– Hun var ordblind og begynte på selvbiografi

Utdelingen av Bjørg Vik-prisen var et av høydepunktene under den litterære festivalen i Porsgrunn i helga. Hele 2500 mennesker løste billett til arrangementene, men utdelingen av Bjørg Vik-prisen var et definitivt høydepunkt og et rørende øyeblikk.

Litteraturgarasjens Astrid Borchgrevink Lund og Per Erik Buchanan Andersen hadde begge et nært forhold til prisvinneren Anne Grete Preus´ tekster, men Preus døde 25. august. Storebror Hans Ragnar Preus kom for å ta mot prisen på hennes vegne.

– Hun var ordblind

– Hva gjorde Anne Grete til en så stor tekstforfatter? Aner ikke, men siden jeg er her på hennes vegne har jeg forsøkt å tenke over hva det kan være i livet hennes som gjorde henne til den hun var – rent litterært. Samtidig tror jeg Anne Grete var så privat at hun ikke ville ha formidlet det – eller egentlig tror jeg ikke hun visste det helt selv, engang. Det jeg vet er at opplevelser, både indre og ytre, påvirket og har påvirket henne i skrivegjerningen. Selvsagt, det gjelder vel alle forfattere. Men samtidig var hun svært ryddig i alt hun var og gjorde. Det kan være mulig at hun så ting – og da mener jeg så eller ser – som andre ikke så på grunn av ryddingen sin både rent fysisk og i overført betydning. Hun var ordblind, så kanskje hun så bilder på ord og meninger der andre leser ordene og bare har en innlært forståelse hva de står for. Ordenes betydning, nyansene i ordene. Hun skrev ned på lapper opplevelser for seg selv, sa Hans Ragnar Preus.

Broren røpet også at hun trolig begynte på utkast til en selvbiografi.

Her er hele hans takketale, gjengitt med tillatelse: 

«Anne Grete var lillesøsteren min, og de siste årene var jeg hos henne hver torsdag ettermiddag og noen helger, og vi pratet om alt mulig.  Hun sa ikke stort om musikklivet sitt.  Jeg visste hun var en god tekstforfatter og musiker, men det var ikke før flodbølgen av godord etter hennes død at jeg skjønte hvor stor hun hadde vært. Når hun skulle ut å ha konsert, eller ut på et arrangement sa hun at hun skulle ut å ta en trall. Slik tonet hun seg selv ned, og hun hadde tatt en trall for dere i dag også.

Selv kan jeg nok ikke det for jeg kan verken spille eller synge.

De første årene bodde vi i Haugesund, men flyttet etter hvert til Skjetten ved Lillestrøm. Sammen kjøpte vi innflyttede, litt utenfor søsken fra Vestlandet, en gitar, en sånn kassegitar med plaststrenger. Den ble flittig brukt av Anne Grete, mens jeg aldri fant gitaren ledig og derfor ikke fikk interessen heller. Hun har senere sagt at denne gitaren åpnet en ny verden for henne. Hun klimpret og sang melodier som hun plukket fra mine LP-plater. Hun rett og slett annekterte gitaren, og senere tilbød hun meg å kjøpe min andel, noe jeg avslo med å vitse om at hun fikk se på det som min investering i en stor, fremtidig musiker – selvsagt fulgt av et overbærende, lett hånlig storebroderlig flir.

Gjett om jeg har fått tørket det fliret av meg.

Hva gjorde Anne Grete til en så stor tekstforfatter? Aner ikke, men siden jeg er her på hennes vegne har jeg forsøkt å tenke over hva det kan være i livet hennes som gjorde henne til den hun var – rent litterært. Samtidig tror jeg Anne Grete var så privat at hun ikke ville ha formidlet det – eller egentlig tror jeg ikke hun visste det helt selv, engang. Det jeg vet er at opplevelser, både indre og ytre, påvirket og har påvirket henne i skrivegjerningen. Selvsagt, det gjelder vel alle forfattere. Men samtidig var hun svært ryddig i alt hun var og gjorde. Det kan være mulig at hun så ting – og da mener jeg så eller ser – som andre ikke så på grunn av ryddingen sin både rent fysisk og i overført betydning. Hun var ordblind, så kanskje hun så bilder på ord og meninger der andre leser ordene og bare har en innlært forståelse hva de står for. Ordenes betydning, nyansene i ordene. Hun skrev ned på lapper opplevelser for seg selv. F.eks. fant jeg en lapp på loftet hvor det sto «hvordan skal jeg få tid til alt? «Can Can, og 4 – 5 punkter til; et møte, en opptreden – jeg husker ikke helt. Slik ryddet hun i hodet og livet sitt, tror jeg og fikk da et annet forhold til ordene og meningene enn det f.eks. jeg har som er upresis i mine formuleringer i følge mine nærmeste. De siste årene var hun opptatt av fotografi og tegning, en mulig utvikling fra ordene men dog en beskrivelse av sine omgivelser på en måte hun så dem. Fotografier, tegninger, ordbilder, for henne kanskje en utviklingslinje over et og samme, eller kanskje tre sider av samme fenomen?

