Men av og til holder det at noen få leser boka og blir betatt, og så formidler sin fascinasjon videre til andre, skriver Jan Kjærstad, og gir deg ti skjeve perler i norsk prosa - til allmenn oppbyggelse.
– La oss starte en offensiv for de skjeve perlene i norsk prosa! skriver Jan Kjærstad i dette innlegget, som han også fremførte på Aschehougs sommerseminar.
Det er jo fotball-VM, og jeg er i tvil om jeg skal kalle dette en utoveroverskrudd eller en innoverskrudd corner. Fordelen med en utoverskrudd corner er at det er lettere å nikke ballen i mål, fordelen med en innoverskrudd corner er at de farlige tilfeldighetene får større spillerom. Poenget er uansett følgende: Corner er et innlegg som er avhengig av at andre bidrar med sitt eget hode eller sin egen kropp. Jeg sier noe halvtenkt og dere forlenger det. I beste fall ender det i mål. Eller sagt annerledes: I beste fall kan det brukes for å nå et mål.
Jeg har to håp med innlegget: At det skal være til inspirasjon og at det skal være til … trøst. For alle vet det. Alle vet det, men vi liker ikke å snakke om det. Alle vet hvor misunnelige, forfengelige, barnslige, selvopptatte, pessimistiske, sjalu, sårbare, selvmedlidende, lite generøse og patetisk sutrende, ja, selvdestruktive forfattere er.
«Bli ikke bitter»
Det er av og til tungt å ikke være Jo Nesbø, eller det er påfallende ofte tungt å ikke være Jo Nesbø. Vi vil alle være Jo Nesbø, men vi kommer ikke til å bli det. Vi har alle et håp om at vi med vår neste bok skal oppleve det Cecilie Enger opplevde i fjor, at vi, etter noen eller flere bra, solide bøker, plutselig bryter igjennom salgs- og publikumsmuren og blir Årets Bok. Men innerst inne vet vi at det sannsynligvis er lettere å vinne i Lotto.
Jeg leste som ung Sigurd Evensmos Grenseland-trilogi, og i den midterste boka, Flaggermusene, streket jeg under noe Losen, den gamle redaktøren, sier til hovedpersonen Karl Martin når det gjelder den kampen han står overfor: Uansett hva som skjer. «Bli ikke bitter! Bitterheten er basillen som bryter ned alt liv.»
Kanskje er det et av de viktigste råd jeg har snappet opp: Bli ikke bitter. Jeg hadde det faktisk skrevet på en lapp som hang på kontoret i mange år.
Det kunne sies mye om alt det som skjer i bransjen nå, det kunne sies mye om de bøkene som selges på paller, men akkurat nå skal jeg bare si dette: Bli ikke bitre. Ikke sløs bort energien på å være sjalu eller klage over de begredelige forholdene i bransjen. Det er ikke Jo Nesbø som er fienden. Fienden er bitterheten, lammelsen, det at vi glemmer hvilket privilegium det er å kunne skrive, faktisk få antatt bøker. Og det går an å få oppmerksomhet, nå ut, selv om vi ikke skriver Min Kamp 1–6 eller vinner Nordisk råds litteraturpris. Vi glemmer at bøker kan bety noe, at bøker til og med kan skape betydelige ringvirkninger, selv om de ikke blir nevnt av Mette-Marit eller ikke selger i bøtter og spann.
Av og til holder det at noen få leser boka og blir betatt, og så formidler sin fascinasjon videre til andre. Det oppstår et rykte, en slags kult, og stadig nye, til og med nye generasjoner, finner frem til denne boka, så å si i det skjulte.
Å bli lest av gode lesere
Det innebærer selvfølgelig ikke den samme økonomiske gevinsten, men det finnes et like sterkt behov for å skrive som det å overleve økonomisk – nemlig det å bli lest. Bli lest av gode lesere. Bety noe.
Så la oss ikke glemme at det bortenfor bestselgerlistene og kultursidenes overskrifter finnes noen skjeve bøker som nesten umerkelig setter spor, bøker som er så viktige for dem som leser dem at de kan få store følger. Jeg har valgt å kalle disse bøkene for ”de skjeve perler”.
