Lekende og litt lettvint

Vil leseren møte en kinesisk jente i Solskjær-trøye som deklamerer Olav H. Hauge i Ytre Filipstad i Hong Kong, eller kanskje kjenne smaken av slangesuppe i munnen? Da er det bare å kaste seg med på galeien når Jan Kjærstad byr på nok en ekspedisjon i landskap ingen kartograf har besudlet.

Med på turen har vi til gjengjeld den Nobelsprisvinnende kvantefysikeren William Abelson fra Oslo, han som fant en ny modell og forklaring både på fenomenet mørk materie og hvor et savnet Higgs-boson kan ha gjort av seg.

Sin briljante og mangfoldig begavede søster Liz sliter han derimot med å finne, når jakten starter i et kaotisk og fremmed Hong Kong. Storesøsteren er hans trygge havn og store inspirator, hun banket opp mobberen – og byttet pasjon hvert halvår: arkitekt, kunstløperske, modell, Natur og Ungdom-aktivist, keramiker, cinematekgrunnlegger og endelig amanuensis i bibliotekfag. Men letingen fører kanskje aller mest innover, til minner og alle de minnene man ikke mines. Abelson spør seg selv: “Kan det være en sammenheng mellom forsøket på å forstå en søster, og enda mer: en far, og forsøket på å finne en passasje inn mot den mørke materien?” I den grad boken kan kalles en kriminalfortelling, er det avdekkingen av farens hemmelige liv som skaper spenningskurven.


Jan Kjærstad:
Mr. Woolf

roman
Aschehoug
315 sider

Dum biograf

Romanen er formet som budskap gjennom fem ettermiddagsmøter med Nina, Abelsons biograf. Han er ikke imponert over hennes valg i redigeringsprosessen, og vil utfylle og utbrodere hendelser hun bare så vidt har nevnt, men som han selv ser på som skjellsettende. Spesielt reagerer han på at det tidlige tapet av moren skal ha hatt så mye innvirkning på hans ambisjoner og suksess, nei, det er faren som nå skal løftes fram fra en meget mystisk tilværelse. Bak fasaden som distré, men omsorgsfull alenefar viser det seg at Abelson senior har bedrevet svært mye mer enn å drive den vellykkede lekebutikken sin i Storgata. Likevel er skildringene fra denne geskjeften blant bokens mest sjarmerende passasjer. Kjærstad, selve kongen av nostalgi, fryder seg selv og leseren ved å skildre lek og leker, og trekker linjene bakover fra spinneren til «pods” til transformers og helt til klassiske treklosser og den universelle fascinasjonen en klinkekule kan gi.

Tryllerier og kvantekunst

Det er absolutt ikke et kvantesprang fra den nøkterne lunsjen faren byr på i Dovrehallen til William som ”Mr. W” nyter wokket hummer i XO-saus på La Peninsula – avstanden er stor som mellom to univers. Hos Kjærstad er da kjærligheten alltid det beste transportmiddelet. Hvordan virkeligheten kan forandres når den påføres den makten et slags kjærlighetsfilter gir både betrakteren og objektet, også kanskje på et fysisk plan, er et stadig tilbakevendende tema hos Kjærstad. Særlig rendyrket var det i Eventyret om virkeligheten (1987) og Tegn til kjærlighet 2002. Alle de små sidehistoriene renner sammen til en mektig strøm av en leseopplevelse også i denne romanen, der tid og rom igjen viskes ut, alt vaskes både konkret og tidløst i bølger av henvisninger til klassisk litteratur, arkitektur, billedkunst, musikk og geografi.

Derimot røper boken ironisk at fysikk, i alle fall kvantefysikk, slett ikke er blant ”flogvitet” Kjærstads sterkeste leksikale sider. Det er jo da kinkig å skulle fortelle gjennom ordene til en Nobelprisvinner, til et publikum som sikkert kan avsløre slike kunnskapshull. Men Kjærstad svinger dikterens tryllestav, og dikter seg en ganske elegant usynlighetskappe ved å påføre sin hovedperson en nesten poetisk amnesi: ”Min forståelse for partikkelfysikkens mysterier hadde vært så dyp, så omfattende, at den imploderte. ”

MAY GRETHE LERUM

 

-- annonse --