Lekne slektsdiktinger og fortidsdystopier fra Erlend Nødtvedt, men han vil vel ikke dit at form er ALT! - også innhold?
Erlend Nødtvedts bøker er gjerne de jeg henter frem når norsk litteraturs elv blir for dorsk. Bortsette fra en nokså konvensjonell roman, Vestlandet (2017), der villskapen ikke er godt nok ordnet og tøylet til at den skal bli effektfull, har han skapt tre dypt originale samlinger. Språklig er han sin egen, med dype lån og imitasjoner av eldre tale- og skrivemåter og frekke krot og fargelegginger over boksidenes lerret. Å høre ham lese, er en fryd. Det fikk jeg senest oppleve nå i januar da
Erlend O. Nødtvedt:
Slekter
Aschehoug
80 sider
han ble tildelt Mads Wiel Nygaards legat hos Aschehoug og han hadde en performance med et dikt fra boken som har slektsleddet og refrenget tipptipptipptipptipptipptipptipp …
Det var som å høre de skandinaviske ekspresjonistene han har lest, kanskje spesielt fenomenet UKON, Ulf Karl Olov Nilsson. På UKOn-måten forsøker han også å skape sitt eget varemerke. Nødtvedt. Det står både på bokas rygg og omslag.
Når forfattere får barn, skriver de bekymringsmeldinger og angstrengelsessagaer om nettopp det trivielle alle før dem har vært gjennom – og kommet gjennom. Når Erlend Nødtvedt får barn, griper han til den dikteriske slektsforskning og går helt tilbake til gulnede hodeskaller, både systematisk og i voldsomme sprang:
en bakfull interrailmorgen
så jeg uten å kjenne til slektskapet
mitt eget kjøtt og blod
uten kjøtt og blod
et gulnet kjevebein i en monter
i Casa di Santa Brigida på Piazza Farnese
Leken, ilden
Dikteren lar ord falle ned over linjene og leker skamløst med navn i sin egen slekt. Vi får i alle fall tro at noen av leddene er relle. Han setter navn i buer så de ligner seil og båter, skyter slekstpila både mot det gæliske og rett inn i de tjukke islandske ættesogene og utvikler festlige og dikterisk gode teorier om hvordan både rødt og fregner kom inn i den nødtvedske DNA.
I tillegg til diktenes til tider skingrende egenpresentasjon, har han også en del fine knept, vist på bildet under siden nettpubliseringn ikke er linjefallets beste venn. Det er ikke undertekst i vanlig forstand, men … tja? Sidetekst? (Anmelderens merking)
For mye av det gode
Modernistene fant ut at de skulle sette opp diktene sine som figurer, omtrent slike vi kunne lage ved å kode datamaskiner og få ut på matriseskriver på 1980-tallet. Grepet er ikke dødt, men det er smått farlig.
I den siste avdelingen overdriver Nødtvedt dette slik at han gjør det vanskelig for teksten sin. Stikkordet er urner. Teksten er satt opp i forskjellige urneformer, alt fra skåler via pokaler og boller til vaser. Hva tror du at du blir sittende å stirre på?
Erlend Nødtvedt er en helt egen stemme i nyere norsk lyrikk, men han må passe seg for å ikke repetere originaliteten sin slik at den blir mainstream, at man blir skuffet når han en gang skriver bøker med vanlig linjefall og vil ha alt fokus på hva som står på linjene, ikke oppsettet på sidene.
VIDAR KVALSHAUG