Ta Sverige. Tenk på forfatterskapene til Villy Kyrklund, Erik Beckman og Lotta Lotass, og dere begynner å skjønne hvor jeg vil. Jeg skal si noe om de sære bøkene – for å alludere til Villy Sørensens skjellsettende perle av en debutbok: Sære fortellinger (1953). Og for å bli i Danmark og antyde mer om hvor jeg vil. Jeg kunne også nevne Peter Seeberg, en underlig historie som Fugls føde, 1957, og selvfølgelig Inger Christensen, det kicket av en roman som heter Azorno (1967). Inger Christensen har skrevet et vakkert essay om barokken som nettopp sirkler inn det jeg er på jakt etter. Essayet heter “Jeg tenker, altså er jeg en del av labyrinten”, og det åpner sånn: “På portugisisk betyr il barocco en skjev perle. Og Barokken er nettopp en slik skjev perle; en storslått, besynderlig, urimelig, ja likefrem smakløst forvridd perle, som nettopp ikke er den fullkomne perle, men en fullkommen annerledes perle.”
Vi har også noen slike bøker i Norge. Annerledes bøker. Jeg skal nå gi dere ti titler. Det er ikke sikkert de har forandret livet mitt, det er heller ikke sikkert de er mesterverker, men de har alle vært merkelig inspirerende. De har liksom kommet bakpå meg og overrasket, tiltet mine forventninger, de har vært vektstenger som har vippet bort digre steiner og avslørt hull helt ned til Kina. Kan man gjøre noe mer vesentlig enn det? Skrive sånne bøker? Inspirerende bøker?
Det vil alltid være mennesker, lesere, som samler på skjeve bøker. Derfor er dette også litt opp til oss: Ved å være med å løfte frem denne typen litteratur, er vi med på å fremme en åpenhet og nysgjerrighet og leselyst som også vil gagne oss selv.
Ti skjeve perler
1. For synsvinkelskiftene. Kjell Askildsen, ikke novellene, men en roman fra 1969: Omgivelser. Fire mennesker på en øy – en øy med et fyrtårn, bør jeg kanskje legge til. Jeg leste denne boka omtrent da jeg begynte å skrive selv, og jeg har siden alltid tenkt at få litterære grep er mer virkningsfulle enn å skifte synsvinkler.
2. For sin sjangerblanding. Cecilie Løveids debutbok Most, 1972. Om Veslemøy og Marit og den upålitelige John Wesley, om kjærlighet og natur og øya Most. Most er den første av Løveids fire punktromaner, eller lyriske kortromaner, som når et toppunkt med Sug. Løveid skriver med noe jeg vil kalle et språklig begjær eller kanskje bedre: begjær etter språk. Hun beveger seg i grenselandet mellom poesi og prosa, mellom drøm og virkelighet, mellom det folkloristiske og det episke, mellom logiske sammenhenger og frie assosiasjoner.
3. For hva den gjør med rom. Finn Carling: Piken og fuglen, 1952. En miniatyrroman med en ukonvensjonell behandling av rommet, en av de fiksjonsvariablene det eksperimenteres minst med. Romanen foregår i et tidløst landskap og er preget av en slags kulisser, men allikevel gjør Carling noe spennende, han lar personene gå inn i ”umulige” rom, hvis dere skjønner hva jeg mener. Det stemmer ikke hvis man forsøker å tegne det opp, og det er ikke så enkelt som at det dreier seg om parallelle universer. Det er mer rom i rom. Det er sikkert ikke tilfeldig at Carlings selvbiografi heter I et rom i et hus i en have.
4. For å våge noe allegorisk. Solveig Christov, Torso, også den fra 1952. 1952 var et godt år for norsk litteratur, det var også da Trygve Åslund ble født. Torso viser at det finnes alternativer til den psykologisk-realistiske fremstilling. Menneskene i romanen bor på en hylle i fjellveggen og lever i spennet mellom lengselen mot høyden og frykten for avgrunnen, og bare denne korte antydningen røper at Christov lar en symbolsk og allegorisk skrivemåte prege romanen. Boka ble naturligvis kritisert for å være ”for tørr”. Selv blir jeg fylt av safter når jeg møter en slik vilje til å skrive annerledes.
