… men spion var han ikke

Sakprosa skaper mennesker og vitebegjær er grunnleggende i sakprosa, skriver Frode Molven i Prosa 1/22. Men når vitebegjæret overskygger en nøktern og drøftende tilnærming til kildene, så skapes et feil bilde av et menneske.
I april i 2021 skrev Halldór Guðmundsson «historien om oversetteren og bestselger forfatteren Ernst Harthern» i Bok365.

Guðmundsson mener Harthern er en glemt mann, ja som skribent er han nok glemt. Men han dukker stadig opp i norsk sakprosa som en påstått spion. Guðmundsson søkte i svært gode kilder for å sjekke om Harthern var spion, men kildene som burde vært pålitelige, var ikke det.

Ernst Harthern var tysk jøde, født i Stade utenfor Hamburg. Harthern behersket norsk, svensk og dansk. Ikke rart, for han var samboer/gift med kvinner fra hvert av disse landene.

Harthern oversatte blant andre bøker av Bjørnstjerne Bjørnson, Hans Jæger, Aksel Sandemose, Knut Hamsun. Dessuten blant flere andre, William Heinesen fra Færøene og Matti Aiko, som beskrives som en underlig norsk same. Til sammen skal Harthern ha oversatt 70 skandinaviske bøker, så mange titler har ikke jeg funnet.

Men flest bøker oversatte han av islendingen Haldor Laxness og det, selv om Harthern ikke behersket islandsk og aldri hadde vært på Island. Halldór Guðmundsson har skrevet en biografi om Haldor Laxness, en biografi som har fått veldig gode omtaler. På norsk kom biografien i 2007, og slik jeg finner, er den norske utgaven utsolgt. Selv har jeg lest utgaven på tysk, som Halldór Guðmundsson sendte meg.

Halldór Guðmundsson gjør et grep i biografien som jeg ikke kan huske å ha funnet i andre biografier. Guðmundsson beskriver oversetteren og trekker frem den betydningen Ernst Harthern – Laxness´ oversetter til tysk, hadde. Harthern sørget for at Laxness kom inn på det tyske marked og at Laxness` bøker kom ut på tysk.

Men når Harthern eksakt kom til Norge er vanskelig å finne ut av, registreringen var mangelfull.

Tim Greve skriver, at før 1940 hadde Norge organisert overvåkningspoliti i to meget korte perioder. Den første var fra 1915 og til våren 1919. Når Harthern kom til Norge ikke er tidfestet, skyldes nok det at først høsten 1914 ble det lov å foreta kontroll av utlendinger og spionloven ble vedtatt. Året etter fikk overnattingssteder plikt til å gi politiet informasjon om hvem som gjestet dem. Mens først i 1917 fikk vi passtvang.

Harthern kom til Kristiania som korrespondent for den liberale og uahengige avisen Vossiche Zeitung, en avis som ble arifisert i 1934. Om han var gift med norske Matilde Wilberg er ukjent. Men de fikk en sønn Holger som ble døpt på Røros i juni 1912 – bosted er ikke oppgitt. Datteren Ruth Hanna ble døpt i 1916 og familien er da registrert i Jacob Aaalls gate 42 i Oslo.

Det som først fikk meg til å undre om det som i sakprosaen er skrevet om Ernst Harthern er korrekt, var boken hans «Axel Mertels Heimat». Boken kom i 1913 og innholdet ble i norsk sakprosa omtalt å være fra livet i Kristiania på denne tiden. Det tenkte jeg var interessant.

Men boken omhandler ikke Kristiania, tvert imot. Hovedpersonen sier klart at han ikke vil til Kristiania, han dro rett til Sundvollen hvor moren hadde dødd i barsel. Har forfatterene ikke lest boken, tenkte jeg. Mulig, den er ikke oversatt til norsk og er trykket i gotisk skrift.

Videre undersøkelser ledet våren 1916 til et tysk luftskip Zeppelin L 20 som havarerte i Hafrsfjord. Harthern skulle her i hemmelighet og som tysk agent, fått hentet ut det tyske mannskapet og brakt dem i sikkerhet tilbake til Tyskland.

Nå er det jo slik at i Norge har vi mange som interesserer seg for sitt nærmiljøs lokale historie. En av dem er Helene Bjørntvedt og hun er gått grundig til verks. Bjørntvedt sjekket dokumenter og korrespondanser og fant at hoveddelen av mannskapet på L 20 under streng bevoktning ble fraktet til Madla og fengslet. Den lille delen som fikk dra til Tyskland, var dem av mannskapet som var reddet av sivile nordmenn. Disse kunne da iht konvensjoner ikke fengsles.

