Kan noen oversette denne romanen?

30 ÅR SIDEN. Muren falt, og Per Anders Madsen forteller om det politiske spillet i tiårene før og månedene etter november 1989. Det er blir en svært interessant fortelling.

– Murens fall er vårt 1968, sa NRKs litteraturmedarbeider Knut Hoem i sitt foredrag om bøker i Tyskland etter 1989 under tysk-norsk litteraturfestival. Spesielt trakk han fram Peter Richters «89/90».

Det var Regina, kjæresten til min kompis Espen, som tipset meg om romanen «89/90» av Peter Richter. Jeg var i deres leilighet i Pankow øst i Berlin, altså i nabolaget til Margot og Erich Honecker, henholdsvis utdanningsminister og partisekretær i det landet som inntil den 3. oktober 1990 het DDR. Da jeg hadde spurt litt sånn ut i luften hvilke tyske bøker de absolutt ville anbefale fra årtusenskiftet frem til i dag, hadde Regina kommet på Richters roman, og begrunnet det med at boken fortalte historien om det som i ettertid er blitt kalt «Die Wende» akkurat slik som hun husket at det var. Regina er fra Schwerin i Mecklenburg-Vorpommern, og altså født og oppvokst i det tidligere DDR.

FOREDRAG: Knut Hoem i NRK holdt foredrag under tysk-norsk litteraturfestival i helga. Foto: NRK

Murens fall er vårt 1968

Gleden ved å se sin egen barndom og ungdomstid gjenskapt i kunst er ikke noe man skal undervurdere. Den nordnorske essayisten Tor Eystein Øverås har skrevet om dette, om hvor stas han syntes det var å lese «Nordlands Trompet» av Petter Dass, for som han skrev, det trengtes fremstillinger av Nordland, der fargene ikke alltid var havsblå eller hvit over snøkledte topper. Noen måtte da også kunne vise frem hvor grønt det var der om sommeren! Noen av dere i salen er sikkert i likhet med Regina vokst opp i Østtyskland. Det har jo ikke jeg. Min interesse kommer annetsteds fra, men jeg tror jeg deler en spesiell interesse for murens fall med flere i min generasjon. Murens fall i 1989 er like viktig for oss som var unge da den falt som 1968 var for våre foreldres generasjon. Den skjedde i de samme formative årene. Samfunnsendringene som fulgte i kjølvannet av dette har preget oss, slik 1968 gjorde det for de som var unge da. Nå tretti år etter går det an å se historisk på det som skjedde, men det har tatt tid. Inntil nylig var alt som hadde med murens fall å gjøre samtid. Å forsøke å historisere dette, å gjøre det til en generasjons erfaring var det vel bare Tore Renberg som var frekk nok til å gjøre, slik han gjorde det i boken «Mannen som elsket Yngve». Dere husker kanskje hvordan han spoler tilbake innledningsvis, der, og blant annet skriver:

«Det heter EF, og vi er mot det, det heter Sovjetunionen, og det forandrer seg fra dag til dag, det heter Perestrojka, nedrustning og Glasnost. Amerikanske tropper settes inn mot Panamas diktator Manuel Noriega, Intifadaen på vestbredde og i Gaza er to år gammel, og det er ikke lenge siden kinesiske militære kjørte panservogner inn på den himmelske freds plass i Peking med tåregass, skarp ammunisjon og sporlys, åpna ild og meide ned tusenvis av demonstranter».

Strid om tysk sannhet

Lenge var enhver roman som utkom i Tyskland om murens fall og Tysklands gjenforening som saksinnlegg å regne i den store tysklandsdebatten. Det utkom bøker, som bare inneholdt de sentrale innleggene i avisene. Veldig kort fortalt handlet denne debatten om de intellektuelles rolle da muren falt og under den påfølgende såkalte gjenforeningen av Tyskland. 90-tallet var tiden for det som ble kalt den tysk-tyske litteraturstriden, og de intellektuelles rolle og innflytelse ble tatt på et største, rørende alvor. Alt dette her satt jeg på Blindern og slukte. Jeg elsket denne litteraturstriden.

