Hestene står i regnet

Lyrisk: Astrid Hjertenæs Andersen; noe av det mest formfullendte jeg vet om i norsk poesi.

Astrid Hjertenæs Andersen har skrevet ett av våre mest populære ønskedikt. Hjertenæs Andersen (1915-1985) var født og vokste opp i Horten. Den første diktsamlingen, De ville traner, utkom i 1945. Hun etablerte seg raskt som en av våre mest sentrale etterkrigslyrikere, og tok aktiv del i Forfatterforeningen – nasjonalt som internasjonalt. Kritikerprisen fikk hun i 1964, senere mottok hun også Riksmålsprisen (1976) og Doblougprisen (1984).

Ukas dikt var selvsagt med i antologien Dikt&forbannet løgn fra NRKs kåring av våre beste dikt i 2016. Diktet var også med i Ole Torps 2017-suksess Ord som får voksne menn til å gråte. I boka lot som kjent Torp et syttitalls kjente nordmenn få velge seg et dikt, eller en tekst, som berører. En annen favoritt, Bergensdikteren Stig Holmås, valgte seg nettopp dette diktet. Holmås skriver (utdrag):

«Ja, det hender at jeg beveges når jeg leser, ganske ofte faktisk, og at jeg nå og da må opp til øyet med håndbaken, for å få det våte vekk. Ikke nødvendigvis fordi teksten er trist eller sorgfull. Oftest er det nok en slags gledestårer jeg tørker bort: Jeg blir rørt over at forfatteren har fått det så inderlig godt til, at han eller hun har lyktes i å skape det nesten fullkomne, over at litteraturen kan være så gedigen og vakker. (…) En strofe hos Dylan Thomas eller Rainer Marie Rilke. Et dikt av Rolf Jacobsen kanskje, eller dette, Hestene står i regnet, noe av det mest formfullendte jeg vet om i norsk poesi.

Så stor kan diktningen være.»

 

HESTENE STÅR I REGNET

Når mitt sinn er fylt av drømmer,
mere dunkle, mere fjerne
enn min tanke kan forklare,
mere ville, mere hete
enn mitt hjerte kan forstå,
vil jeg bare stå i regnet
slik som hester står i regnet
på en bred og saftig slette
mellom tunge fjell, som her.

Stå og kjenne kroppen suge
dette svale, sterke, våte,
som i strie strømmer siler
over ansikt, hår og hender.
Likne skogen der den suger,
som et barn, av himlens bryster.
Likne sletten, full av sødme,
sitrende av fromt begjær.

Slik som hester står i regnet,
lutende, med våte flanker,
og lar duft av muld og væte
drive sterkt og søtt i sinnet,
vil jeg stå og bare være
og la himmel-yret falle,
inntil tanken fri for feber
følger drømmene til klarhet
i en steil og stille ro.

 

 

 

 

Astrid Hjertenæs Andersen, De unge søylene (Aschehoug, 1948)
Foto: fra NRK programmet «En lyriker – et tema» (1964)

 

 

129 Delinger