Kommentar: Sats og fusel

TØFFE TAK: Det har vært harde utfall og steile fronter i royalty-debatten. (foto: Shutterstock)

KOMMENTAR: Partene i royaltydebatten har gått selvsikkert i ringen og slått fra seg. Ikke alltid med like stor grunn.

Når argumentasjonen er svak, hev røsten, sa gjerne min salige far tørt, da han bivånet ymse politiske basketak på TV og i radio. Tanken har tidvis slått meg i de siste ukers og måneders tøffe royaltystrid som har herjet bok-Norge. Partene har gått skråsikkert høyt på banen. Det har de ikke alltid hatt like stor grunn til, spør dere meg.

Det har vært en historie som har inneholdt det aller meste: Klare overtramp og feil som det til dels er blitt ryddet opp i, tøffe anklager og saker som fremdeles er advokatmat, utspill og u-svinger, amper stemning mellom bransjeforeninger, og et forlags-Norge som i media synes å være vekselvis enige og uenige for hver gang man blunker.

Skodda driver

Men selv etter flere såkalte oppklaringer, befinner deler av dette sakskomplekset seg fremdeles i et terreng hvor skodda driver tjukk over åskammene, trass i at partene har forsøkt å gi inntrykk av det motsatte.

Før helgen varslet Aschehoug, Gyldendal og Oktober sine forfattere om at de setter praksis med nedsatt-royalty på hold inntil foreningene har gjort nødvendige avklaringer. NFFO, som arrangerte sitt årsmøte denne helgen, melder om god dialog med forlagssiden og løfterike bevegelser for sakprosaforfatternes del.

Forleggerforeningen har valgt å holde fast ved sine publiserte anbefalinger, og mener disse holder vann etter å ha blitt solid forankret i foreningen.

Urettferdig konstruksjon?

Det er to begreper som står sentralt i denne debatten: Sats og realisasjon.

For å begynne med det første: Her er det springende punktet 2.8.7 i normalkontrakten for skjønnlitteratur. Der står følgende å lese: «Ved realisasjon i henhold til bestemmelsene i pkt. 2.9 reduseres royaltysatsen i samme forhold som utsalgsprisen, dog ikke under 7,5 %.»

Punktet er like begripelig som det er ubegripelig. Begripelig, fordi det faktisk står svart på hvitt at forlaget ved realisasjon kan redusere ikke bare royalty, men royaltysatsen – altså royaltyprosenten.

Ubegripelig fordi dette fremstår som en mildt sagt underlig konstruksjon sett med forfatterøyne. Hvor i all verden var Forfatterforeningens delegasjon da man landet på dette ordvalget?

Dette betyr at forlaget og bokhandelen beholder sine prosentandeler av oppnådd pris (endog kan disse øke en anelse på bekostning av forfatteren), og får redusert sine kronebeløp forholdsmessig. Forfatterens andel reduseres betraktelig – eksempelvis fra 20 prosent av fullpris til 7,5 prosent av nedsatt pris – og kronebeløpet dramatisk. I praksis kan det si at en romanforfatter får redusert sin royalty fra kanskje 70 kroner, til en tier per bok, hvis utsalgsprisen reduseres til eksempelvis 149 kroner. Fair trade?

Realisasjon til besvær

Så til det andre nøkkelordet i denne betente debatten: realisasjon. Hva er realisasjon? Er det kun bokens endestasjon, eller kan det også være det nest siste salget? Er det også nedbygging av lageret av en bok underveis – for eksempel gjennom kjedesalg og Mammut? Svenskene har jo sin REA, i betydningen salg?

Punkt 2.9 i avtalen – «En bloc-salg, realisasjon, makulering» – og tilhørende underpunkter tar for seg dette. En bloc omhandler muligheten til å avtale lavere pris ved samlede salg over 1000 eksemplarer under særlige vilkår. De øvrige punktene synes å ha et «siste stopp»-fokus, hvilket synes å være definisjonen et flertall i bransjen har landet på. Også Store norske leksikons definisjon bygger opp under dette: «Realisasjon er et uttrykk som særlig bety utsalg av varer i forbindelse med en forretnings opphør.» (Vår kursivering)

Satt på hold

I samme terreng landet også LOs juridiske avdeling torsdag: «I de tilfeller Mammutsalg ikke innebærer en realisasjon, slik det fremkommer av avtalens punkt 2.9, åpner ikke avtalen for at royaltysatsen også kan reduseres.» Samme ettermiddag og kveld sendte Gyldendal, Aschehoug og Oktober ut e-post til sine forfattere, hvor de meddelte av praksisen med nedsatt royaltysats blir satt på hold inntil videre.

Normalkontrakten gir ikke fasit på alle grensetilfeller. Heller ikke de siste dagers utspill, vurderinger og u-svinger grer ut de vanskeligste flokene her.

Kanskje kom ikke forhandlerne lenger på disse punktene, kanskje mente man at datidens hensyn var ivaretatt, kanskje ønsket noen bevisst å ha et visst tolkningsrom. Ikke vet jeg. Det er ikke til å komme fra at normalkontrakten etter hvert er blitt et lappverk – som å isolere et trekkfullt hus med vinkorker.

Virkeligheten er at deler av avtalesettet ikke er bedre destillert enn at eimen av fusel er påtagelig.

Eim av fusel

Eventuelle uklarheter og de tilhørende tolkningsrommene ulike aktører har gitt seg – eller ikke – kan gi betydelige utslag, og over tid utgjøre signifikante forskjeller – både for forlag og forfattere.