Forfattere med håndbrekket på

For noen var Christa Wolf, DDRs ledende forfatter selve omdreiningspunktet. For meg var det hennes vesttyske motstykke Günter Grass.

Felles for dem begge var at ingen av dem delte Helmut Kohls og et overveldende flertall av det tyske folks ønske om en rask gjenforening. Nei, begge to hadde satt håndbrekket  på. Jeg skrev hovedoppgave om romanen «Ein weites Feld», en lang historie, der så Grass trakk paralleller til Otto von Bismarcks samling av Tyskland i 1871. Hovedpersonen er en litt skrullete kulturformidler fra øst. Vi møter ham spaserende rundt i Berlin sammen med en gammel Stasi-spion i årsskiftet 89/90. I bakgrunnen hører vi lyden av «Murhakkespettene», som hakker løs suvenirer i bakgrunnen.

De kritiske sosialistforfatterne Grass, Christa Wolf, Christoph Hein og Stefan Heym oppfordret folk til å bli og bygge en reformert sosialisme i DDR, framfor å la seg annektere av Vest-Tyskland. For dette ble de slaktet, lest, diskutert, kritisert og elsket om hverandre. Så ble Stasiarkivene åpnet, og dermed fulgte nye kapitler, og diskusjoner.

Men det stoppet jo ikke med denne eldre generasjonen. Den samme, jeg holdt på å si Shitstormen, traff jo Jana Hensel, født i 1976, da hun utgav romanen «Zonenkinder» så sent som i 2003, der hun mer enn antydet at for henne var DDR et godt sted å vokse opp. Men også dette begynner jo å bli veldig lenge siden. Bøkene har jo fortsatt å komme. Men diskusjonen har jo mistet noe av intensiteten. Jeg har for lengst mistet oversikten, men snublet altså over den boken som jeg i det store å hele skal bruke resten av dette foredraget til å snakke om.

BESTE MURROMAN: Peter Richters «80/90»

Ingen har sannheten

Peter Richter er født i 1973 i Dresden. Romanen «89/90» utkom i 2015, og hele teksten hviler på et nytt, forbløffende grunnpremiss. Det går ikke lenger an å ta for gitt at noen, heller ikke i hjemlandet, har noe som helst forståelse av hva DDR var.

Hva gjør man da når man skal fortelle fra et land, som ikke har eksistert på tretti år. Jo, han innfører fotnoter. Hvorfor skal nå historikerne ha noteapparatet for seg selv, kan det virke som om han har tenkt. Også historikerne har selvsagt befattet seg med DDRs svanesang og den påfølgende såkalte gjenforeningen som fulgte i flukt med undergangen. I 2009 utkom «Endspiel», sluttspill. Med undertittel Die Revolution von 1989 in der DDR, signert historikeren Ilko Sascha Kowalczuck. Med sin friske stil, som inkluderte mange personlige historier fra folk som både var høyt og lavt i hierarchiene ble dette noe av et standardverk. Naturligvis med fotnoter.

Murens fall med 15-åringens blikk

Når falt egentlig muren i Berlin? Der Fall der Berliner Mauer begann am 2. mai 1989 in Ungarn, skriver Kowalczuck, for da åpnet Ungarn grensen til Østerrike. Den falt offisielt 9. november 1989, som vi vet, men det sprakk opp før det.

Før sommerferien hadde 100 000 DDR–borgere reist ut av landet via Ungarn, før DDRs myndigheter atter gjorde et siste forsøk på å skalke lukene igjen. Toglinjen fra Berlin til Budapest går som kjent via Dresden og Praha. Og nå skal vi så å si hoppe av i romanen til Peter Richter, og stige inn verdenen til den 15 år gamle hovedpersonen. Han har ikke Walk-Man, men ellers svirrer de samme bandene i luften i Dresden som de gjorde i Sandviken i Bergen på samme tid. Ungdommene hører på The Smiths, The Cure, i tillegg til lokale postpunktband som Kaltfront eller MCB fra Magdeburg, som blant annet gjorde lykke med låten Heavy Mörtel Mischmaschine.

