Janneken Øverland: Elsi Lund fra Oslo

Fra bokhylla: Bjørg Viks romantrilogi fra tidlig etterkrigstid - en viktig  oppveksthistorie fra Oslo.

Litteraturhistorien er full av oppvekstskildringer. Hovedpersonen og tidsepoken er nødvendige og viktige elementer i en fortelling om å vokse opp. Men i noen skildringer får selve åstedet for oppveksten en mer avgjørende betydning. Slik er det i Bjørg Viks romantrilogi om Elsi Lund. Disse bøkene kom forholdsvis sent i forfatterskapet, mellom 1988 og 1994. Da hadde det gått tjuefem år siden hun debuterte med novellesamlingen Søndag ettermiddag. De mellomliggende, banebrytende samlingene, og skuespillet To akter for fem kvinner (1975), sikret henne en tydelig plass i norsk litteraturhistorie.

Insisterende til stede

I de tre romanene om Elsi Lund, Små nøkler, store rom (1988), Poplene på St. Hanshaugen (1991) og Elsi Lund (1994), er ikke bare hovedpersonen og tiden viktig, men også stedet. Krigs- og etterkrigs-byen Oslo er gjennom disse nesten ettusen sidene insisterende til stede, og får stor innflytelse på handlingen.

Byen, gatene, parkene og plassene, trikkene og kafeene danner rammen om og spiller viktige roller i historien om Elsi Lund, den flinke, flittige og nysgjerrige jenta som vokser opp på St. Hanshaugen i Oslo. Hun er født midt på trettitallet, er datter til en hjemmeværende mor, har en far som er kelner, og er søster til en litt eldre bror. Og hun elsker å skrive. Det siste gjør at bøkene også meisler ut et ”kunstneren som ung kvinne”-portrett.

Rundt i byen

Fra meget tidlig barnealder ferdes Elsi rundt i byen, til fots, på sykkel og på ski. Og særlig med trikken. På et vis som nesten virker dristig i dag, sender moren henne allerede under krigen av sted med bytrikken for å utføre pålagte oppdrag hos fiskehandler, skomaker og baker. Vinterstid frakter hun hjemmelaget mat ned til faren, som jobber på den opprinnelige kafe Schrøder, i sentrum. Moren mener han ikke har godt av den dårlige restaurantmaten:

«Det er vinter og isroser på vinduene hver morgen. Det er krig. Elsi tar på ullkåpen, kaninskinnluen og gummistøvlene, mens moren pakker et par kasseroller inn i Aftenposten og Morgenposten og setter pakkene i bøffelvesken.»

Elsi er en veslevoksen jente. Når moren også formaner henne å løpe sammen med de andre til tilfluktsrommet, hvis det blir flyalarm, tenker Elsi at enten løper hun «… hjem i kjelleren eller til Schrøder. Hun vil ikke dø sammen med noen hun ikke kjenner.»

«Fredslyder»

Romanene følger Elsi gjennom barneår, skolegang, familieforviklinger og ungdomsforelskelser, fram til hun fullfører et journaliststudium, får en novelle på trykk og en jobb i en småby.

Det var aldri noen hemmelighet at disse romanene hadde sitt utspring i forfatterens egen oppvekst på St. Hanshaugen. Men romanverket løfter seg tydelig opp fra erindringsglimt og privathet og blir en nyanserik fortelling av allmenn interesse om en jentes møte med byen og verden i en helt spesifikk tid. Bøkene gir ladete situasjonsrapporter, med opphold i trange bomberom, rasjonering og krigsknapphet. Her er nabotragedier, ubehagelige lyder og lukter, støvete bakgårder, sengevæting og bombesjokk. En krigsdag kan oppleves «matt og oppskrapet som en slitt melkeflaske.»

Siden, når freden er tilbake, letter trykket og fortellingen akkompagneres av trikkeklemt og «fredslyder», som den «ubekymrede klakkelyden fra damesko» på tørre byfortau, og hoiing fra hemmelige dansefester på en nedlagt låve i Vallegaten.

Drømmen om litt lykke

Romanene viser fram trangboddheten, der barn sover på divaner og ekstra senger blir redd opp og brettet sammen hver natt. Ikke så mye som en krok, som de kan regne som sin egen, har disse barna.

Så, etter hvert, starter bevegelsen fra «smått og grått» til veien ut av fattigdommen, I femtitallets «… pastellfarger, med vesker i plastic, med drømmen om en bruktbil, drømmen om en leilighet i en drabantby, drømmen om litt lykke, litt skjønnhet.»

Som i Walter Benjamins Barndom i Berlin – rundt 1900, vokser det skarpt observerte bildet av barndommens gate og barndommens by til et tydelig og interessant bilde av en spesiell tid og en spesiell by. Men forskjellen på Benjamins og Viks oppvekstskildring er ikke bare at den første foregår femti år tidligere, og i en mye større by, men at Viks en jenteoppvekst, og foregår i en tid da kjønnsrollemønstrene for alvor forandrer seg.

Ferrante-assosiasjoner

Med en intensitet i skildringen av jentevennskap, som i dag kan få oss til å tenke på Elena Ferrantes Elena og Lila, etablerer Vik forholdet mellom Elsi og Miriam, to som «… har vært i hverandres liv bestandig», som har lekt med dukker, gravd i jorden, slikket på samme kjærlighet og kjenner «… hver løs melketann i munnen på hverandre.»

Men etter de intense småjentedagene kommer både de sosiale forskjellene, og de ulikt fordelte skoleferdighetene inn og kompliserer forholdene.

