Krim – og annen litteratur

Jørgen Brekkes nye roman handler om krimlitteratur - og annen litteratur. Og et par mord.

Kan alle drepe? Det er spørsmålet Jørgen Brekke stiller i sin sjette roman om politimannen Odd Singsaker. Eller rettere: Han påstår det. Eller kanskje det ikke er han, kanskje det er forfatteren Anthon Bruun som gjør det i sin roman Alle kan drepe? Som Jørgen Brekkes roman handler om. Men vent litt: Er det virkelig Anthon Bruun som har skrevet den boken?

Forvirret? Kanskje litt. For her er det lag på lag og temaer skapt for forvirring. Men det gjennomgående temaet i Jørgen Brekkes roman er altså påstanden om at alle kan drepe. Og her snakker vi ikke om selvforsvar eller nødvendighet. Vi snakker om drap på person som ikke nødvendigvis har gjort noe galt.


Jørgen Brekke:
Alle kan drepe

Krim/spenning
Juritzen
365 sider

«Det er en roman som utforsker krimsjangerens muligheter», skriver forlaget Juritzen om boken. Og kanskje er den det. Men jeg er litt usikker på om forskningen gir veldig relevante resultater. Etter denne leseres mening blir det hele litt for springende, og ikke så veldig troverdig.

Nybakt pappa

Men vi har altså med en fin type å gjøre i politietterforskeren Odd Singsaker. Mange lesere har lært å sette pris på den snart pensjonsklare, hjernesvulstrammede politimannen, som tidlig i boken for sikkerhets skyld blir pappa igjen. Noe han forøvrig synes tar litt mye av tiden hans.

Men det handler ikke først og fremst om småbarnspappa Singsaker denne gang. Det er flere tråder her. Det handler for eksempel om den noe miskjente romanforfatteren Anthon Bruun, som plutselig skriver en krim og raser til topps på bestselgerlistene. Og det handler om et brutalt drap med et mishandlet lik i Trondheim anno 2014.

Og ikke minst handler det om «Midtsommerbanden», fem ungdommer som møtes i Norrtälje utenfor Stockholm sommeren 1992. De har sommerjobb på sykehjemmet der, og bor på samme internat, «Åttan». Og det er her historien begynner.

Dødshjelp?

Påstanden om at alle kan drepe kommer fra Selma – manipulatoren i Midtsommerbanden. Rundt seg har hun den sky og vare Hedda, den smånerdete, men for så vidt livsglade Mika, som begge jentene er betatt av. Det er Humla, som elsker Selma og det er outsideren Asbjørn, som også vil ha Selma.

På sykehjemmet bor den alderdomssvekkede Grevinnen, som ikke har lenge igjen. Spørsmålet er om noen av de fem skal hjelpe henne over den siste kneiken.

Det overrasker neppe at hendelsene fra 1992 har føringer til det brutale drapet i Trondheim i 2014. Og – skal det vise seg – også til romanen Alle kan drepe, skrevet av denne litt sære forfatteren Anthon Bruun.

Historien er finurlig bygget opp. Med hentydninger i øst og vest. Til andre forfattere, til andre (fiktive) bøker og til andre litterære sjangere enn kriminallitteraturen.

Men resultatet blir dessverre litt vel søkt. Både når det gjelder historien bak Bruuns krimroman og sammenhengen mellom hendelsene i 1992 og 2014.

Springende

Vi har altså et mord med historiske føringer, og en utforskning av «krimsjangerens muligheter» å ta tak i. Og jeg synes det er strålende at man utforsker sjangerens muligheter, men det er neppe noen verdenspremiere at hendelser langt tilbake i tid dukker opp igjen i nåtid i krimromaner. Altså er det trolig det at det handler om en annen bok med samme tittel som er «utforskningen». Eller er det det at krimlitteraturen settes opp mot annen litteratur? Uansett: Noe banebrytende resultat av forskningen har ikke trengt gjennom hos denne leser.

Persontegningen lykkes i varierende grad. Vi kommer ikke spesielt tett på figuren Anthon Bruun, som har skrevet denne boken, og er en slags bærebjelke i fortellingen. Hans handlinger er for denne leser lite motiverte og ganske uforståelige. Singsaker er fin, men jeg er, og har også tidligere vært, litt usikker på Brekkes andre hovedperson, bibliotekaren Siri Holm, som stadig trekkes inn i historiene.

– I skønhed, Ejlert Løvborg.

Selma fra Midtsommerbanden er imidlertid en spennende ung dame. Hun skriver bok om et tenkt drap på henne selv, bruker altfor rød leppestift og tvinner guttene rundt lillefingeren.

– Alt kan gjøres i skjønnhet, sier Selma og snakker om å skrive noe så «vulgært» som kriminallitteratur. Apropos det, så åpner denne romanen med et Ibsen-sitat: «Og så i skønhed, Ejlert Løvborg. Lov meg bare det!».

Det er Hedda Gabler som sier dette til Ejlert Løvborg, når hun skjønner at han vil ta livet av seg, og gir ham pistolen.

Det blir ikke noen død i skjønnhet hos Ibsen. Og ikke hos Brekke heller. Det er ingen vakre lik i denne historien. Heller ikke på det området gir utforskningen av sjangerens muligheter noen banebrytende resultater.

Artig vri da: Boken begynner og slutter med bokbad i Trondheim. En forfatter «som har flyttet fra byen» er med i begge. En liten cameo fra forfatteren selv, som bodde mange år i Trondheim før han «flyttet fra byen».

OK lesning, men krim er fortsatt krim.

 

ATLE NIELSEN

 

(Foto: Juritzen Forlag)

-- annonse --