Oh! Bindingsverkshusene!

Vår femtenåring har en mentor, en eldre mann, omtalt som Der grosse M. (Alle personene i romanen har bare forbokstaver til navn). Denne mentoren er en kritisk, men lojal sosialist. Han svermer ikke for reiser til Toscana. Det er da like vakkert i Sächsische Schweiz, forteller han ungdommene. De har kanskje ikke sypresser i Sachsen, men de har Pappeln, popler! Dessuten har de bindingsverkshus i denne idylliske delen av Sachsen, hvor Elbe renner malerisk gjennom byen, noe som får fortelleren til å utbryte på svært rørende vis: Oh, die Umgebindehäuser, wir lernten viel darüber! Åh, Bindingsverkshusene, vi lærte så mye om dem. Dette er nok den eneste gangen en såkalt interjeksjon forekommer i denne romanen, oh! Dertil et sjeldent utropstegn.

Til bindingsverkshuset hører også en fotnote nummer 30, er dette av 152. Der står det: Spezieller Bautyp von Bauernhäusern in Schlesien, Böhmen und Sachsen mit Mischung aus Holz und Massivbauweise. Sehr Komplex. (Spesiell byggeskikk på bondegårder i Schlesien, Böhmen og i Sachsen med en blanding av tre og stein. Svært kompleks.)

DDR var altså også et land der 15-åringer lærte om bindingsverkshus. Først trodde jeg at det var på skolen de lærte mye om det, men når jeg nå ser på den siden igjen, så kan det også være at det var denne eldre mentoren, som fortalte ungdommen om disse vakre husene som de hadde så mange av i deres land. Første mai dette året, altså dagen før Muren begynte å falle ifølge historikeren Kowalczuck, er det for så vidt business as usual for femten år gamle skoleungdommer i Dresden.

Kommandert ut med faner

Det er travel vår, der ungdommene har mengder av oppgaver, om de nå er med i kommunistpartiets ungdomsorganisasjon Freie Deutsche Jugend eller ikke. Vår unge mann blir kommandert ut til å gå med DDR-fanene på første mai. Der går de da, en litt forhutlet forsamling. Skoleungdommer, noen veteraner og andre som ikke har noe hus på landet eller hage å stelle. I det ingen vet skal bli det siste 1. mai-toget i Dresden med DDR-faner i stor skala.

De går forbi en ærestribune med partitopper nedover det som da het Ernst Thälemann-strasse (nåværende Wilsdrufferstrasse), men femtenåringen synes tribunen virker stusslig sammenlignet med den tribunen de så på teve fra Berlin. Etter et kvarter er det slutt og de slenger fanen på et lasteplan med en slik kraft og med et hyl, som minner om Petra Felke. Her kommer det selvsagt en fotnote. Petra Felke. Gull under sommerlekene i 1988 i spydkast under OL i Soul. Noen som husker henne?

Etter det som ingen vet skal bli det siste første mai-toget i Dredsen med DDR-faner i stor skala drar ungdommene videre til det såkalte Nymfebadet på slottet Zwinger signert arkitekt Andreas Pöppelman fra det herrens år 1709, som det står i en fotnote. Ved fontenen treffer vi den unge mannens love interest, som de sier borti England; en jevnaldrende jente iført blå FDJ-skjorte, som signaliserer at hun er aktiv i ungdomsorganisasjonen til det styrende sosialistpartiet. Det hele så ut som et propagandafoto fra søttitallet, som Richter skriver.

Handling fra skolehverdag

Den unge jenta, som er med oss første halvdel av romanen, er en brennende lojal ungsosialist, noe som er blitt sjeldent i 1989. Hennes analyse av nymfebrønnen er at den er bygget på blod og svette fra østtyske arbeidere. Vi har å gjøre med en femten år gammel jente, som brenner for sosialismen på samme vis om svenske Greta Tunberg i disse dager brenner for klimasaken. Ja, slike jenter fantes det vel også denne våren i DDR.

