– Uheldig med «moralsk vandelsattest»

SKEPTISK: Nikolaj Frobenius. Foto: Christian Elgvin

– Vi trenger forfattere som har innsikt i noe annet enn den bedrestilte kulturelle middelklassen, sier Nikolaj Frobenius, som reagerer på at Oktober stopper nye opplag av roman.

– Vi anser tillitsforholdet mellom forfatter og forlag som veldig vesentlig. Romanen handler ikke om forholdet han er dømt for, men har en overlappende tematikk som gjør at det helt klart er relevant informasjon for oss å få, sier forlagssjef Ingeri Engelstad til NRK P2. – Det handler om å kunne ta nødvendige etiske vurderingene i forkant av en utgivelse, noe som ville gitt oss en mulighet til å beskytte både de berørte i saken, forfatteren og romanen.

– Vanskelig å forstå

ANDERS HEGER: – Vanskelig å forstå.

Etter utgivelsen av Per Marius Weidner-Olsens kritikerroste debutroman Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen i juli i år, ble det klart at forfatteren var tidligere straffedømt. Forlaget Oktober betegner dette om et tillitsbrudd og stopper alle nye opplag av romanen. De vil heller ikke markedsføre den ytterligere. Det var NRK som først omtalte saken.

Reaksjonene fra andre aktører i litteratur-Norge har ikke uteblitt.

Cappelen Damm-forlegger Anders Heger, som understreker at han kun snakker på egne vegne, synes det er vanskelig å forstå Oktobers handlemåte og mener dette åpner for et sett av tanker som er forleggeriet fremmed.

– Hva har et forlag med rimelighet krav på å vite om sin forfatter før de utgir ham? Den vanlige historien er at forlaget står bak sin forfatter, sier Heger til Vårt Land (vl.no).

– Svært kraftig reaksjon

MARIE LEXOW: – Forlaget bør stå last og brast med forfatteren

Memo-forlegger Marie Lexow kan forstå Forlaget Oktobers ønske om å få vite om bakgrunnen i denne saken, at forfatter kanskje burde ha opplyst om relevante forhold, og at det ikke ville være noe i veien for at forlaget selv spurte. Men slik dette til slutt ble, beskriver hun Oktobers handling som et snev av «moralsk panikk» og at dette kan oppfattes som en form for sensur:

– Oktober må få stå fritt til å gjøre sine vurderinger, men jeg synes de gir forfatteren en svært kraftig reaksjon. Jeg mener at alle som publiserer noe i utgangspunktet bør stå last og brast med forfatteren til det siste, sier Marie Lexow til BOK365.

Hun understreker at det er viktig å se stort og prinsipielt på dette:

– Det er særlig viktig at forlag står imot enhver bevegelse i retning av sensur. I en tenkt situasjon kan man se for seg at forlag blir så redde for kritikk, eller for å havne på feil side i folkeopinionen, at man ikke tør å utgi enkelte bøker, sier Lexow til BOK365, og legger til: – Det blir også veldig galt hvis det brer seg en oppfatning om at det kreves vandelsattest for å skrive romaner på norske forlag.

Tidligere denne høsten har Lexows eget forlag, Memo, vært i stormkastene etter utgivelsen av Cissi Wallins selvbiografi Alt som var mitt, hvor forlaget har mottatt et varsel om søksmål og krav om å trekke boken.

– Det kommer vi ikke til å gjøre, forteller Marie Lexow.

Trenger annen innsikt

Forfatter Nikolaj Frobenus mener det er uheldig at Oktober opererer med noe som kan oppfattes som en «moralsk vandelsattest» i bunnen.

– Det er sikkert ikke slik det er ment fra Oktober, men det er slikt det oppfattes i offentligheten, sier Frobenius til NRK P2. Han frykter at dette sender ut signaler som kan føre til at forfattere man trenger ikke oppsøker forlag:

FORSTÅR FORLAGET: Marie Aubert (foto: Agnete Brun)

– Deriblant forfattere som har kunnskap om et å begå kriminelle handlinger.  Vi trenger forfattere som har innsikt i noe annet enn det bedrestilte kulturelle middelklassen.

Oktober-forfatter, og mangeårig forlagsmedarbeider i Kagge, Marie Aubert er uenig: – Jeg ser at noen forsøker å gjøre dette til en diskusjon om ytringsfrihet eller hva en forfatter kan eller ikke kan skrive om. Det er interessante diskusjoner, men det er ikke relevant i denne saken, sier Aubert til NRK P2, og legger til: – Selvfølgelig kan man skrive en god bok om overgrep, selv om man er blitt dømt for tillitsbrudd. Men denne saken handler om hva som er rollen til et forlag og hva man da ønsker å ha av informasjon når man går i gang med er samarbeid.