For forlagene – av to årsaker: Et forlag som praktiserer den rauseste tolkningen av avtalesettet – at senket royalty er akseptabel praksis også på Mammut og ymse kjedesalgsaktiviteter gjennom bokens liv – vil over tid kunne hente betydelige gevinster, målt opp mot et forlag som legger seg i den restriktive enden av skalaen. Hvorvidt man velger å betale 25 kroner eller 9,50 i royalty for en bok (antatt) solgt til 149 kroner, gjør en stor forskjell på to nivåer: Dels med tanke på hvilke volumer man over tid har mulighet til å selge inn i ymse salgsaktiviteter i konkurranse med andre forlag, og dernest hvilken margin man henter ut av disse salgene.

For forfatterne er det mulighet for ditto tap eller gevinst, ut fra hvilket forlag man utgir bøkene sine på og hvordan det danses på forskjellige fronter.

Hvor er Bendriss?

Burde ikke flere av forfatterne fanget opp disse feilene for lenge siden?

«Som voksne mennesker og næringsdrivende burde forfattere være i stand til å lese sine egne royaltyavregninger», har mer enn en forlegger sagt til oss underveis i denne debatten. Det ville det vært lett å si seg enig i, gitt at avregningene var noenlunde ryddig og pedagogisk oppstilt.

Stedvis er de det. Men: Underveis i dette løpet har vi blitt forelagt noen royaltyavregninger – fra store, seriøse forlag – som ikke en gang Trygve Hegnar, Lilli Bendriss og Alan Turing i fellesskap ville klart å dekode. Disse rapportene mangler nødvendig info og forklaring, tallstørrelser og brøker er ofte løsrevne og ubegripelige, og akkumulerte tall og historikk er ei å spore på arket du har foran deg. Dermed er man avhengige av å finne tidligere års royaltyavregninger, supplert med telefonsamtaler og e-poster. Eller å stole på forlaget. Mange har valgt å gjøre det siste.

Variabel varsling

Selve varslingen av nedsatt-aktiviteter har også vært av det variable slaget. Noen forlag har samvittighetsfullt sørget for å forklare forfatteren de økonomiske konsekvensene av det hele når en bok skal på salg eller realiseres, og fått et tydelig ja fra forfatteren. Andre har nøyd seg med å sende en mail om at boken skal realiseres, at forfatteren får redusert royalty begrenset nedad til 7,5 prosent, og at forlaget anser dette som akseptert hvis de ikke har hørt noe fra forfatteren innen en gitt dato. Jeg er usikker på om sistnevnte «negativ opsjon-tankegang» fra Bokklubbenes storhetsdager burde være en patent praksis i våre dager. Men normalkontrakten (pkt. 2.9.4) krever faktisk ikke mer enn at forfatteren skal «underrettes skriftlig om påtenkt realisasjon», og få anledning til å løse inn hele eller deler av restopplaget innen en toukersfrist.

Mot ryddigere tider?

Å ha ryddige og forståelig royalty-avregninger, og å ha klare varslingsrutiner i forkant av salg, bør være en enkel affære. I disse digitale tider burde det være mulig å samles om en bransjestandard her, både i forhold til rapportering og aksept.

Forleggerforeningen anmerker i kommentaren til sine anbefalte retningslinjer at foreldelsesfrist for økonomiske krav er tre år. Det får så være. Hvis et forlag har forgått seg, og ikke har utbetalt penger en forfatter rettmessig skulle hatt, ville jeg mene at det både for rettferdighetens og forlag-forfatter-relasjonens skyld ville være fair å gjøre opp for seg – også om feilen eventuelt skjedde et år eller to før dette.

Her – som med tolkningsrommet for nedsatt royalty – er det kanskje på sin plass å tenke: Hva man har mulighet til å foreta seg er en ting, men det handler også om hva det er fair å gjøre.

På høy tid

Viktigst av alt er det å sette seg ved forhandlingsbordet, og dit virker foreningene å være på vei. Det er gledelig, og det er på høy tid. Og timingen er perfekt, med tanke på at vi har en boklov under oppseiling.

Da er det viktig at man har en åpen diskusjon rundt de vanskelige punktene i normalkontrakten(e), ser mulige utfordringer, våger å være tydelige i de ulike definisjonene, og overlater et minimum til tolkning.

Så håper jeg også inderlig at man gjør som nær sagt samtlige andre bokland i verden: Samles om en royaltyberegning ut fra nettopris, og ikke ut fra fullprisen boken har i en periode, deretter fulgt ymse gjettverk og estimater. Altså at royaltysatsene beregnes ut fra pengene forlagene faktisk får inn etter at bokhandelen har fått sitt – og at prosentene så justeres opp til det dobbelte for papirbøkene, sånn omtrent. Nettoberegning vil gjøre kontraktlivet lettere med tanke på alle nye formater og alle involverte aktører. At Norge så langt har valgt en annen tilnærming her enn resten av verden, er neppe fordi vi her på berget er de eneste geniale. Tvert imot. Det har den siste tids bølger vist med tydelighet.

Forhåpentligvis kan man enes om noen gode arbeidsverktøy for fremtiden. Forlagene og forfattere har mange fighter å ta i årene som kommer, men det er primært for å forsvare litteraturens posisjon mot mangt annet av tilbud der ute: sosiale medier, film- og TV-strømming, annen underholdning og tidsfordriv. Energien bør brukes til å ta disse fightene. Borgerkrig er det siste man trenger.

VEBJØRN ROGNE

 

20 Delinger