En ikke ubetydelig del av denne romanen utspiller seg på skolen, noe som jo ikke er unaturlig, siden ungdommene er i skolealder. Boken består også av mange miniportretter av mange forskjellige lærere. Peter Richter tegner et varmt portrett av en av dem, lærerinnen i Statsburgerschaftskunde, altså samfunnsfag. Hun begynner hver time med å møte klassen med hilsenen «Freundschaft». Så sier hun Volksgemeinschaft! Det er i sin tur stikkordet for en prøve, der elevene blir hørt i hvordan nazistene brukte begrepet Volksgemeinschaft, altså folkefellesskap for å tilsløre de relle klassemotsetningene, og for å dreie aggresjonen mot andre, jøder for eksempel.

Mens elevene skriver så blyanten knekker om dette emnet, sitter lærerinnen og tygger i stykker brillene sine og smiler lurt. Wir mochten sie im Allgemeinen sehr, som det står. Vi likte henne i det store og hele veldig godt. Jeg skulle gjerne dvelt lenger ved skildringen av tilværelsen til disse ungdommene, da det samfunnet de hadde vokst opp i fortsatt fantes.

Ta for eksempel fotballkampene. Det lokale laget Dynamo Dresden får besøk av Berlins Dynamo, og bortepublikummet roper: Vi har bananer, det har ikke dere, og hjemmefansen blir fra seg av raseri, fordi det stemmer. Fotnoten her gjør rede for hvor man skal legge trykket. En Dynamo med trykk på første stavelse er det som driver lykten på en sykkel. Dynaaamo, derimot, er fotballklubben, og den som ikke visste det var enten fysikklærer fra vest eller uvitende, som Peter Richter skriver.

Det regner brostein

Men vi må videre, for i oktober/november skal jo denne staten rase sammen. Hos Peter Richter skjer dette sammenbruddet på paradegaten, som betegnes med det franske ordet Rue i boken, men som i virkeligheten heter Prager strasse. Som går fra den vakre jernbanestasjonen og ender ved ruinen av Frauenkirche.

Ved daværende Hotel Königsten, som nå heter Ibis Hotel Königsten, står en menneskemengde. Noen med brostein i hendene opp mot en vegg av politifolk med skjold. Plutselig regner det brostein. Flagg blir brent. Noen roper vi vil ut, mens andre roper vi vil bli. Det er ingen entydig vilje i folket på dette tidspunktet, og derfra ramler DDR sammen på en måte som er godt kjent fra historiebøkene.

Dagen etter, nærmere bestemt den 6. oktober slår vår femtenåring opp avisen på foreldrenes frokostbord. Det står det faktisk en notis om såkalte rowdyhafte ausschreitungen, altså utskeilser. Her følger en veldig festlig utgreiing om bruken av engelske låneord i østblokken, deriblant ordet Rowdie, et ord som til da hadde vært brukt om fotballpøbel, men som nå ble sagt om disse menneskene som var begynt å demonstrere ved Hauptbahnhof og på Prager Strasse.

 

Nytt språk for en ny tid

Akkurat her, når vi nå er midtveis i romanen, dukker det også opp et nytt vokabular i skolegården og andre steder hvor folk møtes. Det ble snakket om å overvinne maktmisbruk, om å overvinne språkløsheten, og om dialog. Dette var tiden for veggaviser og resolusjoner, selv apotekeren på Schillerplatz hadde fylt utstillingsvinduet med opprop og krav. Folk skrev åpne brev til avisene med bekymringsmeldinger om hvordan det sto til med sosialismen i vårt land. Så skriver Richter: Jeg vet hvor verdensfremmed og naivt dette låter, men den gangen, i disse dagene tenkte jeg virkelig at dette handlet om å få realisert en virkelig sosialisme, den sanne versjonen. Vi trodde virkelig at dette handlet om Bakunin (altså Michail Bakunin, en av anarkismens forgrunnsfigurer) mot Stalin.

