DEBATT: Også denne gangen er forfatterdebatten brakt ned på et nivå som ikke tåler kvalitetsvurdering.
Forfatterforbundet (FF) har etter prosedyrereglene brakt fordelingen av bibliotekvederlaget til voldgiftsretten. Som svar på dette har noen medlemmer og styrerepresentanter i Den norske Forfatterforening (DnF) startet en kampanje med uriktige, umulige og ulogiske beskyldninger mot FF, påstander som er tilbakevist flere ganger, men som likevel spres på ny i sosiale medier.
Klassekampen, Dag og tid og Samtiden har videreformidlet både usannheter og negative karakteristikker av FF fra konkurrentens medlemmer, uten å faktasjekke eller konfrontere med informasjon som enkelt kan finnes på nettet.
Det er ikke første gang dette skjer. Vi så den samme strategien da FF og DnF selv ble saksøkt av Dramatikerforbundet (DF), Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU) og Norsk Oversetterforening (NO) i 2020, og i diskusjonen om oppnevningsrett til komiteen for Statens kunstnerstipend.
Her er noen eksempler (i kursiv) på argumentasjonen fra DnF-hold: Et godt begrunnet søksmål blir til å bære ut søpla før jul, Forfatterforbundet sammenlignes med en strippeklubb i oppnevningsretten til Statens kunstnerstipend, et utsagn som pareres med: strippeklubb? Jeg hadde skjønt det hvis du sa salsa. Det hevdes at LO gir drahjelp til Forfatterforbundet for å bygge ned norsk kunst, at Høyre/FrP-bølgen inn i kunstnerorganisasjonene må stoppes, og at det er mistenkelig at Forfatterforbundet har hemmelige medlemslister. (Til info: I EØS er det forbudt for fagforeninger å informere om hvem som er medlemmer, det er beskyttet, personsensitiv informasjon.) At LO subsidierer FF, er absurd. (Til info: FF er medlem av LO, LO har venstrepolitisk forankring, LO støtter kunst og kultur i mange sammenhenger.) FF saksøker nok en gang. (Til info: dette er første gang FF saksøker, forrige gang ble FF saksøkt.) Det hevdes at FF ikke vil samarbeide, når FF har tatt flere initiativ til samarbeid og invitert til å drøfte en paraply. (Til info: DnF har et årsmøtevedtak om å sondere mulighetene for samarbeid, men styret i FF har ikke fått noen henvendelser rundt dette ennå.) Listen over forfeilede argumenter kunne vært mye lengre.
DnF har alltid forsvart litterær kvalitet, men denne argumentasjonen fra foreningens representanter minner om krangling i en russebuss. For mange medlemmer i DnF må det være vondt å se forfatterkolleger bryte slik mot idealet om å forsvare kvalitet og høyverdig litteratur. Er det virkelig ansvarlig og anstendig når tillitsvalgte i en 132 år gammel organisasjon kaster seg ut i gjørmebryting i sosiale medier, basert på feilaktige påstander og desinformasjon?
FF er en ung organisasjon, bare sju år gammel, mot DnFs 132. Likevel har FF, med LO i ryggen, produsert 19 forbedringer for forfattere i løpet av disse sju årene, (listen kan sjekkes på Forfatterforbundet.no). Et eksempel er et første tilbud til forfattere om en pensjonsløsning tilpasset vår yrkesgruppes spesielle behov, et steg i arbeidet for å sikre økonomien når vi blir pensjonister. Et annet er at FF har sørget for at alle forfattere faktisk kan organisere seg, og at alle skjønnlitterære forfattere nå har normalkontrakter, også de som skriver for massemarkedet. Er da DnFs beste strategi å kaste dritt?
FF mener innsatsen for å bedre forfatteres yrkesmessige betingelser også fortjener høy kvalitet. Jeg tror mange DnF-medlemmer bifaller det, og undrer meg over hva usaklig nedrakking av FF gjør med selvbildet hos DnF-medlemmene? Hvordan kjennes det å stå for kvalitet, når representanter for organisasjonen usannferdig bakvasker en nykommer som gjør forbedringer for hele yrkesgruppen? Er DnF tjent med en sånn arbeidsform? Det er en utfordring å diskutere kvaliteten på innholdet i bøkene, men det er en langt større utfordring å ivareta forfatternes livsvilkår. Er ikke kvaliteten på dette arbeidet minst like viktig?
HELLE STENSBAK
forfatter, musiker og samfunnsøkonom med 35 år i fagbevegelsen