5. For sitt språk. Geir Pollens roman Hutchinsons Eftf, 1998. Jeg nyter det litt arkaiske, litt omstendelige språket, eller den stemmen som skapes når Pollen skriver om en antikvariatbokhandlers nysgjerrighet på en stamfar som var forfatter av pionerverket Fluefiskeriets Anvendelse i Norge, og om den selvsamme antikvariatbokhandlers pasjon for en kvinne som forsker på dronning Mauds selskapskjoler.
6. For på snaue 90 sider å skape forbausende mye undertekst. Mette Karlsvik: Flytårn, 2007. Historien om Flygelederen som sitter i flytårnet og har utsikt og oversikt. Samtidig et riss av Norges historie, fra steinalderen til i dag, fra tidlig innvandring til sen utvandring. Flygelederen har ikke fullt så god oversikt over følgene av å sitte i flytårnet, strålingen, eller over sine nærmeste etter at han innleder et kjærlighetsforhold til Nora. «Flyveleiaren snur seg mot Nora. Hestehalen hennar er eit mørkt, mjukt og tjukt spørsmålsteikn.» En på samme tid enkel og dyp bok om samferdsel og kommunikasjon på mange plan.
7. For motet. Johan Borgen: ”Jeg”, 1959. Jeg er full av beundring for en forfatter som etter en suksess som Lillelord-trilogien, og etter at folk roper mer, mer, skriver en tynn, utradisjonell roman som gjør at han mister ¾ av Lillelord-leserne. De fleste lesere falt antakelig av alt på første side der jeg-personen deler seg i to og jeg står ved huset og samtidig ser seg selv stå i skogkanten og gå innover stien. Men som Hans Herbjørnsrud skrev i Samtiden kort tid etter utgivelsen – og det viser hvilken betydning nettopp slike skjeve bøker kan ha: ”Vi unge har innlemmet Borgens metafysiske roman ”Jeg” blant våre hellige bøker…”
8. For sin sjeldne, tidlige prosamodernisme. Rolf Stenersen, Stakkars Napoleon, 1934. I denne boka finnes elementer som trekker tanken både til ekspresjonisme og surrealisme, i tillegg rommer den impulser fra psykoanalysen i form av stoff fra det underbevisste. Stakkars Napoleon er et av de første forsøkene i Norge på stream of consciousness. En rekke løsrevne innfall er bundet sammen av assosiasjoner og omkved, kanskje med døden som et slags sentrum. Boka fikk bare dårlige kritikker. Til og med Sigurd Hoel syntes romanen var så besynderlig og utilgjengelig at han først refuserte den. Stenersen sa for øvrig at han ville skrive som Ludvig Karsten malte, en påstand jeg finner meget ansporende.
9. For sin insistering på forskjellen mellom menn og kvinner. Kari Bøge, Vivian, hvit, 1974. En kvessende og sanselig og originalt vinklet feminisme, og dét midt i den dogmatiske sosialrealismens glansperiode. Rett og slett et betimelig kvinnelitterært avvik, preget av en kroppslig, språkkritisk fortellemåte. Mye av handlingen, som dreier seg om frigjøring, foregår på det indre plan. For øvrig er også de typografiske løsningene i denne boka spennende.
10. For sine lange, melodiske setninger. Morten Claussen: Laura, 2003. 
Handlingen, eller ikke-handlingen, er lagt til rikmannssønnen Benjamins overdådige barndomshjem der han gjør alt for å ikke gjøre noe som helst, iallfall ikke dra tilbake til studier i London og til kjæresten Laura. Et særdeles vellykket eksempel på senmodernisme, og med et slags proustaktig språk som nav. Hvert av de 36 kapitlene, alle på 2-4 sider, består av én eneste setning. Som om hvert kapittel er fortalt i ett langt pust.
For å avslutte: Burde vi ikke starte en offensiv for de skjeve perlene? Jeg ser for meg at vi i de neste ukene snakker, blogger, tvitrer, skriver på facebook, skriver artikler om disse bøkene. Jeg ser for meg at vi får bokhandlene til å stille ut slike bøker, at vi får bibliotekene til å plassere dem ved utlånsskranken, at vi får forlagene til å gjenutgi disse sjeldne bøkene i noe de kaller Kultserien. Jeg ser i det hele tatt for meg at det bare blir skjeve bøker i sommerferien.
