Kulturpolitikk 2.0

Helle Stensbak - foto: Erik Norrud

BOKLOVEN: Det nye forslaget til boklov har falt i god jord, men viderefører kulturpolitikkens tradisjonelle beskjedenhet ved å gi noen beskyttelsesregler i en kultursektor som ellers støttes opp med små subsidier.

Men situasjonen nå, er at teknologiselskaper har entret kulturmarkedene og endret dem radikalt. En ny boklov er en mulighet til å oppdatere kulturpolitikken til teknologivirkeligheten. Verktøykassen for politikk er også større. Mer om det nedenfor.

Økonomiske analyseverktøy, erfaringene fra musikkstrømmemarkedet og plattform-selskapenes betydelige kampkostnader antyder følgende grimme fremtid for litteraturmarkedet:

  1. Et oligopol der private, uregulerte strømmeplattformer konkurrerer så hardt seg imellom at de utraderer forfatter- og forlagsinntekt som er nødvendig for å ha ny, norsk litteratur
  2. Et privat monopol, en uregulert strømmeplattform som har konkurrert vekk de andre, forskanset seg, og tar høye priser fra lyttere mens de betaler forfattere og forlag dårlig

Myndighetene kan regulere bort de mest ødeleggende kampene om markedsmakten og enkeltaktørers ekstreme maktposisjoner. Slik regulering kan minne om gammelkommunisme, men den kan faktisk føre til bedre konkurranse og et bokmarked med høyere samfunnsøkonomisk overskudd. Om noen avviser slike reguleringsforslag med at «de virker litt 60-talls» eller «er politisk umulig», er dette mer uttrykk for følelser enn analyser. Vi har allerede slike reguleringer i markeder som er større og mer kritiske for samfunnets funksjon.

To egenskaper er viktige i en økonomi: effektivitet og fordeling. Det første handler om å skape, det andre om å dele. Kaken bør bakes så stor som mulig og deles så godt som mulig.

Strømmeteknologi trumfer på effektivitet og gjør kaken større. Strømming bringer mange fordeler til lesere (lyttere). Og noen fordeler til forfattere. Og fordeler til noen forlag.

Derimot er strømmeteknologi elendig på fordeling. Plattformeiere kontrollerer brorparten av inntektene fra litteratur på lyd. Fordi de kan, og – under uregulert markedskonkurranse – må. Makten stammer fra – og kreves av – teknologien, og er ikke menneskenes skyld.

Så om vi fremover ønsker at god litteratur skal produseres, og at vi skal kunne ha gode leseropplevelser også fra en bredde av ny litteratur, bør myndighetene hjelpe bokbransjen å løse fordelingsproblemet.

Fire reguleringsgrep kan vurderes, der de to siste brukes i andre markeder i Norge. Jeg er ikke sikker på om disse forslagene er de beste, men jeg tror det. De fire er:

  1. Utvid fastprisen til å gjelde både salg og strømming av lydbøker. Lydbøker selges i fastprisperioden, men kan deretter strømmes til fast og lik pris i vernetiden (gitt i åndsverkloven). Prisene bør være like per verk eller tidsenhet, slik at den sikrer tilbyderne like konkurransevilkår i plattformene og hindrer predatorisk prising. Strømmeplattformene må pålegges å betale per enhet strømmet, et reguleringsgrep som vil motvirke den uheldige mekanismen som gis av teknologien, nemlig at rovdyrkonkurranse plattformene imellom vil spise opp inntektene slik at det blir lite igjen til forfattere og forlag.
  2. Plattformene må pålegges å eksponere lydbøkene likt. Med likt menes å eksponere bøkene etter algoritmer som sorterer bøkene likt i en kø etter at kunden har foretatt spesifiserte søk (lignende Finn.no). Betalt eksponering på plattform bør merkes og avgrenses på samme måte for plattformer som for bokhandlere. Myndighetene bør føre tilsyn med plattformenes praksis mht diskriminering og like vilkår.
  3. Myndighetene kan bestemme at strømming av litteratur er virksomhet som krever konsesjon. I konsesjonen kan det legges krav om like gratis kundeadgang til plattformene som til bokhandlene. I så fall tvinges plattformene til å ta betalt for bøkene som lyttes til, og dermed vil strømming bli mer lik papirbokmarkedet og kan reguleres på samme måte, dvs her kan til og med leveringsplikten gjelde også etter fastprisperioden, uten å ødelegge nødvendig forfatter- og forlagsinntekt. (Jeg tror leveringsplikt i teknologiplattformer vil føre til monopol på sikt, og et privat monopol bør absolutt konsesjonsbelegges. Utfallet kan likevel bli økt effektivitet og konsumentoverskudd i lydbokmarkedet.)
  4. Hvis myndighetene innfører konsesjonsplikt, kan de også ilegge teknologiske strømmeplattformer begrensninger på utbytte og driftskostnader, slik myndighetene har gjort for eierne av strømnettet. Slike begrensninger kan begrunnes i at strømmeplattformer er infrastruktur, har stordriftsfordeler og er billig å drifte (med grensekostnad lik null), og er kapitalintensive (mens forfattervirksomhet og forleggeri er arbeidsintensivt og trenger substansielle inntekter for i det hele tatt å kunne produsere). Reguleringen må motvirke nett-eiernes fysiske mulighet til å ta så store inntektsandeler at det forringer tilbudet og gjør lytting unødvendig dyrt. Dette reguleringsgrepet har samme begrunnelse her som i markedet for strøm.

Private aktører har allerede investert i strømmeplattformer. Ny regulering vil føre til at noen kan tape mens andre kan vinne, og vil dermed også møtes med motstand og hard debatt. Det kan gjøre det vanskelig å se hva som vil tjene helheten, våre litteraturpolitiske mål og en velfungerende økonomi best, og hva som bare tilsynelatende vil det.

Likevel, erfaringene fra en slik regulering kan danne nyttig kunnskap hvis myndighetene i neste omgang vil regulere andre strømmemarkeder. For selv om strømmemarkedet for musikk ser ut som en suksess, er det en fiasko. Og er man på bunnen, er mulighetene til forbedring til stede.

Kanskje vi kan få til noe?

 

HELLE STENSBAK
– samfunnsøkonom og forfatter. Kronikkforfatteren har musikk på Spotify og Youtube, og lydbøker på Fabel.
Artikkelen har tidligere vært publisert i Aftenposten.

 

0 Delinger