– Mennesket har ikke røtter

- Det har derimot føtter. Og er stand til å flytte på seg, både geografisk og språklig, sier Erik Fosnes Hansen.

Erik Fosnes Hansen er lei av å høre at man mister røttene sine når man bruker en annen dialekt enn sin opprinnelige. Derfor skriver og snakker Grorud-gutten sobert, men moderne riksmål. Eller tysk – om det kreves.

Nå er han klar med en ny roman igjen. Det er en begivenhet.

 

 

– Jeg skrev på Grorud-dialekt da jeg laget plate sammen med Finn Kalvik for seks år siden, sier forfatteren. – Det måtte jeg jo, siden den skildret oppvekst på nettopp Grorud.

Erik Fosnes Hansen fikk Spellemannprisen for de tekstene. Når det gjelder litterære priser har han flust. Siden han romandebuterte med Falketårnet da han var 20, har vidunderbarnet levert bøker til øverste hylle. Og blitt priset i mange land.

Nå er et nytt verk ute, og han har gjort det igjen. Et hummerliv er en morsom, stilsikker roman med den unge gutten Sedd i hovedrollen. Han bor på et høyfjellshotell sammen med besteforeldrene, som driver stedet. Året er 1982, og det går ikke så bra med norske høyfjellshoteller lenger. Nordmenn har fått mer penger og oppdaget andre ferieformer, som for eksempel Syden, og mange føler ikke lenger trang til å dra ut vinteren enda litt til ved å oppsøke fjellet.

Derfor sliter familien til Sedd, som egentlig heter Sedgewick, akkurat som en britisk heks som ble brent på bålet på 1600-tallet.

 

 

Å flytte seg språklig

Og det går altså på riksmål. Bortsett fra når Sedds fortrolige, kokken Jim, snakker.

– Jeg har, som mange andre, fått kjeft fordi jeg ikke har holdt på dialekten jeg er født med, sier Erik Fosnes Hansen. – Vi skal visstnok miste røttene våre når vi slipper taket i den. Som om man mister røttene sine når man sier ting på en annen måte? Man mister jo ikke røttene sine om man snakker engelsk. Det er ikke så enkelt som det. Du er det samme mennesket, men har bare føyd en ny dimensjon til din personlighet, så da har du jo utvidet dine røtter da. Dessuten så har mennesket føtter og ikke røtter, så mennesket beveger seg. Det gjør de også språklig. Du kommer utrolig kort med tysk i Kina, men ganske langt med kinesisk. Menneskets evne til å flytte seg språklig henger egentlig sammen med evnen til å bevege seg i geografien.

 

dsc02952

 

Et hummerliv

Hummeren, som har gitt navn til Fosnes Hansens nye roman, er et krepsdyr som heller ikke har røtter, derimot opptil ti føtter, og den er som vi vet en delikatesse. Men hvorfor den tittelen?

– Hummeren er et underlig dyr, sier Erik Fosnes Hansen. – Den har panser, eller ham om man vil. Som den bytter når den blir for liten, og i hamskiftet er den veldig sårbar og går og gjemmer seg.

Men så, når det nye skallet et er blitt hardt og motstandsdyktig, går hummeren ut i verden igjen og blir veldig tøff og fekter med klørne og markerer revir. Men den har et mykt indre da, smiler forfatteren og fortsetter:

9788202425036– Mange vil kanskje si det er en underlig tittel på en roman som foregår i høyfjellet, men i veggen på spisesalen på hotellet er det et akvarium med hummer. Så kan gjestene peke på en av dem og si at de vil spise akkurat den. Så går den i en kjele. Hvis man ikke jukser da og tar opp en hummer, legger den i oppvaskkummen og i stedet tilbereder en frossenhummer fra fryseren.

 

– Og på dette hotellet bor altså unge Sedd? Hvem er han egentlig? 

 

– Han er en raring, og han ble til på en underlig måte. Jeg så ham liksom i en drøm – på et hotell. Jeg så ham for meg i denne situasjonen. Jeg visste ikke noe mer om situasjonen annet enn det.

