I dag slippes Jo Nesbøs «Sønnen» – til applaus fra de fleste anmeldere. Aftenpostens anmelder mener det er umulig ikke å bli hekta og beskriver det som «litterær bloddoping».
Jo Nesbø har klart det igjen, skal vi tro anmelderne i de større avisene. Mens VGs anmelder er mer lunken til Sønnen, er det applaus å hente hos Aftenposten, Dagbladet og Dagsavisen.
«Det slår fine gnister av Jo Nesbøs ellers så formsydde og funksjonelle språk når kjærligheten skal besynges,» skriver Aftenpostens anmelder Pål Gerhard Olsen, og følger opp: «Det er noe ustoppelig vitalt over Jo Nesbø som krimdesigner i den barokke stilen. Han skriver så det spruter, og selv om det kan merkes at det rent språklig sett går vel fort unna, har historiene han klekker ut så mange svimlende ‘twists and turns’ at det nesten er fysisk umulig ikke å bli hektet. Vi har rett og slett med overlagt, litterær bloddoping å gjøre.»
«Unødig utpenslet vold»
Trass i noen små innvendinger mener han Jo Nesbø «befester stillingen som en vilt underholdende og kunnskapsrik samtidskronikør på både små og store scenegulv, med en hang til unødig utpenslet og eksplisitt vold.»
Som vi omtalte forleden, var VGs anmelder Sindre Hovdenakk bare måtelig begeistret for romanen, og trillet terningen til en firer. Han mener boken er overlesset og full av klisjeer:
«Han (Nesbø) kunne nok med fordel har kuttet inn på i hvert fall 100 sider med følelsesmessig patos, overtydelige skildringer og forklarende dialoger. I tillegg er mange av skurkeskildringene lite mer enn klisjeer, mens hans kvinnesyn grunnleggende sett har mest til felles med Morgan Kanes.»
Les også: Nesbø mot fem millioner
Bibelreferanser
Det handler ikke om Harry Hole når Jo Nesbø nå gir ut en ny krim. Sønnens hovedperson er Sonny Lofthus, som sitter i fengsel og lever av det. Det vil si: Han tar på seg skyld for andres forbrytelser, og tjener med det nok til sine daglige doser heroin. Helt til en dag noen er litt for løsmunnet om ting som angår hans avdøde far …
Sindre Hovdenakk skriver også at Sønnen er full av bibelske hentydninger: «Sønnen» er med andre ord en bok som er stappet til randen med bibelske referanser. I den grad at bokens dramatiske høydepunkt finner sted i en kirke – katolsk vel og merke. For her skal det altså syndes og tilgis, det skal hevnes og straffes, bøtes og bløs, og Nesbøs drapsskildringer står lite tilbake for dem man kan finne i den hellige skrift.»
«Nesbø er høyt og lavt»
Dagbladets anmelder Torbjørn Ekelund mener Jo Nesbø også denne gang hever seg over det meste som skrives i sjangeren:
«Sønnen er Nesbøs første politikrim uten Harry Hole, men han er også det eneste som mangler. Romanen har for øvrig Nesbøs bumerke på hver eneste av sine drøyt 500 sider. Den er mørk og voldsom, den foregår i et Oslo som er lett gjenkjennelig fra Harry Holes univers, det som til kjedsommelighet promoteres som Oslo noir, den har et plott som er svært intrikat, men som forfatteren selv aldri mister taket på – og den er ladet med en patos så sterk at den balanserer på grensen til det overdrevne. Slik har det også vært med flere av Nesbøs Hole-romaner. Også i Sønnen holder han seg på riktig side, selv om han er nærmere kanten enn noen gang tidligere,» mener Ekelund, og konkluderer:
«Ingen norsk krimforfatter er som Nesbø i stand til å klekke ut og turnere komplekse krimplott. Ingen norsk krimforfatter er som Nesbø i stand til å turnere slike komplekse krimplott uten at det går utover årvåkenheten for detaljer. Nesbø er høyt og lavt i sitt eget manus, kan man kanskje si, og det er en av de viktigste årsakene til at de hever seg over det meste andre som skrives i sjangeren.»
«Uforskammet produktiv»
Geir Rakvaag i Dagsavisen er inne på samme spor: «Jo Nesbø jobber fortere enn alle andre krimforfattere. Og fortsatt bedre også, etter den nye romanen å dømme.»
Rakvaag er imponert over at Nesbøs skrivetempo ikke har gått på bekostning av kvaliteten:
–Bare et halvt år etter at vi tok et foreløpig farvel med Harry Hole er Jo Nesbø tilbake med en ny bok. Så uforskammet produktiv at vi er redde for at det kan gå for fort i svingene. Tempoet viser seg å være på topp i den nye boka, men i positiv forstand. Dette er fortsatt norsk krim i en klasse for seg. En handling med forgreninger som store matematiske formler, med mange ukjente i ligningen, men uten å bli uoversiktlig eller overdrevet søkt i sine fantasifulle utlegninger.»
