Hvor går Weidner-Olsen?

Etter utgivelsen av Per Marius Weidner-Olsens kritikerroste debutroman Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen i juli i år, ble det klart at forfatteren var tidligere straffedømt i sak som tematisk er overlappende med boken. Forlaget Oktober betegner dette om et tillitsbrudd og stopper alle nye opplag av romanen. De vil heller ikke markedsføre den ytterligere.

Dermed er både nye opplag av debutboken, pocketutgaven av denne, og eventuelle nye utgivelser i Weidner-Olsens forfatterskap, mulige å sirkle inn for andre forlag. Men ønsker de det?

– Bør strekke seg langt

Gyldendals redaksjonssjef for skjønnlitteratur, Kari Marstein, uttaler følgende til BOK365:

– Forleggerrollen har etiske sider som strekker seg utover de juridiske. Ifølge Oktobers forklaring i mediene har forlaget brutt samarbeidet med forfatteren fordi de mener den nødvendige tilliten mellom dem er kompromittert. Nå vet vi selvfølgelig ikke akkurat hvilke samtaler som har funnet sted mellom forfatter og forlag, men det går jo an å stille spørsmål ved hvor stort tillitsbrudd det er å unnlate å informere om en sonet dom fra 2003. Det er uansett mange måter et forlag kan reagere på et tillitsbrudd på. Rent prinsipielt mener jeg at et forlag har stort ansvar overfor de forfattere det velger å utgi, og bør strekke seg langt for å ivareta forfatterens og forfatterskapets interesser.

– Vil Gyldendal vurdere å overta dette forfatterskapet?

– Det ville i så fall være samtaler vi førte med forfatteren selv, ikke i BOK365s spalter, fastslår Marstein.

– Vil vurdere det

Hva er så holdningen på den andre siden av Sehesteds plass, hos Aschehoug?

– Hvis Weidner-Olsen kommer til oss med forespørsel om vi vil gjenutgi debutromanen hans, skal vi selvsagt vurdere saken – lese romanen, sette oss grundig inn i både de etiske og juridiske omstendighetene som skapte bruddet med Forlaget Oktober. I en slik situasjon vil vi ha mulighet til å gjøre overveielser på et annet grunnlag enn det hans tidligere forlag hadde, sier Nora Campbell, forlagssjef for skjønnlitteratur.

– Kunne dere vurdert å invitere ham til en samtale om videre samarbeid om hans forfatterskap?

– Det er nok med tanken på eventuelle nye utgivelser at det ville være mest interessant for Aschehoug å vurdere et samarbeid med forfatteren. Hvis Weidner-Olsen tar kontakt med oss, vil vi møte ham til samtale om det som stort sett er vårt siktemål ved rekruttering: muligheten for utvikling av et forfatterskap, sier Campbell.

– Innenfor forlagets vegger

BOK365s lille runde viser at dette er en sak forlagene nærmer seg med stor grad av varsomhet og diskresjon:

– Vi har diskutert og tenker nok at dette er spørsmål som hører hjemme innenfor forlagets vegger. Vi har ikke lyst til å si noe om forfattere vi eventuelt er i, eller ikke er i, dialog med, melder Cappelen Damms forlagsdirektør Tine Kjær.

– Jeg vet litt for lite om hva som egentlig har hendt i denne saken, til at jeg vil uttale meg. Men dersom Per Marius Weidner-Olsen skulle ta kontakt med oss, vil vi selvsagt være åpne for å møtes til en samtale, sier Vigmostad & Bjørkes forlagssjef Elizabeth Sellevold.

Ikke en gang «ingen kommentar»

Ordknapp er også Kjetil Jørve, forlagssjef i Tiden: – Jeg har ikke lest boken eller fått satt meg ordentlig inn i sakskomplekset, så jeg synes ikke det blir riktig å gi noen kommentar til denne saken nå.

Og så er det de som ikke en gang holder kortene tett til brystet, men låser dem ned i en skuff. En forlagssjef melder:

– Det er en interessant sak. Jeg ønsker ikke å uttale meg i det hele tatt, heller ikke siteres på «ingen kommentar» eller lignende. Jeg ønsker ikke å spekulere i dette.

«Stykkets skurk»

I litteratur-Norge har reaksjonene vært mange, klare og sprikende i uka som har gått siden NRKs opprinnelige sak.

Nikolaj Frobenius og Ingvar Ambjørnsen er mildt sagt skeptiske til at det kreves en form for «moralsk vandelsattest», og skrev blant annet følgende i et felles Facebook-innlegg: «Bryter ikke forlagets reaksjon med et rettsprinsipp om at soningen av en straff betyr at man har lagt den bak seg og kan gå videre? For det er vel ikke slik at forfattere fra nå av har plikt til å legge tidligere lovbrudd eller andre moralske feilskjær på bordet før de kan tilbys kontrakt. Den moralsk vanskelige sannhet er at litteraturhistorien er full av tvilsomme typer. Men vi slår ikke en strek over Dostojevskij, Hamsun, Arthur Omre eller Jens Bjørneboe av den grunn. Og forlagene slutter ikke å trykke deres tekster i nye opplag. Saken bør vekke debatt både blant forfattere, forleggere, kritikere og lesere. Ikke minst fordi det er en straffedømt nykomling som holdes frem som stykkets skurk.»

– Bør stå last og brast med forfatteren

Cappelen Damm-forlegger Anders Heger, som understreker at han kun snakker på egne vegne, synes det er vanskelig å forstå Oktobers handlemåte og mener dette åpner for et sett av tanker som er forleggeriet fremmed.

– Hva har et forlag med rimelighet krav på å vite om sin forfatter før de utgir ham? Den vanlige historien er at forlaget står bak sin forfatter, uttaler Heger til Vårt Land (vl.no).

– Oktober må få stå fritt til å gjøre sine vurderinger, men jeg synes de gir forfatteren en svært kraftig reaksjon. Jeg mener at alle som publiserer noe i utgangspunktet bør stå last og brast med forfatteren til det siste, sier Marie Lexow til BOK365, men legger til at hun kan forstå Forlaget Oktobers ønske om å få vite om bakgrunnen i denne saken.

Støtter Oktober

Oktober-forfatter, og mangeårig forlagsmedarbeider i Kagge, Marie Aubert støtter forlagets avgjørelse: – Jeg ser at noen forsøker å gjøre dette til en diskusjon om ytringsfrihet eller hva en forfatter kan eller ikke kan skrive om. Det er interessante diskusjoner, men det er ikke relevant i denne saken. Dette handler om hva som er rollen til et forlag og hva man da ønsker å ha av informasjon når man går i gang med er samarbeid uttalte Aubert til NRK P2.

På Dagsnytt Atten fastslo Hans Marius Graasvold at Oktober nå hadde slått et hull i den veggen som tidligere hadde beskyttet fiksjonen fra diskusjonene om virkelige hendelser. Et liknende spor er Frank Rossavik inne på i sin Aftenposten-kommentar «Når virkelighetslitteraturen møter virkeligheten».

Mange har også lest Tonje Jacobsen-Loraas’ innlegg i Morgenbladet, «Overgrepene i romanen overlappet med hva forfatteren hadde utsatt venninnen min for».