Men han er veldig sær. Han er den særeste hovedpersonen min hittil, inkludert Eva i Løvekvinnen. Han kan masse rart, men nesten alt han kan er irrelevant kunnskap.

Han har også litt spesielle referanser, han vokser jo opp der oppe med to besteforeldre som gjør så godt de kan, men som allerede i utgangspunktet er litt sære og rare. Bestemoren har konditorbakgrunn fra kontinentale Østerrike, og bestefaren er vokst opp med lakksko over hele kroppen.

Ellers er Sedd en vanlig gutt, som samler på frimerker, fotograferer litt, uten å få det helt til, og leser. Men han leser rare bøker. Lille Lord Fauntleroy for eksempel. Han er en naiv gutt, som ikke skjønner det som skjer rundt seg. Og når han er morsom, er det ufrivillig.

 

 

Perlemor

Ideen til Et hummerliv kom for omtrent ti år siden, da Fosnes Hansen nettopp hadde gitt ut Løvekvinnen, som nå går i filmversjon på kino over hele landet. Så lå ideen og modnet i mange år. Helt til han begynte å skrive på romanen for fire år siden omtrent. Sedd er 14 år gammel i 1982. Da var Erik Fosnes Hansen selv 17, og han var godt kjent med dette miljøet.

– Faren min drev reisebyrå, og av og til var jeg med ham på hoteller han sendte gjester til. Flotte hoteller med basseng, minigolf, og hammondorgel. Vertskapet på slike høyfjellshoteller tilhørte borgerskapet på stedet. De kledte seg litt penere enn lokalbefolkningen og snakket riksmål. Så kom åttitallet, og mange av hotellene ble stående halvtomme. Det var litt kleint å se dette, sier Fosnes Hansen.

 

dsc02959

 

En fallitt

Slik også med Fåvnesheim Høyfjellshotell, der Sedd og familien bor. Det går kjapt nedover, men de kan ikke gjøre noe som helst med det.

– Disse menneskene har levd der oppe i tre generasjoner og har ikke noen skyld i det som skjer, sier forfatteren. – De velger ulike strategier for å takle det. En av strategiene er å ikke snakke om det. Noe jeg tror er ganske vanlig.

På det ytre plan er det en historie om en fallitt og en konkurs, men på det indre plan er det en historie om uskyld. Sedd skjønner ikke hva som skjer, men han gjør så godt han kan, akkurat som besteforeldrene. Og det er blitt ganske morsomt i boken. Det var utrolig gøy å skrive. Sedd har masse visdomsord på lager, men han har misforstått alle sammen.

 

 – Jeg har lest at dette egentlig var et lite sideprosjekt, som kom mens du holder på med et annet større verk?

 

– Ikke egentlig. Det er riktig at jeg holder på med en annen bok også, men dette ble veldig fort stort. Da de første trådene kom for omtrent ti år siden, var det gjort. Det er som en snøball – eller kanskje heller en perle, som vokser. Det legger seg mer og mer perlemor utenpå et sandkorn, og så ligger den der og blir til slutt et objekt som jeg føler at jeg må gjøre noe med. Så for fire år siden begynte jeg for alvor å skrive på denne boken – parallelt med det andre prosjektet jeg har hatt liggende omtrent like lenge. Og dette var så givende å skrive på. Det var morsomt. Jeg ville leke med ord, lage ordspill og lage en komedie av det. Selv om det altså er en underliggende tragedie her.

 

 

Språkvirtuos

Erik Fosnes Hansen snakker og skriver fem fremmede språk og sier han knapt har aksent når han snakker tysk, engelsk, italiensk, spansk eller fransk. Eller norsk for den saks skyld. Folk som har hørt ham holde tale på tysk og engelsk kan bevitne det.

– Jeg tror jeg har et spesielt utviklet øre for språk, sier forfatteren selv. – Jeg har alltid hatt et sterkt forhold til språket, de formale sidene er én ting, men jeg har også en begeistring for språkets lyder. Og det faller meg lett. Det at jeg snakker nesten uten aksent er faktisk riktig. Det er bare sånn. Men det er min kone (forfatteren Erika Fatland, journ. anm.) som virkelig er den språkmektige av oss. Hun kan russisk og arabisk og synes at tysk er for pingler.

