begynne å spekulere, noe som i sin tid ga næring til romanen, forteller hun.
– Skrivingen er en måte for meg å tenke og fordøye på, og også en måte å lete etter svar på de vanskelige spørsmålene jeg bærer rundt på, sier hun – og skyter inn:
– Ofte er det vel så viktig for meg å stille spørsmålene som å finne svarene. Det var det også i dette tilfellet. Jeg trengte å spørre meg selv «hvorfor» på så mange måter som mulig.
Romaner som dette kan gi andre mennesker en følelse av å ikke være alene. Men Nedrejord sier hun frigjør seg fra fremtidige leserblikk mens hun skriver. Teksten blir preget av det dersom hun har leserne for langt framme i bevisstheten under skriveprosessen.
– Når jeg er ferdig å skrive derimot, så kan jeg gjerne tenke på hvem jeg vil nå med boka. Hvis man har opplevd noe fælt, er man sjelden alene om det, selv om det kjennes ensomt. De fleste vonde erfaringer deler man med mange der ute. Gjenkjennelse gjennom bøker kan være godt, til og med lindrende. Jeg har selv funnet det i andres bøker.
– Men jeg skriver også for de som ikke har opplevd noe lignende, understreker hun.
«Forbryter og straff» handler også om hvordan det er å være den fornærmede part i en voldtektssak. For i retten har vi sett at voldtektsofre ofte må forklare og forsvare – og såkalt victim blaming er et begrep som ofte har dukket opp.
– Tror du metoo har gjort noe for kvinner i så måte, Nedrejord?
– Ja, jeg tror metoo og samtalen rundt metoo har gjort mye. Det snakkes om voldtekt og overgrep på en helt annen måte enn tidligere. Jeg ser at tallene på anmeldelser har økt også, og jeg håper at det er fordi flere tør å ta kontakt med politiet, og ikke fordi det begås flere overgrep.
– Dessuten har det i kjølvannet av metoo-bevegelsen dukket opp så mange stemmer og historier som har utvidet bildet av hva vi ser på som en voldtekt. Det er viktig. Og det er viktig at vi ikke erklærer oss ferdig snakket, for det vonde fortsetter å eksistere, dessverre.
Nedrejord sier hun håper hun klarer å formidle videre noe av hun lærte av researcharbeidet.
– Det jeg først og fremst har skjønt, er at det ikke eksisterer noen typisk voldtektsmann. Dessverre, vil jeg si, for da hadde det jo vært så mye enklere å ta lærdom og forholdsregler, sier hun. Og lufter også noe av det hun tenker i forbindelse med straffeutmålinger.
– Dessverre tror jeg ikke at det å sperre noen inne alene er det som forebygger voldtekt. Jeg tror det trengs mer enn å sette folk i fengsel. Og her er det nok store mangler, både i Norge og i Frankrike.
– Til slutt Nedrejord, hvor sliten blir man av å skrive en roman som berører personlige smertepunkter?
– Jeg synes ikke det er så slitsomt, egentlig, for det er ikke slik at alt som står i Forbryter og straff er hentet fra mitt liv. Det er ikke en dokumentarisk bok. Mye er bearbeidet og endret. Jeg ville nok syntes det var betraktelig mer slitsomt dersom jeg stilte som krav til meg selv at alt som står i boka skal være nøyaktig likt virkeligheten.
– Det sagt, voldtekt er et tøft tema og det er dager hvor jeg ikke har hatt så lyst til å verken tenke eller skrive om det. Så, på den måten er det godt å være ferdig med det.
