Anders de la Motte skulle bare eksperimentere med stilen i en bok. Nå har han solgt flere hundre tusen eksemplarer av årstidskvartetten bare i Sverige.
– Sensommer var litt av et eksperiment. Jeg hadde skrevet Ultimatum og Memorandum som hadde gått bra. Forlaget ville egentlig at vi skulle fortsette på den serien, men jeg ville prøve en annen stil, så vi skrev kontrakt på én bok. Etter at Sensommer kom ut kjente jeg at dette er noe jeg vil fortsette med, forteller Motte i podkasten ”Helt Kriminelt med Elin og Ellen”.
Den første boken i serien, Sensommer, var et språklig og tematisk brudd med actionthrillerne Motte tidligere hadde skrevet. Så langt har det kommet ut tre bøker i serien, og den fjerde og siste boken i serien er planlagt utgitt i Sverige rundt påsketider neste år og vil få tittelen Våroffer.
Inspirert av sykdom og nostalgi
– Etter Ultimatum og Memorandum, som er typiske thrillere som tar i bruk alle spenningsmomentene som finnes, kjente jeg at jeg hadde prøvd alt. Det finnes bøker som nesten ikke har noen slike spenningselementer, men som likevel er veldig spennende. Spørsmålet var om jeg kunne skrive det.
Det var sykdom i nær familie og nostalgi for en svunnen tid som ga Motte inspirasjonen til den suksessrike bokserien.
– I denne tiden ble også min far syk og vi måtte selge gården der jeg er oppvokst, på landet. Da jeg plutselig ikke hadde tilgang til den lenger, var det noe som manglet i hodet mitt, så det er min egen barndom jeg skriver om.
Bøkene i årtidskvartetten har det til felles at fortellingen har et nåtidsplan og en handling fra fortiden på 1980-eller 1990-tallet. Handlingen er satt til et fiktivt sted på den skånske landsbygden og beskriver steder som tiden har løpt i fra.
– Mange i Norge og Sverige kan kjenne seg igjen i det. Bor man på landsbygda så flytter halvparten inn til byen for å arbeide eller annet, og forlater noe bak seg. Det er en gnagende følelse mellom de som blir og de som drar. De som flytter har litt dårlig samvittighet for det, og de som blir har på en måte litt dårlig samvittighet for det. Bøkene er ikke blodig krim. Spenningen ligger mye mer under overflaten, og det er helt vanlige mennesker som gjør en feil og som må betale for det, forklarer Motte.
Ble pushet av kona
Før Motte ble forfatter utdannet han seg til å bli politi og arbeidet senere flere år som sikkerhetsjef. Det var interessen for krimlitteratur som var utslagsgivende for den første karriereveien.
– Jeg begynte tidlig å lese krim. På slutten av 70- tallet fantes det ikke så mye bra krimlitteratur for barn, så jeg begynte veldig tidlig med voksenlitteraturen. Jeg leste Agatha Christie veldig tidlig. Og så kom jeg inn på politiromanene. Det var definitivt en faktor for at jeg søkte politihøgskolen.
Men det skulle gå litt tid før han prøvde seg som krimforfatter.
– Da jeg ble 35-36 kjente jeg at jeg ikke lenger ville være passasjer i andres fortellinger, men kanskje sitte ved rattet og styre litt selv. Da tenkte jeg at jeg kunne prøve å skrive en krim med min bakgrunn fra politiet og som sikkerhetssjef. Men det er mye vanskeligere enn man tror. Jeg holdt på å gå i den fellen som 99 prosent av alle aspirerende forfattere går i, at de aldri begynner å skrive. For min del hadde det ikke skjedd noe hvis ikke min kone pushet meg og fikk meg i gang.
Nesbø-fan
– Jeg tror en feil mange gjør når de begynner å skrive er at de forsøker å høres ut som alle andre, alle man har lest tidligere. Det tar tid før man finner sin egen stemme og rytmen i fortellingen.
Jo Nesbø er en av forfatterne Motte har lest, og innledningen til boken Høstdåd er inspirert av starten i Nesbøs Marekors.
– Jeg er en stor Nesbø-fan og likte scenen hvor vannet leter seg ned fra en av etasjene, hvor liket ligger, og drypper ned i en kasserolle. Så selve ideen om vannet som ferdes i Høstdåd har jeg lånt, det innrømmer jeg med en gang.