 

Lovekvinnen_600x400
Ekteparet Erika Fatland og Erik Fosnes Hansen feirer premieren på filmen «Løvekvinnen». Foto: Cappelen Damm

 

Scener folk husker

Fosnes Hansen har fire romaner på samvittigheten før denne. De kom i 1985, 1990, 1998 og 2006. Han bombarderer oss med andre ord ikke. Er det flikking på språket som gjør at han bruker mange år på hver bok?

– Jeg jobber intenst med setningene, men når jeg skriver kan jeg ikke bli stående og hakke og hugge i hver setning. Så jeg skriver først et avsnitt eller et kapittel, og så begynner jobbingen for alvor. Det tar tid og krefter.

 

 – Hvor kommer språket ditt fra? Du sto jo frem som en språkvirtuos allerede ved debuten, tyve år gammel? 

 

–Spør du meg spør jeg deg. Jeg vet jo ikke det. Far og mor var veldig lesende mennesker begge to. Det var mine eldre søsken også. Og jeg begynte selv å lese fryktelig tidlig. Jeg kan ikke huske at jeg lærte å lese. Det har liksom alltid vært der. Jeg var, som mange barn, opptatt av rim og regler, sang og ord. Mor var telefonist. Og hun kom fra Trondheim til Oslo på en tid da det ikke var passende å snakke dialekt. Hun lærte seg aksentfritt riksmål på 1-2-3. Far var fra Oslo og solgte reiser. Han hadde også et godt språkøre.

 

– Men det er mer enn språk som «gjør» en roman. Hva er hemmeligheten?

 

– Det å sette sammen personer er utfordrende og vanskelig. Husk at ingen er bare onde eller gode. De fleste menneskene er ikke edle eller grusomme. De er noe midt imellom. Du må ha full sympati med din hovedperson, men du må også ha empati med antagonisten. Jeg tror den skikkelsesskapende evnen er det viktigste for en forfatter. Men han må også ha evnen til å skape scener som folk husker. Det hjelper ikke å skrive fantastisk hvis du ikke får til å lage scener. Når folk sier «Gud, for en velskrevet bok – den var sannelig kjedelig» har du ikke lykkes. Det skjer nok litt for ofte, egentlig.

 

 

Slagmark

 – Hva liker du best å lese selv?

 

– Sakprosa. Det er ikke helt sant, men jeg tror at veldig mange skjønnlitterære forfattere har vanskeligheter med å slippe taket i faget når de leser. Når jeg leser en god kollegas roman, så blir jeg altfor ofte sittende og se ham i kortene. Jeg slipper ikke så lett taket i den håndverksmessige siden ved det. Det er nok en yrkesskade hos mange forfattere.

9788202269685Men jeg leser mye sakprosa, gjerne historie. Jeg har alltid vært glad i å tilegne meg kunnskap. Jeg vet heldigvis mer om verden i dag enn da jeg skrev Falketårnet.

 

– Har du lest den i det siste?

 

– Jeg leste den inn på lydbok for noen år siden. Det var en blandet opplevelse.  Men det synes jeg alltid når jeg leser egne tekster. Der andre ser en fortelling eller skjønnprosa ser jeg bare en slagmark. Når jeg leser mine egne ting igjen husker jeg bare alle kampene med språket og setningene.

Men … nå har jeg lest noen av bøkene mine i oversatt form til tysk eller engelsk. Og det er en ganske fin følelse. Da ser jeg dem løsrevet fra min egen språklige ductus, og da kan jeg se hvordan de er skrevet.

 

 – Du får ikke lyst til å gripe inn da?

 

– Jo, jo, men jeg sitter ikke bare og gremmer meg. Jeg kan faktisk se at det ikke er så gærnt.

 

9788202529420

Jeg er jo en av dem som elsket Beretninger om beskyttelse 1, og gledet meg til bind to som aldri kom … skrev du det?   