Bilene er første blikkfang fra vest

Selve murens fall, altså i betydningen åpningen av grenseoverganger den 9. november 1989 opplever vår femtenåring på avstand. Først en uke etter kommer han dinglende over grenseovergangen i Chauseestrasse, skeptisk. Det første han legger merke til er, gjett hva det er, Ja. West-Autos, biler fra vest. Med seg har han sin kritiske sosialistvenninne. Hun merker seg satelittfjernsynstallerknene på balkongene og tyrkerne. Hun nekter for øvrig å gå i banken for å ta ut de 100 markene, som alle DDR-borgere fikk i gave fra forbundsrepublikken.

Når de oppdager at DDR-borgere reiser gratis med offentlig transport ,vil hun heller gå. Og hva gjør ungdommen så? Jo nå må alle huske at det er to barn av akademikere. Vår femtenåring er legesønn, så de to går selvsagt til Neue Nationalgalerie, og ser på amerikanske modernister. Hvor troverdig er så det, jo det tror jeg er akkurat noe som to litt veslevoksne ungdommer kunne finne på å gjøre.

Fellesskapet med «Beatles»

Peter Richters roman har det felles med Lars Saabye Christensens «Beatles» fra 1984 at ungdommelig uskyld skal slå over i desillusjon og det tragedie. Det tragiske, som jeg ikke så helt komme, er at en del jevnaldrende blir forvandlet til nynazister og skinheads nærmest over natten. Slik det er fremstilt her blir alle de som ikke barberer seg på skallen definert som Linke, altså venstreorienterte.

Vi får høre om ungdommer ned i trettenårsalderen, som kjøper seg såkalte bomberjakker for velkomstpengene i vestberlin mens de slenger meldinger av typen «ins gas mit dir du linke Sau». Og de mente meg, sier femtenåringen i romanen til Peter Richter. På dette tidspunktet, om ikke før, er det all grunn til å tenke gjennom ståstedet til forfatteren, og hvor han snakker ut fra, for erindringen er som kjent en troløs ledsager.

I Siri Hustvedts nye roman «Minner om fremtiden» handler det blant annet om et famøst middagsselskap til Uncle Henry, der alle husker vidt forskjellige ting om det som skjedde der. Peter Richter skuer bakover, men står med begge beina plantet i 2015, som var det tidspunktet da romanen utkom. Ungdommene fra 89 er blitt i førtiårene. De er blitt mødre og familiefedre, og noen av dem som hadde barbert skallen i 89 har vel havnet på den mer ytterligående kanten av innvandrings- og islamkritiske bevegelser. Kan det være slik at den nye høyrepopulismen og innvandringsmotstanderen gjør at Richter gjør skinheadsene i Dresden anno 89/90 viktigere enn de faktisk var?

Fremveksten av skinheads

Da jeg kom til Dresden for å studere tysk litteratur i februar 1995, så jeg lite til nyfrelste nynazister. Men så oppholdt jeg meg mest i studentmiljøet og i den raddisdominerte bydelen Neustadt. Jeg kan heller ikke huske at nynazister hadde en særlig stor plass i Uwe Tellkamps roman «Tårnet» fra 2013, hvor også en ungdom med legeforeldre i Dresden spiller hovedrollen. Men i den boken var det foreldrene og deres store og små synder. Deres store og små tilpasninger, som står sentralt. Mennesker som naturlig nok i større grad var ofre for systemet, enn tilfellet var for 15 -16 år gamle ungdommer. Nå er høyrepopulisme, innvandring, Islam og liberale verdier som står på dagsorden. Det er det vi snakker om. Og denne samtalen får tilbakevirkende kraft. Skinheadsenes og fremmedfrykternes framvekst i ruinene av DDR er det ene av to hovedtemaet i romanen.

I strøket der vår femtenåring bor begynner det utover i 1990 å sirkulere Mercedeser med såkalte AltEigentümer bak rattet. Dette er tidligere eiere, som planlegger å gjøre krav på eiendom, som de forlot eller som ble ekspropiert etter 1945.

