- Min tippoldemor var florentiner, så jeg har det i blodet, hevder Vetle Lid Larssen.
I ukens BokPod forteller Vetle Lid Larssen om forholdet til faren, om å dimme pga lav IQ, om redselen for døden og om å hete Vetle.
Her er noe av det Hallgeir Opedal og Vetle Lid Larssen er innom i ukens BokPod:
Om navnet Vetle
Foreldrene mine ville kalle meg Kamante – de var veldig opptatt av Karen Blixen, han var kokken hennes. Heldigvis grep min oldemor inn, så ble det Vetle isteden … ikke så mye bedre.
Om Italia
Moren min sa alltid «Demp deg» under oppveksten fordi jeg snakket med så høy røst. Så kom jeg til Italia og bodde hos en italiensk familie. Alle snakket sånn som jeg, følte meg hjemme der. (…) Jeg er italiener, min tippoldemor var florentiner, så jeg har det i blodet.
Om de unge gamle
Jeg var den «eldste» av de unge gamle. Jeg kunne ikke bli mer radikal, mer hippie, mer kunstner enn de som var i min omgangskrets, det var bare én vei å gå, bakover – inn i det reaksjonære. Og der har jeg befunnet meg godt siden.
Om forfatterskapet
Det er en slags ærlighet i det å ha villet skrive og så gå videre, har ikke bare vært suksess heller. (…) Jeg har holdt kølla hevet og det gjør jeg fortsatt.
Nå er det ikke noe annet å gjøre enn å kjøre det løpet ut. Jeg kunne godt tenke meg å begynne med import av Bordeaux-viner eller blitt aksjemekler eller forsvarsadvokat, men det kommer ikke til å skje. Så jeg er imponert over min egen stedighet. Jeg er imponert over alle der ute som skriver, for litteraturen i dag, det er ikke der det skjer, som for 50-60-70 år siden, det er ikke der du skal være for å tjene de store cashene eller bli verdensberømt, det er andre kunstarter som er mer i tidens fokus, film, musikk.
Om Jonas Gahr Støre
I Jonas Gahr Støre er det tapt en stor skuespiller, dessverre trådte han feil og ble politiker.
Om sykdom
Jeg skallet hodet i en stålbjelke da jeg skulle rydde i kjelleren. Det gikk 3 år, jeg fikk en datter, havnet på Sunnaas og faren min fikk Alzheimer, alt skjedde oppå hverandre (…) Det var mitt nullpunkt, jeg trodde alt var slutt.
Om venner
Å være syk gir en avklaring i forhold til venner. Mange av dem som du trodde var dine venner, viser seg ikke når du er dårlig, for de frykter jo svakhet og død og blir borte.
Om IQ-testing
Jeg gikk gjennom en IQ-test på Sunnaas, og ble dømt som hjerneskadd (…) Er elendig i sånne tester, kan ikke engang hjelpe datteren min med førsteklassepensum i matte, hjernen min er tall-blind.
Om boken om faren
Jeg synes boken fungerer, jeg har aldri fått så mye respons. Jeg er mer nådeløs mot meg selv enn jeg er mot faren min, sånn måtte det være. Hadde jeg framstått som helten i boken, hadde boken gått nedenom og hjem. Faren min er utlevert i min fortelling, han kan ikke forsvare seg i det hele tatt. Hadde han lest denne boken hadde han blitt fly forbanna noen ganger og skjelt meg ut, men han hadde også ledd høyt mange steder, og så hadde han tilgitt meg til slutt, det er jeg sikker på.
Om far og sønn
Jeg var veldig glad i faren min, han var en flott person. Men vi hadde et komplekst forhold, som mange fedre og sønner (…) De mest verbale mennesker kan føre de dårligste samtalene. Både faren min og jeg kan bruke språket til å fjerne oss fra realitetene like mye som å nærme oss dem (…) Det å ikke snakke sammen på det planet er også en felles erfaring blant menn, og mange fedre og sønner ikke minst.
Om samtaler mellom menn
Vi fører ikke den slags samtaler, om sykdom og livet, vi snakker om ting utenfor, om stjernehimmelen og politikk og kunst, og slåss som kamphaner, det er en sånn testosteronmåte å forholde seg til hverandre på. Som jeg også liker.
Om døden
Jeg ble tidlig klar over at livet forsvant, at det skal ta slutt. Synes det er litt kort og vil gjerne ha med meg smutt og smule, er skremt over prosjektet som er nødt for å ende med skipbrudd – et dårlig opplegg. Min angst for alder og voksenhet, har med det å gjøre, redsel for døden, faktisk.
Du kan høre hele ukens BokPod her.
