Hva skjedde med lille Elias?

Karin Fossum tegner et innsiktsfullt bilde av en familietragedie. Et par i skilsmisseforhandlinger opplever det verste foreldre kan oppleve – de mister sin sønn.

Et ektepar er i ferd med å skilles og tar inn på et hotell sammen med sin lille sønn. De skal diskutere nåtid og forhandle om framtid, da den store tragedien inntreffer. Deres 15 måneder gamle sønn styrter i døden fra balkongen i sjuende etasje.

To år etter at Karin Fossum ga ut Hviskeren, ifølge mange et høydepunkt i hennes forfatterskap, er hun tilbake med en ny krim med etterforsker Konrad Sejer og hans assistent Jacob Skarre. Det er den femtende i rekken med den reflekterte politimannen, som denne gangen får utrede en familietragedie: et par i skilsmisseforhandlinger opplever det verste foreldre kan oppleve, de mister sin sønn. Men var det mannen som i desperasjon over å kunne miste foreldreretten kastet lille Elias i døden, eller var det kvinnen som var ansvarlig for sønnens død?


Karin Fossum:
Formørkelsen

krim
Cappelen Damm
333 sider

Mesterlig uhyggefaktor

Det er problemstillingen som Fossums erfarne etterforsker blir stilt overfor, og det er det som setter tonen for hele boka. For mens den dramatiske opptakten, skildret med mesterlig uhyggefaktor av Fossum, inntreffer allerede på side 13, kretser bokas resterende sider rundt spørsmålet hva som egentlig skjedde og hvorfor? Hvem eier sannheten og hvor langt strekker seg tvilen?

Den tilsynelatende klare hendelsen vi først blir presentert for gjennom moras politiforklaring er nemlig ikke så opplagt som den først kan synes, og påstand står mot påstand. Der guttens alkoholiserte mor Sylvi Roos beskylder den psykisk ustabile barnefaren Miele Madani for å ha dyttet lille Elias over balkongens rekkverk, blånekter Miele og hevder tvert imot at det er Sylvi som må være ansvarlig for sønnens død. Og mens norske Sylvi er verbalt overbevisende i sin detaljerte beskrivelse av den fatale morgenen på hotellet, holder serbiske Miele igjen og sier minst mulig.

Kamp om sannheten

Samtidig som de alternative versjonene av hva som egentlig skjedde skisseres gjennom Sejers samtaler med henholdsvis Sylvi og Miele, tegner Fossum et innsiktsfullt bilde både av konsekvensene av et bittert samlivsbrudd og hvordan mennesker kan takle sorg helt ulikt.

Gjennom korte kapittelavsnitt som effektivt veksler mellom Sylvi og Miele, avdekkes parets kjærlighetshistorie og trøblete fortid som kaster sin skygge over forholdet. Noe som selvsagt også preger deres egne og omgivelsenes reaksjonsmønstre etter sønnens død. Det blir en kamp om sannheten og det blir en kamp for å overleve.

Frisøren Sylvi, som er den utadvendte av de to, griper tak i livet sitt og bruker hatet mot eks-mannen og tapet av sønnen til å prøve å bygge en ny plattform for å gå videre i livet på. Mens kranfører Miele velger en helt annen vei. Han bryter relasjoner og isolerer seg fra omverdenen (utenom jobben), tilsynelatende uten vilje eller evne til å komme videre. Sylvi vil tilbake til livet, Miele forblir i sorgen.

Ekstra ettersmak

Og på sidelinjen står Sejer. Frustrert over at etterforskningen av dødsfallet til Elias aldri kom lenger enn til påstand mot påstand – og dermed frifinnelse av begge i retten. Men samtidig håpefull om at saken etterhvert vil få sin løsning, ved at den uskyldige vil søke hevn og at samvittigheten vil få den skyldige til å sprekke.

Tålmodigheten til Sejer betyr også at han i Formørkelsen trer mer inn i bakgrunnen og overlater hovedarenaen til Sylvi og Miele. Det er gjerningspersonen og offeret – hvem av dem som nå måtte være hva – som blir bokas hovedpersoner og som styrer handlingsforløpet.

Først mot slutten, når en ny situasjon oppstår som tilspisser kampen mellom Sylvi og Miele, inntar Sejer en mer aktiv rolle. Og i en hendelsesrik og actionpreget avslutning får vi også svaret som både vi og Sejer så lenge har søkt. Likevel uten at alle brikkene faller helt på plass. For Fossum bringer her kløktig inn et annet, essensielt spørsmål som forblir ubesvart – og som gir en interessant og vellykket krim litt ekstra ettersmak.

 

LEIF GJERSTAD

 

(Foto: Arild Sønstrød)

 

-- annonse --