Ikke minst når puberteten, usikkerheten og eksperimenteringen med det annet kjønn uvegerlig melder seg.

Etter at Elsi har sett Doris Day på kino, klipper hun pannelugg på seg selv med neglesaksen. Moren mener hun ser «simpel» ut, som «en gatepike», men Elsi forsvarer seg med at hun ikke vil se ut som om hun er med i Frelsesarmeen!

Mor og fangevokter

Herfra er det generasjonskløften mellom mor og datter som skaper de største konfliktene. Moren hadde gitt henne stor frihet og stort ansvar – kanskje for mye –  så lenge hun var liten. Men med sine førkrigsideer om hva kvinner bør og ikke bør, forandrer moren seg til den vitebegjærlige og selvstendighetssøkende Elsis fangevokter. Og det er seksualiteten som er ”det farlige”, det de voksne kvinnene mener de unge kvinnene må ”passe seg for”.

Med nærgående, ubehagelige detaljer skildres morens overvåkingsmetoder:

«Når hun kommer hjem, skal moren lukte på henne. Den lange nesen kommer mot henne, som en hund står hun i entreen og snuser på Elsi, på tøyet hennes, på pusten. (…) Elsi føler at hun holder på å miste noe av friheten. Nå må hun slåss for hver time hun er ute om kvelden. Hun må slåss for sine egne lukter, lukten av sin egen hud. Moren prøver å ødelegge noe for henne. Hun skal ikke få det til.»

I disse første tiårene etter krigen var mødrenes angst og døtrenes egne oppdagelser, både av sine egne selvstendige sosiale muligheter, og av seksualiteten, en kilde til tragedier og frustrasjoner. Utdanningsrevolusjonen og utbredelsen av effektive prevensjonsmuligheter endret på få tiår jenters og kvinners liv svært dramatisk. Bøkene til Bjørg Vik framstiller på eksemplarisk vis kvinner som levde både før disse endringene, mens de foregikk, og etter at de hadde skjedd.

Langsomme holdningsendringer

Slik god litteratur kan, satte bøkene hennes alt dette på dagsorden i romans form, og bidro til belysning, diskusjon og forandring av fastlåste holdninger og væremåter. Utenfor litteraturen engasjerte Bjørg Vik seg i kvinnebevegelsen, bl.a. i bladet Sirene.  I bøkene gir hun gjennomført litterære bidrag.

Handlingen i Elsi Lund-romanene foregår rundt førti år før de ble skrevet. Avstanden gir perspektiv og det lange, episke forløpet gir bredde og rom og mulighet for å beskrive det langsomme, holdninger som endres.

Til sammenlikning er Bjørg Viks 1960- og 70-talls-noveller kortere dypdykk, stemningsrapporter, nødrop og uttrykk for frihetsønsker, håp og lengsler.

Markante kvinnestemmer

Det finnes en tydelig norsk, kvinnelitterær litterær tradisjon. Bjørg Vik skrev seg inn i rekken av forfattere som i hele århundret hadde hatt undertrykkelse og kjønnsforskjeller som tema. Hun knyttet seg til en rekke der Cora Sandel, Nini Roll Anker og Torborg Nedreaas var sentrale. Og ble selv en inspirator for yngre forfattere som Tove Nilsen, Liv Køltzow. Antakelig har hun også hatt noe å si for flere av dagens tydeligste, dristigste og mest markante kvinnestemmer, som Vigdis Hjorth og Hanne Ørstavik.

Selv kalte hun seg, lett beskjedent, «en fortellerske», og sa at hun ofte hadde et tydelig virkelighetsunderlag for bøkene sine.

«Som et nystrøket plagg»

En gjenlesning i dag fører til noen morsomme oppdagelser, for eksempel at hun gjør bruk av treffende og billedskapende elementer fra arbeid med klær og stoffer. Om en som snakker godt for seg, heter det: «… hver setning er som et nystrøket plagg», og i en scene fra en stoffbutikk står det at «… saksen i ekspeditrisens benete hånd gnager sultent gjennom stoffet.»

Med et humoristisk og kjærlig blikk for kvinnekropper skriver hun fram både hverdagstradisjon og historie. I en kostelig badescene i den første romanen heter det:

«De runde, snille kroppene åpenbares i dystre ullbadedrakter, de fleste er sorte, og alle har overlevd både krig og heftige angrep av møll, ikke uten mén. Tante Idas badedrakt er sort og har et slags skjørt nedentil, og møllene har forsynt seg rikelig.»

Og når tantens brystvorte, «en halvvissen rosenknopp», stikker ut av badedrakten, må alle le, både av de brukte kvinnekroppene, de møllspiste badedraktene og av at krigen er slutt.

Bort fra moren

Elsi Lund-bøkene er en eksemplarisk skildring av en jenteoppvekst i Norges hovedstad i årene etter krigen. For å virkelig bli voksen, må hovedpersonen både komme seg bort fra moren, og ut av barndomsbyen. I de siste linjene i den tredje boken tar Elsi sats. Hun står og ser nedover Karl Johan mot Østbanen. Et vindkast feier mot henne, og «… hun kjenner vinden under skjørtet, om leggene og anklene, kjenner gåsehuden, fryden som spretter ut i huden, et ørlite korallrev av fryd. Den travle, myldrende gaten ligger foran henne. Det er bare å gå. Videre.»

Det er rett og slett på høy tid å oppgradere Elsi Lund-bøkene til gruppen av viktige Oslo-romaner, minst på linje med Johan Borgens Lillelord-trilogi og med Olav Angells Oslo-romaner.

JANNEKEN ØVERLAND

 

(Foto: Cappelen Damm)

-- annonse --