Samme høst kom Harthern til Bergen sammen med polarforskeren Flichner. Flicher ble siktet som spion, men fikk en kort straff for spionasje på båttrafikken. Retten mente at det han hadde sendt til sentralen i Gøteborg var av liten interesse, det var allment kjent.

I 1914 startet forlaget Helge Erichsen & co utgivelsen av uke tidsskriftet Ukens Revy. Forlaget var lite, men ga ut de mest populære forfattere på den tiden, som Sven «Riverton» Elvestad og Øvre Richter Frick.
I Ukens Revy skrev mange kjente journalister og forfattere som også omgikk Ernst Harthern. Flere av disse ble da som en følge, også mistenkt for å være delaktig i spionasje.
Slik også Alfred Hagn, som omtales som den mislykkede spionen, men han ble spion.

I den norske litteraturen blir Hagn rekruttert som spion av Erik Lavendel under en middag hjemme hos Ernst Harthern.
Nå var det slik at mange tyske spioner kom til Norge som korrespondenter, slik også Franz Leiffolt. Han ble avløst av Erik Lavendel som kom til Norge i januar 1917.
Så sees det i dokumentert fra Berlin, at Hagn ble rekruttert høsten 1916 og nok av Leiffolt. Derfor kan Hagn ikke som det i norsk sakprosa påstås, ha blitt rekruttert hjemme hos Harthern da Hagn og Lavendel spiste middag hos ham. Dessuten, Harthern trakk seg tilbake etter middagen denne kvelden og Hagn og Lavendel ble sittende alene.
Alfred Hagn kom til London 17. april 1917 med pressekort fra Dagbladet og Ukens Revy. Lang ble ikke karrieren som spion, for Hagn ble arrestert 24. mai samme år. Hagn ble dømt til døden for spionasje for tyskere på britisk jord og plassert i Tower.

Stort inntrykk på kretsen rundt Ukens Revy gjorde den heksejakten som avsløringen av Hagn ble utløst på den sympatiske Ernst Harthern, skriver Bernt Roughtvedt. Harthern førte et åpent hus fortsetter Roughtvedt og blant Hartherns mange gjester var blant andre representanter fra tysk presse og tyske forretningsmenn. Disse hadde politiet god grunn til å mistenkte for spionasje.

Hartherns norske venner hevdet at den tyske Ernst Harthern ble et offer for en dobbel dose fordommer. Mistanken skyldtes utelukkende antityske og antisemittiske holdninger, noe lederen av oppdagelsepolitiet var kjent for.
Det ser ut til at Hartherns norske venner hadde rett. Tross omgang med tyske spioner var Harthern ikke ansatt i tysk etterretning, fortsetter Roughtvedt.
Og Bundesarchiv i Berlin stadfester også det, de finner intent grunnlag for at Harthern var spion.

Ein Mensch ist erst vergessen wenn sine Name vergessen ist. Ernst Harthern burde huskes for hva han som oversetter gjorde for å fremme skandinavisk litteratur. Dessuten, Harthern var vel den første som skrev om dagens aktuelle tema om å skifte kjønn. I boken Lilli-Elbe beskriver han livet til dansken som skiftet kjønn til kvinne, men døde før han ble kvinne.

Hartherns far forlot familien tidlig og moren døde da han var 9 år. Huset der han og tanten bodde, har fått et minnesmerke og Statsarkivet i Stade utga i 2008 hans etterlatte verker. Så i Stade lever navnet hans videre og det er fortsatt mye interessant som kan skrives om Ernst Harthern.

Den sveitsiske kulturistorikeren Jaob Burckhardt definerer historie som det en generasjon finner innteressant hos den tidligere.
Hvorfor norske sakprosaforfattere feilaktig har redusert Ernst Harthern til en spion, er interessant. Hans skribentvirksomhet kan de ikke ha funnet interessant. Er det ønsket om å trekke Hartherns norske omgangskrets av journalister og forfattere frem som spioner og fanatisk tyskervennlige, som gjør ham interessant?

Hartherns siste bok skal ha vært «Endlich zu Hause», og det haddde vært bra om han endelig kom «hjem». Harthern var mannen som fremmet skandinavisk litteratur og var viktig for kulturutvekslingen med Tyskland. Det var det han burde huskes for også i Norge, ikke som den spionen han ikke var.

LIV WIBORG