Sommeren 1990 går femtenåringen, som nå er blitt seksten på sitt første teknoparty. Han går gjennom en kommunal barnehage, hvor det står en rakett, slik det sto en rakett i mange kommunale barnehager til minne om DDRs astronaut Sigmund Jähn, som var med på sovjetiske romferder. De går så ned i en kjeller som var et tilfluktsrom før. Der lyser det og blinker det og oppå en høyttaler står en mann i dykkerdrakt. De synker så inn i die wortlose welt da unten. Den ordløse verdenen der nede.

Til slutt i boken ser vi punkere og rastaflettede ungdommer barrikadere seg på hjørnet Louisenstrasse/ Alaunstrasse, hvor de venter på et angrep som aldri kommer. Solen går ned over den første arbeider og bonde-staten på tysk jord, som de likte å kalle «das kleine Scheissland», das aber irgendwie doch unsere war, dette lille drittlandet som allikevel på en eller annen måte var vårt, skriver Richter.

Et «vi» gikk i stykker

Det fantes et «vi» i DDR, og dette «vi» gikk i stykker, og at dette ikke i tilstrekkelig grad ble erstattet av noe nytt som kunne holde folk sammen. Dette er et mitt syn romanens andre store hovedtema.

Peter Richters roman er som roman betraktet svært vellykket. Trofast mot egen tone og stil og med et høyt presisjonsnivå. Så vet jeg også at jeg ikke trenger å bla lenge i bokhyllen før jeg kommer over andre og kanskje hardere skildringer av DDR på sent åttitall. Jeg tenker da for eksempel på Angelika Klüssendorf, og hennes to romaner på norsk: «Jenta» og «April». Disse bøkene beskriver samme samfunn, men da fra synsvinkelen fra to vanskjøttede søsken som vokser opp med en fordrukken og voldelig mor.

Helt til slutt: Tilbake til skolebenken! Ifølge der Spiegel ble 7000 av Sachsens 52 000 lærere sparket de første årene etter gjenforeningen. Før det hadde de vel hatt hverdager ved kateteret med gleder og sorger som kjennetegner alle klasserom. De hadde også vært utsatt for juks. På side 76 i boken blir en guttene, og attpå til en av dem som er med i det prestisjefylte Knabenchor i Kreuzkirche tatt i fusk. Og det er attpåtil faren hans som har rigget det hele. På en av siden i ordboken Duden har pappaen limt inn en oppskrift på hvordan sønnen skal disponere stiloppgaver. Der sto det:

1. Innledning. Hvem er forfatteren. Når skrev han det – og hvor?

2. Et sitat fra teksten. Hva betyr sitatet. Hvordan er det formulert. Hva vil dikteren si.

3. På hvilken måte oppfordrer forfatteren til ettertanke til handling? Til endring?

4. Hvorfor har dette betydning for oss?

5. På hvilken måte berører teksten grunnspørsmål i våre liv?

6. På hvilken måte berører dette spørsmål om hvordan vil endre oss? Hvorfor er dette viktig for oss?

7. Hvordan kan vi som er unge i dag konsolidere samfunnet vi lever i? Vi er avantgarden. Teksten kan hjelpe oss å forandre verden. Filosofene har jo, ifølge Marx, tolket verden, men det handler jo om å forandre den. Dikterne kan hjelpe oss til å finne vår plass i verden.

8. Til slutt kan vi slå fast at dikteren har at rett når han sier at: ( Eksempel).

9. Til slutt kan man si at dikteren riktignok har rett, men at det mangler det mangler noe, for eksempel arbeiderklassen eller partiet vår vei er den rette. Lærerinnen som oppdaget dette hadde først bedømt dette som juks og en politisk provokasjon, men måtte etterpå innrømme at guttungen hadde skrevet mange stiler etter dette skjemaet og fått topp karakter. Det hadde dessuten broren hans også. Farens jukselapp var altså ikke helt på siden, og det kan jeg bare slutte meg til.

Spesielt punkt 5 vil jeg slutte meg til. På hvilken måte berører teksten grunnspørsmål i våre liv? Peter Richters roman berører grunnspørsmål i våre liv.

Kan eventuelle forleggere i salen være greie og oversette den til norsk?

-- annonse --