Hestene står i regnet

Lyrisk: Astrid Hjertenæs Andersen; noe av det mest formfullendte jeg vet om i norsk poesi.

Astrid Hjertenæs Andersen har skrevet ett av våre mest populære ønskedikt. Hjertenæs Andersen (1915-1985) var født og vokste opp i Horten. Den første diktsamlingen, De ville traner, utkom i 1945. Hun etablerte seg raskt som en av våre mest sentrale etterkrigslyrikere, og tok aktiv del i Forfatterforeningen – nasjonalt som internasjonalt. Kritikerprisen fikk hun i 1964, senere mottok hun også Riksmålsprisen (1976) og Doblougprisen (1984).

Ukas dikt er selvsagt med i antologien Dikt&forbannet løgn fra NRKs kåring av våre beste dikt i 2016. Diktet er også med i Ole Torps fjorårssuksess Ord som får voksne menn til å gråte. I boka lar som kjent Torp et syttitalls kjente nordmenn få velge seg et dikt, eller en tekst, som berører. En annen favoritt, bergensdikteren Stig Holmås, valgte seg nettopp dette diktet. Holmås skriver (utdrag):

«Ja, det hender at jeg beveges når jeg leser, ganske ofte faktisk, og at jeg nå og da må opp til øyet med håndbaken, for å få det våte vekk. Ikke nødvendigvis fordi teksten er trist eller sorgfull. Oftest er det nok en slags gledestårer jeg tørker bort: Jeg blir rørt over at forfatteren har fått det så inderlig godt til, at han eller hun har lyktes i å skape det nesten fullkomne, over at litteraturen kan være så gedigen og vakker. (…) En strofe hos Dylan Thomas eller Rainer Marie Rilke. Et dikt av Rolf Jacobsen kanskje, eller dette, Hestene står i regnet, noe av det mest formfullendte jeg vet om i norsk poesi. Så stor kan diktningen være.»

 

HESTENE STÅR I REGNET

 

Hestene står i regnet

Når mitt sinn er fylt av drømmer,

mere dunkle, mere fjerne

enn min tanke kan forklare,

mere ville, mere hete

enn mitt hjerte kan forstå,

vil jeg bare stå i regnet

slik som hester står i regnet

på en bred og saftig slette

mellom tunge fjell, som her.

 

Stå og kjenne kroppen suge

dette svale, sterke, våte,

som i strie strømmer siler

over ansikt, hår og hender.

Likne skogen der den suger,

som et barn, av himlens bryster.

Likne sletten, full av sødme,

sitrende av fromt begjær.

 

Slik som hester står i regnet,

lutende, med våte flanker,

og lar duft av muld og væte

drive sterkt og søtt i sinnet,

vil jeg stå og bare være

og la himmel-yret falle,

inntil tanken fri for feber

følger drømmene til klarhet

i en steil og stille ro.

 

 

 

 

 

Astrid Hjertenæs Andersen, De unge søylene (Aschehoug, 1948)
Foto: fra NRK programmet «En lyriker – et tema» (1964)

 

 

-- annonse --