Kjell Ivar Sandvik til minne

Poeten Kjell Ivar Sandvik døde fredag etter kort tids sykdom. Her er Cecilie Cottis Østrengs minneord over en kjær venn og kollega.

Kjell Ivar Sandvik (f. 1962) debuterte i 2004, og skrev i alt fire diktsamlinger. Den siste, Ingen av oss er borte, kom ut på forlaget Vigmostad & Bjørke  i 2015.

Her er ordene til Sandviks venn og kollega Cecilie Cottis Østreng.

Kjære venn, du var et ekstraordinært menneske, og i hele ditt vesen poesi. Du åpnet en verden av ord i meg, men her ved avskjeden er det som om ingen av dem strekker til, ingen har egentlig verdi.

For hvordan sier vi farvel? En sjelden gang i livet kan man oppleve at ens eget liv skifter retning i møte med en fremmed, man ser på en ny måte og får leve sitt eget liv med ny mening. Det skjedde for meg da jeg møtte deg.

Det var du som gjorde at jeg ble poet, ga meg troen på at jeg kunne, at det var lov å drømme stort. Ditt talent, engasjement, lidenskap, raushet og tro, var vågen ikkje visst um, for meg, du var bare plutselig der med stor og dypt bevegende kraft.

Kjære venn, du lærte meg så mye, pusha meg ut av flinkis-komfortsonen og utfordret meg til skrive noe som betydde noe, noe innerst innefra, våge kjenne at jeg risikerte noe. Jeg kjente deg ikke da, ble litt forbanna og tenkte; Her skal du få! – og skrev så komfortsonen regnet ned fra skriveverandaen. Fra da av var du der med støtte, råd, kunnskap, erfaring og ståltro. Resten er historie, historien om et sterkt vennskap, om poesi som en måte å være til i verden på.

 

sanvikI den dyrebare tiden vi fikk som venner fikk vi begge ut to diktsamlinger, delte strevet og lykkefølelsen, diskuterte ordenes plassering og betydning, fikk dele magiske poesikonserter sammen med vennene våre i Kammerpoetane, men også refusjoner, nær kvelende sceneskrekk, hardt arbeid, skuffelser, tvil, tro, og ukuelig pågangsmot. Ingen delte gleden som deg når et dikt endelig falt på plass. Ingen kunne som deg bli euforisk for noe som gikk bra for meg. Ingen jobbet hardere. Ingen drømte større. Ingen skrev vakrere. Ingen sto på som deg for at andre skulle klare det.

I sorgen lyser alt det gode opp. Da vi skulle til Averøya for å lese dikt var vi sekunder fra å miste flyet fordi vi diskuterte oss helt vekk i en linje som ikke satt. Vi løp nedover Gate 19 med blodsmak i munnen og hosta helt til Kristiansund, – for én linjes plass. Slik var poesien. Slik var du, men aldri én eneste gang mistet du toget hjem til Asker og familien din, Mette og barna som du elsket høyere enn alt. Den togtiden var hellig for deg.

Kjære Kjell Ivar, det er så vanskelig å fatte at du ikke er her mer, å miste deg er et ubegripelig tap. Norge har mistet en stor poet, men poesien din blir stående å skinne for all tid.

 

cottisKjære venn, jeg sier farvel i dyp takknemlighet og sorg. Det å skrive er tidvis et veldig ensomt sted, men hvor mye mindre ensomt det ble når det var deg å dele med. Sammen med deg var selv det uoppnåelige lov å håpe på, så jeg tror du hører meg og forstår når jeg sier farvel med Dylans ord;

 

«I hear the ancient footsteps like the motion of the sea

Sometimes I turn, there’s someone there, other times it’s only me»

Kjære venn, takk for at det var deg.

 

Cecilie Cottis Østreng

 

-- annonse --