Lyrisk: Ole Torp har fått venner og intervjuobjekter til å velge poesi
Ei strålende bok har funnet veien hit jeg sitter. De fleste kjenner Ole Torp som NRKs debattleder og utenrikskorrespondent, men færre vet kanskje at Ole Torp er brennende opptatt av poesi. I morgen ankommer boka Ord som får voksne menn til å gråte (Kagge) til en bokhandel nær deg. Skal du kjøpe en gave til mann, kjæreste, venn, kollega, sønn eller far – er det bare å notere.
Ole Torp har invitert venner, intervjuobjekter og menn han beundrer – til bokprosjekt. Oppdraget har vært å plukke ut og skrive om et dikt, en sang – eller en tekst som treffer dem mer enn noe. Resultatet er ei bok hvor 71 norske menn kjent fra musikk, litteratur, media, jus, vitenskap, næringsliv, samfunnsliv, film og scene – innrømmer at det finnes tekster som rører dem til tårer. Disse mennene er offentlige figurer som ikke tar lett til tårene, men i boka beskriver de minner om kjærlighet, savn og sorg med egne ord som ofte er like sterke som tekstene de viser til.
Poesi taler til mannen
– Poesien taler til mannen, sier Torp selv i forordet til boka. Og hør bare: – Poesi slår an en mystisk streng, en svak resonans i oss: fra et sted under trærne, en sommerdag ved havet, en stormfull vinterdag på fjellet. Eller – en barndom. En fars hand, en mors blikk. En syk søster, en død bror. En døende hustru. En tapt eller savnet venn. Et sted vi passerte fort på en reise og senere alltid visste at det var der vi skulle bodd. En strofe av musikk. En kvinne. En duft. Det utgrunnelige smilet fra henne vi aldri så igjen.
Bidragsyterne
Vi kan ikke liste alle som har bidratt, men kort nevne navn som Jan Erik Vold, Jon Michelet, Christian Ringnes, Johan H. Andresen, Andreas Viestad, Sverre Diesen, Lars Saabye Christensen, Arill Riise, Wasim Zahid, Per Egil Hegge, Tor-Aksel Busch, Jan Eggum, Stig Holmås, Jon Almaas, Jan Kjærstad, Lars Lillo-Stenberg, Edvard Hoem, Walid Al-Kubaisi og Gunnar Staalesen. I tillegg kommer 51 til.
Og utvalget de har gjort? Overraskende versatilt, selv om de yngre mangler. Fra Petter Dass og Olaf Bull til Bruce Springsteen og Karpe Diem. Kvinnelig diktere er også med: Fem bidragsytere henter dikt av Inger Hagerup, men boka har også dikt av Astrid Hjertenæs Andersen, Karin Boye, Gunvor Hofmo, Wisława Szymborska, Marie Takvam og Halldis Moren Vesaas.
Egeland med Arild Nyquist
Søndagens «lyriske» blir diktet som Dagbladets tidligere sjefredaktør John Olav Egeland har valgt som sitt bidrag til boka: – Det måtte bli dikter Arild. Ingen annen forfatter eller poet har vært så sammenhengende til stede i mitt liv, skriver Egeland i sin varme innledning til diktet: – Arild Nyquists produksjon var enorm. De varmeste diktene er de mest folkekjære, rimelig nok. Jeg har valgt et som er kvassere. Arilds hyllest til kråka viser hvordan tekstene hans har tendens som både er aktuell og bestandig. Det saftige språket er også typisk. Dessuten slutter det med en visjon om å gjøre verden (her kalt «ruklet») til «et eneste fargesprakende maleri av latter og uorden og kameratskap og system! Hei!»
Tiltredes.
HOMMAGE À KRÅKA
Av Arild Nyquist
I en eller annen avis leser jeg at man
skal gå til kamp mot kråka, den skal
pelles ned av trærne, plukkes ut av
himmern – for å gi plass til mere
hvithet, mere lys.
Dette synes jeg minner betenkelig om norsk prektighet på
sitt aller verste – noen syndebukker må jo disse
blendahvite nordmenn ha – hvorfor da ikke velge kråka – en
svart og uryddig faen, en sånn kølete frekkas
som både stjæler og vekker godtfolk midt på
natta med bulder og brak, og som går på tvers der andre
går rett fram (i marsjtakt!) – hvem vet om han ikke
både bedrar og oppfordrer til ekteskapsbrudd
også, eller at hun ligger bakom alle kriger og er kapitalist
og kommunist i en og samme person?
Men jeg liker kråka gitt
en sånn kølsvart fysak som går sitt eget
helskakke løp – og når hun for eksempel stjæler, så
stjæler hun som en skikkelig og renhårig banditt, dønn
vannrett fram, null fomling og skeive øyekast – fordi han veit
at han har rett til å stjæle i en verden der sleipt tjueri
er beskytta av lov og rett, la oss ta som eksempel en sånn
pen og danna hvitsnipp, en sånn derre helkødd som kan
reglene og noen millimeter til, som smiler utapå og er svart
som faen inni og sikkert livsfarlig medlem av kjærka og hele
dette underlige Røde Kors-ruklet som vi omgir oss med – men i
samme øyeblikk du snur ryggen til – vips! så harn handa neri
lomma på deg og røkker penga såpeglatt opp.
Nei, kråka ække sånn – kråka er luftas eneste skikkelige
aristokratiske akrobat der hun bakser av sted til
aftenens kråketing hvor saker og ting blir
drøfta og avgjort til noenlunde felles beste
– og når alvoret først er over kan du se dem komme
tilbake igjen – av og til i ganske samla flokk men like ofte
hulter til bulter – en og en – to og tre og
fire og fem – skjenende skrått hit og dit med
sine kra kra
kra kra – og denne blandingen av frihet og fellesskap
syns jeg fungerer jævlig bra der oppe – de har et
smidig funkissystem som vi her nede ikke fikser på
samme vis – derfor ere at vi brennklart hater dem
og peker kråkene ut til syndebukker for all den dritten
og dobbeltmoralen og løgnaktigheten og jævelskapen som
vi driver med nede på jorda.
Men faen ikke la dere knekke! roper jeg til dem der
de bakser av sted over hue på meg – slå knallhardt
tilbake – for himmern er deres, og trærne og Norge og
lufta og vannene! – så kom igjen, jenter – hold stand
gutter – fyll lufta med mere kra kra og sprøyt
og sang og tusen nye soloppganger – gjør himmern
og jorden
og byene og gatene
og torgene og trikkene og hele ruklet til et eneste
fargesprakende maleri av latter og uorden og kameratskap
og system!
Hei!
—