 

– Vel … det ligger en stor kasse hjemme med masse Beretninger om beskyttelse 2. Men jeg gikk veldig trett av stoffet. Jeg var i god gjenge egentlig. Men det døde litt for meg. Så ble jeg frustrert over at jeg hadde lovet dette. Jeg skulle aldri ha satt det ettallet på omslaget, det ble en slags tvang og svært lite lystbetont. Jeg har ikke noe ønske om å skrive på tvang og da låste det seg rett og slett.

 

 

Skrivesperre

Veggen Erik Fosnes Hansen møtte mens han skrev på Beretninger om beskyttelse 2 er det eneste tilfelle av skikkelig skrivesperre han har hatt, ifølge ham selv. Men den varte ikke så lenge som folk kanskje tror.

 

– Husk at dette var omfangsrike greier. Det er egentlig fire romaner inni den den første romanen, og dette skulle følges opp med nye. Jeg var nok også veldig sliten etter to verdenssuksesser, med mye reising. Da jeg skulle plukke stoffet opp igjen, så hadde det dødd litt. Det er ikke veldig dramatisk. Dette kan skje i et hvilket som helst kreativt yrke. Jeg gikk rundt den varme grøten i et års tid, og det plaget meg at jeg hadde lovet dette andre bindet.

Så sa en yngre kollega til meg at jeg jo ikke skylder noen noe som helst, at det er mitt verk, og da tenkte jeg at det er helt riktig.

 

dsc02955

 

To store prosjekter

Etter den samtalen gikk det et par måneder, så hadde Erik Fosnes Hansen ideen til Løvekvinnen. Dermed ble Beskyttelse 2 lagt bort, og etter Løvekvinnen har det altså vært to store prosjekter. Det store, som han ikke ønsker å si noe om, og Et hummerliv, som han gjerne snakker om, nå som romanen foreligger ferdig.

Og han leser altså gjerne sakprosa for å tilegne seg mer kunnskap. Men hvilken skjønnlitterære bok leste han sist?

– Det var faktisk Narziss und Goldmund av Hermann Hesse i juni, kommer det etter litt grubling.  – Jeg kom over den i en hylle i Berlin og leste den om igjen. Den hadde nok tapt seg litt, men den er jo skrevet på et litt gammelmodig tysk da.

 

 – Kunne du selv skrevet en bok på tysk?

 

– Nei, det tror jeg nok ikke. Jeg ville nok blitt sittende og gruble for mye over setningene. Men jeg skriver forretningsbrev og artikler på tysk. Nei, det er noe med det språket du er vokst opp med … du behersker det instinktivt. Men hvem vet? sier forfatteren, og ser ut som han har fått en ny idé.

 

 

 En kontinental herre

Intervjueren nevner Aksel Sandemose, som kom fra Danmark til Norge og satte seg ned og skrev En sjømann går i land på norsk.

Fosnes Hansen er mer imponert over polsk/ukrainske Joseph Conrad, som skrev på engelsk, og da nevner intervjueren russeren Vladimir Nabokov, som også skrev på engelsk. Det får Erik Fosnes Hansen til å lyse opp:

– Ivan Nabokov, Vladimirs nevø, var min første franske forlegger! Han snakket fransk og tysk like godt. Engelsk snakket han helt fullkomment etter sin tid på britisk kostskole. Italiensk måtte man kunne, mente han, familien hadde jo et landsted ved den italienske rivieraen. Russisk var familiespråket, han var jo en Nabokov. Ellers var det jo det vanlige, sa han: Latin og oldgresk. Han hadde også en interesse for gammelegyptisk og koptisk.

Jeg sa: «Dette er jo innmari imponerende, Ivan», men da sa han bare: «Du skulle hørt min onkel.» Så snudde han seg mot kelneren på restauranten vi besøkte og sa: «Garçon, kan jeg få 48 østers?»

Han var en kontinental herre, Ivan, sier Erik Fosnes Hansen og smiler. – Med et polyglottisk grunnlag fra barndommen av. Det var vel forlegger man skulle ha vært …

 

***

 

Denne artikkelen sto også på trykk i Bok & Samfunn nr. 4, 2016.

 

 

0 Delinger