La meg ta et eksempel fra nyere tid: Hun har skrevet litt om sin barndom og ungdom i det siste, en slags begynnende selvbiografi, som hun antagelig har gjort for seg selv for å huske og fremkalle minner, eller – hvem vet egentlig?

Hun anså seg som heldig, født inn i en kjærlig familie med foreldre som var lærere og som var veldig flinke med oss barna. Det er nok tunge stunder, kanskje litt utenforskap i ungdommen, men likevel anser hun seg som «heldig» i disse nedtegningene. De er lyse minner.. Hun følte seg heldig, og du og jeg ville tenkt noe så banalt som at vi trakk det lengste strået i livets lotteri, ikke sant? Men Anne Grete snakker ikke om det lengste strået, hun snakker om «stråets lengde», og hun bruker begrepet flere steder i manuset sitt. På forsiden står det «stråets lengde» og under «av Anne Grete Preus.» Vi kan jo tenke oss en sped begynnelse på en selvbiografi og gjøre oss noen tanker om hva hun mente, og det er helt sikkert signifikant, men det får vi aldri vite for hun rakk ikke å gjøre dette «manuset» ferdig, dessverre. Skulle ønske jeg hadde sett det tidligere, så kunne jeg spurt henne. Det er flott, veldig fint – men tenk heller på hva du tror «stråets lengde» betyr for akkurat deg, man trenger ikke å ha den fulle kunnskap om alt her i verden. Men tekstmessig unikt er det, men det er jo Anne Grete, det.

Da tildelingen av Bjørg Vik prisen ble offentliggjort i sommer, var det den andre uken hun lå på sykehuset. Jeg leste begrunnelsen for henne tre ganger i løpet av den dagen. Jeg var ikke sikker på om hun hadde fått med seg alt hver gang, og jeg syntes det var så fantastisk at hun måtte få med seg hvert ord og formulering. Hun lå på puten sin og sa «for en ære, for en ære» og ristet svakt på hodet som om hun ikke trodde sine egne ører. Så for henne var dette virkelig stort, en ære som hun ikke helt forsto hun hadde fortjent.

Men ikke bare var denne tildelingen en ære og en bekreftelse på hennes forfatterskap, det ble også et mål å strekke seg etter. For i statuttene står det at prisvinneren skal selv imot prisen. Anne Grete levde hele livet sitt etter mål hun satte seg. Ryddig dame, som sagt.

Selv sykdommen sin og bedringen satte hun mål for. Og nå hadde hun et mål, 21. september til Porsgrunn, og ta imot Bjørg Vik-prisen. Hun skulle opp av sykesengen, hjem – trene seg opp slik at hun kunne gå ut på scenen her og ta imot prisen. Dagen etter, da jeg kom på sykehuset om morgenen, satt hun i sengen og smilte til meg. Og etter det gikk det tilsynelatende fremover. Hun fikk et løft av dere, men dessverre ikke lenge nok, og det er derfor jeg er her i dag selv om det burde vært andre som kjente hennes forfatterskap og musikk fra den siden, og ikke bare broderen som hun gammelmodig kalte meg

Hver dag på sykehuset leste jeg Aftenposten for henne og i sommer har det vært mye om regnskogen som brenner. Vi snakket mye om det, og hun ble interessert. Det var ikke noe hun hadde tenkt så mye på egentlig – selvsagt ville hun miljøvern som alle oss andre – men sammenhengene hadde hun nok ikke tenkt så mye på. Derfor tror jeg at den undrende forfatteren i henne tente på dette, nye feltet. Hun var jo en utpreget humanist, men vi trenger ikke lenger skille det fra økologi og miljøvern – alt henger sammen – se bare på Amnesty-prisen Greta Thunberg nylig fikk – den forbinder humanisme og miljøvern på en tydelig måte. «Dette må du fortelle mer om når vi kommer hjem» sa hun, men så langt kom vi nå ikke.

Når det gjelder prispengene, så har jeg tenkt mye på hvor de skal gå som donasjon i Anne Gretes ånd. Hun støttet Amnesty, Kirkens nødhjelp, Frelsesarmeen, men på slutten ble hun altså interessert i regnskogen som vi leste så mye om. Vi snakket om folk (inkl. Trump og andre) som fornekter at det er et problem og dermed sprer sin uvitenhet til sine følgere. Jeg er sikker på at hadde de fått en god forklaring de selv forsto, ordbilder, ville de handlet og snakket annerledes. Derfor er måten et budskap formidles på så viktig, og da er det teksten og nøyaktighetene og sammenhengen mellom enkeltmennesket og det overordnede som folk forstår. Forklar godt nok – så skjønner folk.

Det er grunnen til at jeg vil, sannsynligvis med Anne Gretes velsignelse, – hun har ikke protestert, jeg snakker med henne hver dag fortsatt – gi prisen til Regnskogsfondet, men med en øremerking – det skal brukes til å spisse teksten og ordbildene i informasjonsmateriellet deres. Ord er makt har en eller annen sagt, og Regnskogen trenger noen med slik makt til å redde seg. Politisk eller økonomisk makt hjelper tydeligvis ikke stort lenger, dessverre.»