«Stor fortellerkunst»

I Dagbladet ble romanen rost opp i skyene:

«Jeg hadde en oppvekst neste som min egen kan få en til å tenke på de store klassikerne innen sjangeren. Som Johan Borgens storslåtte skildring av Wilfred Sagens oppvekst i romanen Lillelord. Eller franske Jean Genets poetiske selvbiografi om sitt liv som kriminell i Tyvens dagbok», skrev Dagbladets anmelder Marius Wulfsberg, som mente at forfatteren fra første til siste setning fremstår som en helt usedvanlig moden og stilsikker debutant.

«Per Marius Weidner-Olsen har skrevet noe så sjeldent som et forsvar for det syndige mennesket. Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen er rett og slett stor fortellerkunst og en imponerende debut!» skrev Wulfsberg, og ga romanen terningkast 6.

Både i Dagbladet og Aftenposten fikk Weider-Olsen ros for åpningssetningen i romanen, som er en oppvekstskildring fra Bærum på 1970-tallet – om en gutt som blant annet utsettes for overgrep:

«Bærum har sine skyggesider, østvendte skråninger passende for overgrep, det kan være i terrenget ned mot en elv dypt i landskapet, neglisjerte steder med svekket sollys, ikke engang noe særlig søppel finner veien dit, ignorerte felter av urørt og intetsigende natur, ubrukelige steder i fukt og skygge.»

– Irrelevant informasjon

Saken Forlaget Oktober viser til, er at Weidner-Olsen i 2003 ble dømt for å «ha skaffet seg seksuell omgang ved misbruk av stilling eller tillitsforhold». Han ble dømt til 120 dagers fengsel, 30 av dem ubetinget, og måtte betale den fornærmede 30.000 kroner i oppreisingserstatning, skriver NRK.no. Det var fornærmede i saken som gjorde forlaget oppmerksom på dette, og at romanen kan tolkes i et annet lys når man kjenner til dommen.

Per Marius Weidner-Olsen: – Irrelevant å orientere forlaget. (foto: Baard Henriksen)

Per Marius Weidner-Olsen mener det var irrelevant å orientere forlaget om dommen: – Hvis jeg hadde opplyst forlaget om dommen, ville det ha ført til at personer som ikke blir omtalt i romanen presumptivt likevel blir trukket inn. Denne etiske avveiningen veide tyngre for meg enn hensynet til forlagets behov for eller rett til informasjon. Jeg mente uansett at informasjonen var irrelevant her, siden romanen ikke tar for seg dommen, aktører eller hendelser i dommen, sier Weidner-Olsen til nrk.no.

I en kontekst

– Det finnes selvsagt etiske grenser, men det er ikke mulig å trekke noen bastante linjer. Noen ganger må en bokutgivelse ses i en kontekst, i en større sammenheng, sier Marie Lexow, og legger til:– Cissi Wallins bok er et godt eksempel på en slik utgivelse. Det finnes de som mener at hennes bok tråkker over en etisk grense, fordi hun i boken anklager en person for voldtekt. Den påståtte voldtektsmannen er ikke dømt, og selv om han ikke navngis i boken, er han identifiserbar. Men i dette tilfellet var det avgjørende for oss at han i sin egen selvbiografi, som kom ut året før, ordrett publiserer hele hennes politianmeldelse og de tilhørende avhørene. Ettersom han valgte å brette ut dette først, og langt mer detaljert enn noe Cissi Wallin skriver i sin bok, var det vår etiske og juridiske vurdering at hun hadde rett til å fortelle sin versjon.

Trenger dristige og utfordrende bøker

Med ujevne mellomrom har forlagsbransjen diskutert varianter av etiske kjøreregler eller en Vær Varsom-plakat for norske bokutgivelser. Der er Marie Lexow krystallklar:

– Nei, forlagsbransjen bør ikke lage noen Vær Varsom-plakat. Publisering er regulert av lovverket, og alle forlag må forholde seg til lovens bestemmelser om blant annet diskriminerende og hatefulle ytringer, ærekrenkelser, privatlivets fred og opphavsrett. Så påligger det selvsagt forlagene et etisk ansvar. Men et innsnevrende regelverk som forlagsbransjen i så tilfelle skulle ha laget selv, og som skulle forvaltes av bransjen selv, vil kunne føre til færre modige utgivelser og kunne ha snevret inn mangfoldet av utgivelser. Ingen er tjent med det. En ensrettet forlagsbransje vil også føre til at leserne mister interessen for bøker på sikt. Vi trenger dristige og utfordrende bøker, også av hensynet til demokratiet, sier Marie Lexow til BOK365, og legger til: – Et forlag er ikke er en mediebedrift, der forfatterne er ansatt i forlaget, slik journalister er i mediebedrifter. Forlagene verken kan eller bør instruere forfatterne til å skrive slik eller sånn.

 

 

-- annonse --