Amerikanske Shelley Reads debutroman «Dit elven fører deg» ble et internasjonalt fenomen da den ble solgt til 28 land – før utgivelse.
Boka er under oversettelse til mer enn 30 språk, og utkom i norsk språkdrakt rett før sommeren. . Nylig utkom den i norsk språkdrakt.
Read fikk oppleve noe riktig stort da romanen gikk rett til topps på Sunday Times’ bestselgerliste – samt at de gode anmeldelsene har stått i kø.
Boken skriver seg inn i samme tradisjon som de umåtelig populære Der krepsene synger og Å vanne blomster om kvelden, og forfatteren svarer slik på hvorfor verden er så klar for gripende fortellinger akkurat nå:
– Jeg tror den kollektive opplevelsen av pandemien etterlot oss med et sug etter historier om menneskelig styrke. De fleste av oss har måttet grave dypt i oss selv for å finne en motstandskraft vi kanskje ikke visste at vi hadde, for å komme oss igjennom den urolige tiden. Historier som gjenspeiler styrke og motstandskraft, kan være spesielt nødvendige akkurat nå. Jeg tror også at historier som tar leserne med til naturen, er svært viktige i moderne tider.
– Mange mennesker har mistet sin forbindelse med naturen, men fortsatt ønsker man at den har en essensiell plass.
Har skrevet hele livet
Read forteller at skrivingen har fulgt henne helt siden barndommen.
– Moren min tok vare på det jeg skrev, dikt og historier, som hun la i esker – det tidligste fra jeg var sju år gammel. Som tenåring tenkte jeg at jeg ville bli forfatter, og jeg studerte skriving, litteratur og journalistikk – men jeg endte opp med å undervise i nesten 30 år. I løpet av den tiden var jeg også en travel mamma, og det ble liten tid til skriving, slår hun fast.
Hovedpersonen i Dit elven fører deg, Victoria Nash, dukket imidlertid opp i Reads fantasi en gang rundt 2008, og det var noe ved henne som gjorde at hun følte seg tvunget til å fortelle historien hennes.
– Jeg begynte å skrive igjen, i ledige stunder, og til slutt vokste Victorias historie til min første roman. Jeg fullførte boken i en alder av 55 år, legger hun til. Og minnes fortsatt det som var det første frøet til historien.
– Det var et møte med en hjort – med to små – som jeg traff på da jeg teltet alene en kveld. Jeg så dem på sletta, og så inn i morens store, brune øyne – og følte en forbindelse, en slags mor-til-mor-følelse, og dyp empati. Jeg tenkte på den store jobben hennes, med å holde de sårbare babyene i live.
– Etter at hjorten gikk videre, tok jeg fram dagboken min og skrev ned opplevelsen. Snart dukket karakteren Victoria opp i tankene mine, og jeg koblet henne til denne scenen, vel vitende om at familie, morskap og tap ville bli en del av denne historien.
Skriver seg tilbake i tid
Forfatteren er bosatt i Colorado, og det er også her tenåringen Victoria Nash bor, i fortellingen som starter på 1940-tallet. Sin unge alder til tross er det romanens Victoria som har ansvaret for husholdningen på familiegården, der de i generasjoner har dyrket fersken.
– Jeg ville være trygg på min fremstilling av 1940-tallet, fram til 70-tallet, når romanen slutter. Så jeg forsket ganske mye på tid, sted og detaljer. Jeg forsket også på etableringen av Blue Mesa Reservoir. Men ettersom familien min og jeg har bodd i Gunnison Valley i flere generasjoner, kjenner jeg historien, menneskene og landskapet veldig godt. Denne dype Colorado-forbindelsen tillot jeg meg å dra veksler på, og dermed kunne jeg gjøre mindre formell research enn dersom stedet var ukjent for meg.
Romanen var en del av forfatterens liv i 12 år, og hun føler lettelse og glede ved at den er fullført – til gode skussmål.
– Jeg hadde ingen anelse om at den ville få så mye oppmerksomhet, sier Read – som har brakt den smått ydmyke, beskjedne og sterke gårdskvinnen fram i lyset.
– Hun er både skjør og tøff. Jeg ønsket at Victoria skulle være en karakter som leserne ser sin egen sårbarhet og styrke i, noen som står overfor vanskelige omstendigheter og valg, men som finner en måte å fortsette bevegelsen framover på. Jeg elsker og beundrer Victoria, og det håper jeg leserne også vil.
